Løpeutstyr kan skape mye frustrasjon

Løpeutstyr er viktig. På Facebook i dag så jeg en post om at det eneste du trenger for å løpe er; løpesko og løpetøy. For det første så er det noe stort tull, for det andre så kan begrepet løpetøy romme innmari mye, hvis du legger godviljen til. 😉

Skal man drive med løping som hobby er utstyret utrolig viktig. De fleste som blir bitt av løpebasillen vil gjerne oppnå noe, eller utvikle seg i det de holder på med. Noe som er ganske vanlig ned de fleste hobbyer. Hvis lesesirkel hadde vært min store lidenskap, så vil jeg våge å påstå at nye bøker hadde stått høyt på handlelista. Veldig kjedelig å lese samme boka år etter år… 

Likevel så opplever jeg et utstyrshysteri blant løpere. Men deg samme hysteriet finner man garantert i alle andre miljø: Nye blokkfløyter. Strikkepinner med ulike størrelser, og garn i flere farger. Sykkel til vei og terreng. 

Tilbake til løpinga. Jeg bruker noen timer i løpesko, og det i all slags vær,  og jeg løper ute hele året. Det sier seg selv at jeg ikke kan løpe i det samme sommer og vinter. På asfalt og i fjell. Beina må tas vare på, og sikkerhet er viktig. Og ikke minst hvis man skal løpe mange timer i strekk, så må det være innmari komfortabelt å ha på.

Det siste poenget over er litt viktig,og trenger litt ekstra oppmerksomhet. Komfortabelt utstyr. Beklageligvis finner man ikke ut at sko og klær ikke fungerer før etter noen timers bruk. Stadig tilbakevendende gnagsår på steder man ikke vil ha gnagsår, sko som trykker der den ikke skal trykke. Vi er alle forskjellig, og ikke alt passer for alle. Det må prøves,  og erfares.

Jeg hadde ett favorittmerke, og det er tydeligvis veldig populært hos mange. Etter denne sommeren må jeg bare innse at dette merket er ikke noe for meg…. skoene er for smale, klærne gir gnagsår her og der og løpevesten går i vranga etter noen mil. Jeg mener. Løping skal være gøy, skikkelig kjipt at utstyret skal ødelegge. Ikke sant?

Dermed er en skilsmisse et faktum. Jeg må finne et nytt favorittmerke. 

Shopping! 

  

Fordelene med terrengløping

Fjelløping gir mer tilbake enn bare treningseffekt Blir vi gladere av å løpe i terreng?

Terrengløping blir mer og mer populært i Norge. Det er mange grunner til dette. Terreng er skånsomt for kroppen, og du kommer samtidig i kontakt med naturen. Dette forebygger stress, og gir nytt påfyll i form av naturopplevelser og frisk luft.

Vi kommer tett på naturen.

Mennesket er skapt for å løpe i terrenget

Da jeg begynte å løpe i 2014, løp jeg bare på asfalt eller grus. Det var det som var tilgjengelig for meg følte jeg. Endeløse veier med hardt underlag, asfaltsko og gateløp.

Etter en stund begynte det å åpne seg en verden av nye muligheter. Jeg lærte at “Blåsti” ikke var et sted i Nordmarka. For det var det jeg trodde når jeg så #blåsti på Instagram, og jeg lurte på hvorfor alle løp til Blåsti (uttales med trykk på s’en). Jeg lærte meg at de blå merkene i marka var sommersti, og de røde merkene var skiløyper (og noe mer krevende å løpe, fordi det plutselig innebar kryssing av vann). 

Det er utfordrende.

Youre constantly interacting with the ground, vegetation, elevation change, and a variety of sounds and aromas. Mind – body activity is elevated to a higher level of awareness to be ready to react. Jeff Galloway *

Våre forfedre måtte løpe i terrenget for å skaffe mat. Kroppen vår er skapt til å løpe for å overleve. I våre forfedres fotspor bruker vi et samspill mellom hodet og kroppen på en helt unik måte. I terrenget kreves det årvåkenhet, og planlegging for hvert løpesteg. Dette fører igjen til en kontakt mellom hode og kropp, som i dagens moderne språk kalles mindfullness. *

Vi må tilpasse oss det uforutsette.

Treningen blir mer tilfredsstillende 

Løping i marka fører ofte med seg å løpe til et sted, en topp, et vann eller eksempelvis en hytte for å spise boller. Dette oppleves som tilfredsstillende for hodet, som oppfatter at vi når et mål. 

