Løp til krampa tar deg

Det var 4 km igjen til mål, en distanse som er en smal sak for meg. Vanligvis. Denne gangen sto jeg foran løpets siste stigning. På veien måtte jeg over et autovern, for å komme over til en bilvei. Jeg holdt meg fast, slengte det ene beinet over, og var klar for å hoppe over på grasiøst vis. Så sa det pang! Krampe! Plutselig sto jeg der med autovernet mellom beina, og skrek i smerte.

Lommedalen Rundt. Sesongavslutningen. Årets siste løp. Avslutningen på sesongen der fødsel, baby, amming og mangel på søvn har stått i fokus. Jeg har tatt de løpeturene jeg har hatt overskudd til, og det er mer enn greit, fordi det er tross alt viktigere ting i livet enn en løpetur. Uansett. Jeg var tross alt godt nok trent til å kaste meg ut i et løp på 19 km, og 700 hm. Det er ikke verst bare det si.

Strategien var lave skuldre, og godfølelse hele veien. Natten før var søvnløs på grunn av frembrudd av jeksler hos den lille, og vi ble i tillegg forsinket da vi skulle dra hjemmefra. Min gode venninne Lise sendte meg melding, i det vi kjørte ut fra gårdsplassen, om at hun hadde parkert på golfbanen. Omg. Ingen grunn til panikk.

Jeg ankom åstedet like før start, og fikk henta startnummer. Det blåste en iskald nådeløs vind fra nord, og jeg var sjeleglad for at jeg ikke kom dit tidligere.

Endelig var vi igang, og jeg kunne løpe meg varm. De første kilometerne gikk unna lett og ledig, jeg greide å henge i ryggen på Lise helt til første drikkestasjon. Etter dette begynte vi på den første store stigningen i løpet. Lise satte i gang i et helsikes tempo opp bakken, og jeg fant ut at jeg ikke tok sjansen på å holde følge. Da kunne jeg risikert en DNF litt fort, jeg hadde ikke så veldig mange langturer i beina. Nei, her var det bare å føle seg frem, og vinke Lise farvel.

Det gikk rimelig greit opp til de første toppene. Kroppen føltes fin, og jeg begynte å få en euforisk følelse av at jeg faktisk fikk til dette med såpass lite løping året etter fødselen. Alt er relativt selvfølgelig, men for meg er 2017 og 2018 ganske labre år kilometermessig.

Det var utrolig flott terreng å løpe i. Løypa var rett og slett nydelig, og dette er et løp som anbefales.

Jeg tok meg tid til å ta litt bilder på toppen, selv om jeg i etterpåklokskapens lys burde droppa det med tanke på å nå tidsmålet. 😉

Det som kommer opp, må også komme ned si. Turen ned til Bærums Verk var bare en stor løpefest. Jeg tok igjen løpere som hadde startet tidligere enn meg, og det ble mange hyggelige hei og high fives.

Jeg begynte å nærme meg 15 km, og fra Bærums Verk visste jeg at de siste motbakkene ventet. Vi hadde blitt advart om disse på nesten alle drikkestasjoner, og rådet var å spare på kreftene. Jeg følte at jeg hadde spart krefter, men da jeg sto med autovernet mellom beina, og skrek i smerte over kramper i leggen, skjønte jeg at de siste 4 km kom til å bli veldig lange.

Nå kom den fryktede bratte stigningen. Det var mye brattere enn jeg hadde forestilt meg. Det var teknisk terreng, og det gikk rett opp. 90 grader stigning minst. Med krampe i leggene, måtte jeg nærmest krype opp. Jeg var så sliten at jeg var på gråten. Selv om jeg i utgangspunktet hadde god tid til å nå tidsmålet, gikk klokka utrolig fort oppi skogholtet der.

Endelig gikk det nedover igjen, og løypa gikk på asfalt. Deilig med litt hvile. Et par kilometer før mål, kom den siste motbakken. Jeg hadde fått tips om at dette var så nærme mål, at her lønte det seg å løpe. Jeg hadde ikke sjans. Lårene fungerte ikke, og det ble nye sneglekilometer. Bakken tok jo pinadø aldri slutt.

Endelig var jeg på toppen, og det var bare å spurte inn til mål. Jeg løp det jeg hadde, og litt til. 500 meter fra mål sto Hermine og Leif og heiet. Dette ga ny boost, og det gikk i 5 fart mot mållinja. Dessverre holdt ikke dette, og tidsmålet røyk med knappe 2 minutter.

Nikoline sto ved mål og heiet meg inn. Tusen takk! Utrolig hyggelig. Dessuten var hun veldig enig i at jeg er en råtass som fullførte dette løpet såpass lett, med fødsel/keisersnitt, søvnmangel og lite trening det siste året.