Mestringsfølelse.

Dette kan virke veldig stimulerende på selvtilliten, fordi vi uavhengig av tempo, og fysisk form, når målet. I tillegg blir hodet fylt av naturopplevelser, lukter og lyder som gir en ekstra glede etter løpeturen.

Noen etapper må klatres.

Skånsomt for kroppen

Terrengløping er mer skånsomt for kroppen. Løping på hardt underlag gir større belastning på sener, muskler og ledd, fordi det er gjentagende bevegelser med lite variasjon. 

I terrenget vil underlaget variere nesten fra en meter til den neste, og løpestegene må tilpasses skiftende underlag. Dette fører til at man må variere mellom de ulike musklene i beina, og på den måten får vi ikke samme belastning. Terrengløpere har andre typer definerte muskler i leggene, enn det man kan se på en typisk asfaltløper.

Terrengløping krever tilvenning som alt annet. Det er tøffere å løpe i terreng, spesielt med varierende underlag, løypa er som oftest mer kuppert og det krever trening for å mestre teknikken. 

Med teknikken på plass er det bare å kaste seg utfor.

Jeg opplevde de første turene på sti ekstremt vanskelige. Det tok lang tid før jeg greide å finne en fin flyt. Når det plutselig løsnet var gleden desto større, og nå er det et ingenting som kan måle seg med å løpe gjennom skog eller på fjellet. Nå finner jeg ikke lenger samme glede i å løpe langs veier eller i byen. 

Opplevelsen av å være på eventyr

Turer i fjell og lange turer i marka krever som oftest planlegging, spesielt hvis du skal løpe i fjellet eller på ukjente stier. Det letteste er å løpe out-and- back økter, der man løper til et sted, og samme vei tilbake. Avanserte GPS-klokker har funksjonen “finn hjem” som kan være kjekk å ha hvis man roter seg bort. 

Det er ikke mye som kan måle seg med dette.

Underveis i løpeturen opplever man mye spennende, og det kan til og med hende at man kommer borti spennende historiske steder. 

Dette er “Serberhøtta” som ble brukt til å skjule flyktninger under 2.verdenskrig på deres vei til trygghet i Sverige. Dette vekker lysten til å løpe hele ruta til Sverige…

Det aller viktigste er å leke mens du løper. Bli en del av omgivelsene rundt deg, la kroppen følge terrenget og slipp deg løs. Hør på lydene rundt deg, kjenn sola, eller regnet, mot ansiktet. Løp fritt uten bekymring. I tillegg så får du utrolig god treningseffekt, selv om det går litt saktere enn på asfalten. 

Fine turer i marka rundt Oslo.

Marka rundt Oslo har milevis med blåsti som er godt merka. Jeg har noen favoritter som er verdt å prøve. 

– Romeriksåsen på langs. Ca 30 km i terreng. Krever logistikkplanlegging da turen går fra A til B. 

– Flyktningeruta i Østmarka. Fra Enebakk til Skullerudstua. Ca 35 km. Kortere variant ved start fra Vangen. 

God tur! 

*Kilde: Jeff Galloway, Trail Running.

Ut.no har mange fine forslag til turer. Her finner du turforslag i Nordmarka, Lillomarka, Østmarka og Sørmarka. 

Fjelløping med sikkerhet i fokus 

Fjelløping. Løpe i fjellet. Vakker natur. Høydemeter. Utsikt som slår pusten ut av deg. Mestringsfølelse. Løpelykke. 

Det høres så fint ut det å løpe i fjellet. Reneste idyll man kan få. 

MEN. Det er et stort men her. Mestringsfølelsen og lykkerus kan i løpet av minutter forvandles til ditt verste mareritt. Har du ikke respekt for fjellet kan det ta knekken på deg i løpet av kort tid. 

Det skal så lite til. Brått kan du overraskes av tåke,  og tulles inn i hvitt og ukjent terreng. Det blir umulig å se hvor du er, eller hvor du skal. Skade kan også forandre fjellturen til et mareritt. Har du plutselig ikke mulighet til å bevege deg, blir du utrolig fort kald. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som kan skje når du sitter langt inne i fjellet, med ikke noe annet på deg enn vått treningstøy. En ting er sikkert. Hjelpen er ikke nær. 