Konklusjon: #nailedit

Selfie er obligatorisk etter løp:

Her sammen med Lise og Monique, som jeg løp min første maraton sammen med. Nikoline står i bakgrunnen. 🙂

Advertisement

114 mennesker som er kritiske til treningen min

Strava. Jeg vet ikke hva jeg synes om den. Har du ikke logga, har du ikke jogga, er det noe som heter. Det sies som en spøk, men litt sannhet er det i det. Jeg vet ikke om jeg synes det er en forbannelse, eller en glede.

Jeg har vært veldig av og på med logging på strava det siste året. Det ble bare stress. Oppdatering i sosiale medier tar jo snart like lang tid som selve økta. Skal du vise puls? Vekt? Høyde? Sivilstand? Hormonnivå? Det endte med at jeg la ned hele greia en stund, for så å ta det opp igjen i forrige uke.

Strava

Sist løpetur så fant jeg ut at Strava kanskje stresser meg en smule. Jeg har mange følgere, og selvfølgelig følger de med. Alle sammen. Det er som å stå på en scene foran 1000 tilskuere. Minst!

Derfor gikk dette gjennom hodet mitt under løpeturen på mandag:

  • Første kilometer i 8 fart. Alle tenker sikkert at jeg er i veldig dårlig form.
  • Jeg må løpe fortere.
  • Ja, men jeg skulle jo løpe rolig tur. Musklene er fortsatt stinne etter lørdag.
  • Nei, hold kilometertiden oppe.
  • Ah. Kilometer 2 i 6:57 fart.
  • Det er praktisk talt 7.
  • 6 fart er 6 fart.
  • Hold farta oppe i den motbakken der, så blir kilometer 3 også bra.
  • Jeg skulle jo gå i motbakkene.
  • Tar seg dårlig ut på strava.
  • Jeg har jo vogn.
  • So what? Ingen som bryr seg om det på Strava.
  • Jeg kan skrive det.
  • Folk leser ikke teksten. De ser bare på tallene.
  • Den bakken var lang. *dør litt*
  • Løp til  neste lyktestolpe. Nei ikke den, den neste!
  • Ah. Jeg kan gå.
  • Ny lyktestolpe. Løp!
  • Neste kilometer i 7:06 fart.
  • Tar seg ikke bra ut.
  • Men det gikk jo mye oppover.
  • Jeg er sliten. Vogna veier 1 tonn. Minst.
  • Pøh. Den ruller nesten av seg selv.
  • 7:47 fart på kilometer 4.
  • Jeg er dødsdømt.
  • Det var mest stigning her da…
  • Nå er du snart hjemme. Du kan ikke gå den siste motbakken nei.
  • Jeg er helt kjørt.
  • Løp halvveis, og gå resten. Deal?
  • Deal.

Jeg må seriøst slutte å tenke på Strava mens jeg løper. Det er 114 mennesker som følger meg, men garantert ingen som bryr seg.

Når alt kommer til alt så er det kanskje ikke så dumt å tenke sånn. Det som i utgangspunktet skulle være en rolig tur, ble en tur med motbakkedrag med vogn, av ganske god kvalitet. Sånn sett så er kanskje ikke Strava så dumt likevel. 🙂

Når kan man løpe etter fødsel?

Når begynte du å løpe igjen etter fødselen? Det er et spørsmål jeg har fått ofte i det siste. Jeg følger medisinske råd når det gjelder dette, og det er anbefalt å vente 6 uker før du tar opp løpetreningen. Det er et skikkelig kjedelig svar. Det høres mye mer råtass ut hvis man løper 2 uker etter fødsel, eller aller helst hjem fra fødeavdelingen.

Trilletur i ruskevær.

Jeg lar meg lett provosere. Jeg har i min situasjon, som nybakt mor, latt meg provosere noe voldsomt når ledende treningsmagasiner, personlige trenere og andre forbilder går ut og snakker om å ta opp trening få dager etter fødselen. At de tørr! Dette er råd som kan få leie konsekvenser for hver enkelt, og seriøse aktører bør se seg for god til å gå på tvers av medisinske råd.

Jeg skjønner at hver enkelt føler på kroppen at løping er mulig etter 2 uker, men det må da gå an å ta inn over seg at dette er individuelt. Noen (en venn…) tisser fortsatt på seg etter 2 uker, og bekkenmuskulaturen er ikke eksisterende. Fokuset de første ukene må være muskler i bekken, og gåtur med vogn.

Ja, kanskje er ikke knipeøvelser og trilletur noe som gjør deg til månedens råtass på Instagram, men det er en god investering for årene som kommer. Det er ikke verdt det når konsekvensen kan bli bekkenkollaps, urinlekasje eller fremfallen livmor.

Ta med en venn, spis en kanelbolle på veien.

Mitt klare råd er lytt til legen, og sjekk ståa på 6-ukers kontrollen. Tiden flyr uansett utrolig fort med baby i huset, og det er viktig å få nok søvn og hvile (det kan bli lenge til neste gang). Nyt barseltiden. Spis sjokolade. Kos deg. Nyt.

Plutselig er du i gang!

Hvordan forberede deg til Xreid Fjordruta (og andre lange ultraløp)

Leif er sponset av Altra. 

Vi får mange spørsmål om klær og utstyr til ultraløp. Nå står sommerens høydepunkt Xreid for tur. Slik forbereder vi oss til lange løp. 

Lett bekledning og fokus på sikkerhet.

Det er viktig å seg lettest mulig ved start, det blir ofte varmere enn man har tenkt seg. Det er greit å slippe å måtte stoppe og kle av seg etter første bakke.

Sikkerhet er noe vi er veldig opptatt av. Ulykker kan skje på de korteste turer i terreng. Hvis du blir skadet og ligger nede, eller bare må gå til en bilvei, så blir du kald innmari raskt. Sikkerhet må gå foran lett sekk. Du må ta høyde for at du kan skade deg, og bli liggende i fjellet i flere timer før hjelpen kommer.

Når Leif skal pakke til Xreid, der han kommer til å bruke over 24 timer, putter han dette i løpesekken: ett lag lang ullundertøy, vann og vindtett bukse og jakke,  lue og votter. Det kan bli kaldt på fjellet, selv om det er sommer.  En annen faktor er at farten og energibruken går ned når man blir sliten og trøtt. Til slutt er det viktig med sikkerhetsutstyr: nødduk, førstehjelpsutstyr, hodelykt og ekstra batteri, fløyte, kompass og kart.

Det er mange som belager seg på merking under løp, og løpsledere garanterer ofte den beste merkingen, og “det er umulig å løpe seg bort”. Det er mulig å løpe seg bort. Du trenger kart og kompass i det øyeblikket du kommer bort fra merkingen, og er du ute av kurs på fjellet kan konsekvensene bli fatale. Det virker som det er så viktig for arrangørene at akkurat de merker løypene så godt at man ikke trenger kart og kompass (eller gps). Det er direkte uansvarlig av en løpsarrangør å fortelle deltagerne at de ikke trenger kart, kompass eller gps!

 

En god løpesekk er viktig

Det er viktig med en løpesekk som er komfortabel å ha på, selv med litt vekt i. Sekken skal være på ryggen i mange timer, og det siste man ønsker, eller trenger, er en sekk som gir gnagsår og ubehag. Det er også essensielt at sekken er så stor, at den beholder passformen når man har pakket det man trenger. Det er ikke godt å løpe med en sekk der du har presset 15 liter innhold, ned i en 12- literssekk. Da blir resultatet en ukomfortabel ball på ryggen, samt at man må dra alt ut om man skal hente en liten ting.

Etter å ha prøvd mange ulike sekker fra forskjellige leverandører, har valget for begge to falt på en løpevest fra Raidlight, med 2 stk 6 dl flasker med sugerør på brystet. Denne sitter godt mot ryggen, føles ikke tung, og er enkel å ta av og på under løp – selv når startnummer er på.

Noen løpesekker- og vester har lommer for drikkeblærer, vår erfaring er at om vi benytter blære er det klønete å fylle på vann i bekker og vann, samt at man har liten kontroll på hvor mye væske man har igjen. Med flasker fyller kan vi fylle  på når vi krysser en bekk, og har da til en hver til nok friskt vann.

 

Valg av sko kan redde dagen

Når det gjelder sko er det sikkert like mange meninger som merker, og det er viktig å finne sko som funker for deg personlig. Deltar du på ultraløp der skoene ikke fungerer, er løpet så å si ødelagt.

Det er likevel noen fellesfaktorer som er viktige. Løpesko skal være så romslige at det er plass til føtter som hovner opp, det skjer nesten alltid på lange løp. Sko må være godt drenert for at vann som renner inn også slipper ut, det er slitsomt å stoppe for å helle ut vann. Skoene skal beskytte mot skarpe stener, de skal ha en såle som gir godt feste både på bløt leire og vått berg. Løpeskoene bør også være noe dempet på et så langt løp som eksempelvis Xreid.