Derfor er det utrolig viktig å ta med seg riktig, og nok utstyr. Mottoet på fjellet er ikke; “less is more”. Jeg har erfart dette selv ved to anledninger, begge gangene var under løp der mannskap var på vakt for å rykke ut ved behov. Det er ikke alltid tilfelle på en vanlig dag. Likevel måtte jeg vente noen timer på å bli hentet. 

Første gang var under Romeriksåsen på langs i 2015. Jeg tråkket over midt inne i skogen. For å få hjelp måtte jeg gå 7 km til nærmeste vei, og der måtte jeg vente i 1 time på at bilen kom. Jeg hadde ikke utstyr med, og jeg ble utrolig nedkjølt selv om det var 20 grader ute. 

Andre gang var under KRSUltra i april. Et skadet kne gjorde det umulig å fortsette løpet. Det ble venting denne gangen også, men med sekken full av sikkerhetsutstyr kunne jeg ta på meg survival blanket for å holde varmen. Lurt!

På fjelltur er det nødvendig å ta med sikkerhetsutstyr. 

  • GPS
  • KART
  • KOMPASS
  • VARMT TØY
  • VINDTETT JAKKE OG BUKSE
  • LUE
  • SURVIVAL BLANKET
  • FØRSTEHJELPSUTSTYR
  • NOK NÆRING. 

Det høres ut som det er mye å ha i sekken, men det kan være snakk om liv og i verste fall død. I vinter var det 2 personer som frøs i hjel på vei tilbake fra fjelltur, 3 km fra veien. De ble overrasket av snøvær, mistet oversikten over hvor de var, og ble utslitt. 

Jeg elsker å løpe i fjellet. Men det er ingen som skal tro at det et noen tilfeldigheter som ligger bak disse løpeturene. Jeg velger ikke ut retning eller fjelltopper etter innfallsmetoden. Det ligger utrolig mange timer planlegging bak mine turer i fjellet. Jeg kan sitte og studere kart, og mulige ruter i mange dager før turen. 

Når man er på fjelltur, er det også utrolig viktig å lese fjellet, for å se an terrenget. Helst sammen med et kart. Spørsmål man må stille seg selv er: – Kommer jeg opp der? Kommer jeg meg ned igjen? 

Jeg stoler ikke på mine egne vurderingsevner enda. Derfor snakker jeg med folk som er kjent i området på forhånd. Dette er en sunn skepsis til egne evner. Fjellet i seg selv er ikke farlig, det er menneskene i fjellet som tar farlige valg.

Jeg har gått i fjellet siden jeg var ei lita jente. Jeg gikk mye på turer med pappa i fjellene i Lofoten. Vi gikk veier som var så vanskelig at bare de som var godt kjent fant frem, og vi gikk på egger som var så smale ar vi måtte krype. En gang akte jeg ned den glatte fjellsida på gresset, det gikk ganske fort unna. “Du må passe deg for stup”#, hørte jeg bak meg. Jeg bestemte meg for å stoppe, og da jeg så ned, så jeg 100 meter rett ned i steinura. Jeg var 12 år og lærte der at det jeg gjorde der var en fryktelig  dum måte å gå ned et fjell på. 

Hver eneste sommer i Lofoten hørte jeg pm turister som måtte hentes ned fra fjellhyller, eller letes etter fordi de hadde rotet seg bort i tåka. 

Det er fortsatt sånn i fjellheimen i Norge at glade fjellvandrere kommer i vanskeligheter. For et par dager siden ringte noen turister til politiet fra Besseggen. En dame i turfølget ville hentes ned, fordi hun var sliten. Hun fikk beskjed om å hvile litt, før hun måtte komme seg ned selv. 😉 Jeg blir litt provosert over at folk går på fjelltur uten å ta med seg hodet. En ting er at man overvurderer den fysiske formen, en annen ting er at folk går opp de typiske turistfjellene forferdelig dårlig utstyrt! 

I høysesong har Røde Kors så mange redningsoppdrag at de har ikke nok frivillige til å redde alle som trenger hjelp! Røde Kors gjør en fantastisk jobb, og vi kan være utrolig glad for den innsatsen de gjør. Likevel så er det viktig at vi bruker hodet, tar de grep som skal til for å sikre egen trygghet i fjellet. På den måten så belaster vi ikke Røde Kors sine ressurser med dumskap, og lar dem bruke tid på de som virkelig trenger hjelp i fjellet. 