Leif sitt skovalg til Xreid blir Altra Lonepeak 3.0. Grunnen til det er at skoen er middels godt dempet, og en stabil terrengsko med godt grep.

 

Ultraløp som trening til ultraløp

Vi har begge jobber og familie, og tid og prioriteringer er viktige faktorer for oss. Hos oss prioriteres familiefrokost og morgenkaffe, foran lange løpeturer om morgenen. Vi er også innmari dårlige på å stå opp grytidlig…. Alle gjør selvfølgelig sine egne valg, men vi setter sjelden av tid til løpetur i timesvis i hverdagene. En løsning på dette er å delta på ultraløp.  Den beste måten å forberede seg til lange løp på, er å løpe lange løp. Leif har sjelden treningsturer over 2-3 timer, men foretrekker å legge inn ett eller to løp på 50-80 km måneden før. Siste uken før løp er det bare korte turer på planen, gjerne med litt tempo for å få godfølelsen.

 

Mat og drikke er veldig personlig og komplisert

Mat og drikke under løp er noe av det vanskeligste man skal få til å klaffe. Vi er alle forskjellig, og det er vanskelig å gi noen konkrete råd. Det eneste vi kan si er at du må prøve ut ulike ting på trening på egenhånd.

Her er Leif sin næringsplan:

Uken før: Spiser som vanlig med fokus på litt ekstra karbohydrater.
Samme dag (frokost): Havregrøt
Underveis i løpet: Jeg prøver å putte i meg noe hver time, gjerne energigel. På matstasjonene tar jeg meg tid til å sitte ned og spise godt. Det er en god investering.

Sesongen som kom litt brått på

Det er mye som har forandret seg for ultraløperne i 2017. Ultraløper 1 er gravid, og der startet aldri ultraløpsesongen. For Ultraløper 2 har hverdagen handlet mest om husbygging, og med bare 2 uker til årets store løp, kan man si at sesongen har startet litt brått.

Husbygging:
Det siste året har gått med til husbygging. Vi har bygd på en gammel hytte på 65 kvm, til et stort hus på 230 kvm. En krevende, og langtekkelig prosess, som nå endelig nærmer seg slutten. Løpetreningen har vi måttet prioritere bort i denne fasen. Antall kilometer i uka blir ikke så viktig når du står der i høststormen, og det regner inne 8 ulike steder. Taket kom på i tide for vinteren, og den innvendige oppussingen begynner å nærme seg slutten. På den positive siden er husbygging glimrende basistrening for ultraløpere, og man trener både styrke og det å holde seg gående i timer i strekk. Dette er vi innmari proffe på nå!

Hus
Huset blir innmari fint da. Her skal vi ha mange hyggelige løpesamlinger i årene som kommer.

 

Baby
Etter nyttår så oppdaget vi baby i magen også. Hurra! Så i september blir det født en liten ultrababyjente. Sesongen for Anita var over før den startet. Men hun løper fortsatt, litt. Det gjør jo opptreningen etter fødselen lettere også. Målene for 2018 er krystallklare: Romeriksåsen på langs i juni, og NM i Ultra Trail i august 2018.

Anita
Gravid i farta. Ikke så stor fart, men..

 

Xreid 2017
Ups! Bare 2 uker igjen til årets Xreid. 2017 utgaven går i fjellene mellom Kristiansund og Møre, og er på 122 km og over 6000 hm. Leif er klar for deltagelse, som alltid, da Xreid er et fast innslag i hans program. Forberedelsene har ikke vært de beste, men han satser på godt grunnlag fra før, og mye kroppsarbeid under husbyggingen. Han løp Ecotrail 80 km, og har løpt litt her og der, så helt uforberedt er han ikke. Dessuten skal han løpe en 50 km uka før. Det som er sikkert er at han garantert kommer til å fullføre. Som alltid.

Leif
Leif på en 5 timers treningstur i marka med Per-Einar. (foto: Per-Einar Roth)

 

Julebrev
Dette ble litt julebrevaktig. Men en kort oppsummering av det siste året. Nå gleder vi oss til huset er helt ferdig og baby er på plass. Fremover blir vi å se på Romeriksåsen på Langs, Xreid, Hornindal Rundt, Blefjells Beste (der hele familien skal i sving) og Flyktningeruta i august. Vi sees

Østmarka Backyard Ultra

- how far can you go?

Julebrevene

- skriv, løp, lev

Weird and Wonderful

Reflections for self awareness.

Drømmen om ultra

om løping, trening og turer, både med og uten hund

Under overflata

Om miljø/klima - eller ikke, alt ettersom...

Maratonmamma

Trebarnsmor og frilansjournalist blogger om løping og livet - i den rekkefølgen