God tur! 

For meg handler det om å få gjøre det jeg elsker

Jeg sitter i bilen. Trærne suser forbi vinduet. Landskapet åpner seg. Det blir sjeldnere og sjeldnere mellom husene. Stemmen til kjæresten min er som en lyd i det fjerne. Jeg befinner meg plutselig på en grusvei. God tur, sier Leif. Beina beveger seg av seg selv. Hodet minner meg på at jeg skal løpe 50 km. Jeg forbereder meg på at det kommer til å ta hele dagen. Kanskje 12 timer. Jeg skal løpe 50 km helt alene, og det er ikke sikkert at jeg kommer til å møte noen andre langs Romeriksåsen denne dagen. Sauene i undergangen etter 50 meter flytter ikke på en muskel når jeg kommer løpende. Jeg føler meg usynlig.

back

Jeg har vært skadet siden desember 2015. Jeg fikk løpekne, og har slitt med tilbakefall gjennom hele våren. Jeg har opplevd nedtur etter nedtur etter nedtur. Helt til jeg ga opp. Jeg ga opp, og slo meg til ro med den tanken at jeg er ferdig med ultraløping. Jeg slettet alle drømmer, mål, planer og løp fra hodet og kalenderen. Alt som var igjen var ett eneste ønske for løpekarrieren min; det var å kunne løpe.

Løpekneet ble behandlet av naprapat Didrik Hermansen som jobber for Naprapatlandslaget Majorstuen. Valget var enkelt. Didrik er ultraløper, og jeg fikk enormt mange anbefalinger fra andre som har vært hos han. En annen grunn til at jeg valgte han var at jeg var rimelig sikker på at jeg ikke skulle få løpeforbud. Og det viste seg at det var helt riktig. Naprapat Didrik begynte en behandling som dreide seg rundt det jeg ville fortsette med- løpingen min.

 

De første kilometerne går oppover, og oppover og oppover. Jeg starter med å gå i bakkene, holder pulsen nede. Plutselig kjenner jeg musklene nederst i leggene hugger til. Krampe. Jeg ser på klokka. Jeg har ikke løpt 2 kilometer en gang. Jeg roer ned. Jeg nekter å la krampe stoppe meg. Det må da slippe etter hvert? Bakkene føles uendelige. Jeg dreier inn på stien. Kommer ned til et vann. Her var det idyllisk. Var det her jeg og Lise tok selfie i fjor? Stien slynger seg fremover. Jeg løper lett. Jeg løper nedover og på de flate partiene, og jeg går i bakkene.

Det går så lett å løpe på sti. Det går opp for meg at jeg har fått en mye bedre teknikk i terrenget. Jeg legger merke til at jeg helt automatisk søker med foten etter det best egnede stedet å lande, og at jeg beveger beina på en helt ny måte. Dette har skjedd uten at jeg har reflektert over det, eller trent på teknikk i terrenget.

Før gleden over bedre teknikk har fått satt seg skikkelig ligger jeg langflat på stien. Jeg tørker bort gjørma fra ansiktet og fortsetter videre. I løpet av de første 10 kilometerne faller jeg 4 ganger til. Den siste gangen sklei jeg mens jeg gikk på et berg, og landet oppå den ene leggen. Det verket i leggbeinet, blodet rant og tårene presset på. Jeg har ikke terrengsko på, og siste fall lærte meg at jeg ikke kunne stole på skoene. Selv med dyrekjøpt kunnskap snublet jeg i det jeg var på vei utfor ei steinur, kroppen ble kastet fremover. Jeg måtte konsentrere meg om å få beina til å henge med nedover, for å unngå et fall som garantert ikke hadde blitt pent. Nede på bunnen av steinrøysa stoppet kroppen, og adrenalinet pumpet i kroppen. Det var nære på, men for en mestringsfølelse.

                                                                                                                                                

Våren 2016 hadde jeg store planer. Jeg skulle løpe Madeira Ultra Trail, KRSU Ultra 60 km, ECOTRAIL 80 km og så krone det hele med Salomon Xreid på Senja. For å greie dette måtte jeg løpe minst 70 km i uka. Treningsdagboka fra desember, januar og februar er sørgelige kapittel som forteller det motsatte. Kneproblemene satte en stopper for trening, og det ble veldig lite løping. Først måtte jeg innse at Madeira Ultra Trail var et dødfødt prosjekt for min del, dessuten stresset dette løpet meg så mye at jeg ikke hørte på det naprapaten sa jeg måtte gjøre…. Alt ble bare stress og vondt. Selv om jeg gråt bare ved tanken på at jeg gikk glipp av Madeira, skjønte jeg innerst inne at det ikke var lurt.

Det var likevel håp for deltagelse i Salomon Xreid i juli. Derfor startet jeg på KRSU Ultra 60 km i april med godt mot. Dette varte sånn omtrent i 20 km, og så satte kneet en stopper for hele løpefesten. Jeg haltet meg til check-punktet på 30 km, og ble hentet av kameraten til Helge. I målområdet fikk jeg trøst av Helge, og i det øyeblikket skjønte jeg at alt var over. Drømmene mine. Målene mine. Salomon Xreid. Jeg var skikkelig lei meg i et døgn, og var nesten utrøstelig.

 

Jeg løper forbi en hytte, og hører plutselig barnelatter. Jeg skjønner at jeg nærmer meg gruspartiene i løypa. Det går noen kilometer til, og så plutselig er jeg på en vei. Varmen slår mot meg. En tung varm luft, blandet med lukten av sauemøkk. Hvorfor er det sånn luft? Sola brenner i ansiktet, svette blandet med solkrem renner ned i øynene. Det svir veldig. Jeg følger skiltingen til «Romeriksåsen på Langs», som ble satt opp dagen før. Så langt er det upåklagelig merket, og jeg har ikke løpt feil en eneste gang. Innimellom er det motivasjonsskilt. Jeg løftes litt for hver gang. Gruspartiene ødelegger meg fullstendig, det er utrolig seige motbakker.

Halvveis bestemmer jeg meg for å ta en matpause. Jeg løper alene, uten support eller drikkestasjoner, og må bære all mat og vann selv. Sekken begynner å føles lettere, og jeg må stramme reimene etter hvert som vannblæra tømmes. Jeg må få i meg litt mat, og sjekke hvor mye vann jeg har igjen. En banan gjorde godt. Jeg sender en oppdatering til Olav, som ønsker å høre hvordan jeg ligger an. Jeg har nok vann. Mygg og veps må holdes ved at jeg vifter med en genser. Jeg tar en telefon til Leif for å fortelle at jeg har det bra, han venter på oppdatering på om det går bra med meg.

pause

 

Det er ikke noe vits i å deppe for ting man ikke får gjort noe med. Jeg reiser meg opp, bestemmer meg for å gå videre. Jeg skal ikke løpe ultraløp i 2016. Dette er noe jeg slår meg til ro med. Det blir for dumt å presse kroppen på grensen til hva den (kneet) tåler. Når alt kommer til alt så er det eneste jeg ønsker er å få gjøre det jeg virkelig elsker- å løpe. Etter KRSU Ultra har jeg time til naprapat Didrik, og litt flau over at jeg må innrømme min egen stahet (dumhet). – Så du har lært the hard way, spør Didrik. Er det noe annen måte å lære på da? svarer jeg. Du kunne hørt på meg, kommer det tilbake.

Men det er uansett ikke noe vits i å være etterpåklok, så det var fortsatt bare mulig å fokusere på fremtiden. Jeg la om treningsrutiner, og fikk en opptreningsplan der jeg skulle starte helt på nytt. Egenrådigheten min hadde ikke gitt noen resultater, så jeg hadde ikke så mye valg.

 

Etter en etterlengtet terrengdel, kommer jeg inn på et nytt grusparti. Det er så rart å tenke på at i 2015 gledet jeg meg til å komme til grusveien, for da kunne jeg hvile beina og løpe litt raskere. I år er det helt omvendt. Det vibrerer i lomma, og det tikker inn en sms fra Olav: «Veldig bra, ca 4 timer halvveis. Jeg er ved 34 km med drikkebord ca 14:30, kanskje vi sees?» Ja, det gjør vi, jeg er der snart. Jeg har lyst å skrive med caps lock. Tanken på å møte noen underveis gir meg ny energi, og jeg stormer nedover den steinete veien. Runner’s high tar overtaket, og beina danser nedover. En stein løsner og jeg flyr fremover og lander på magen. Hele venstrebenet skrapes opp, og jeg kjenner bare en fortvilelse. Jeg reiser meg opp og fortsetter litt roligere nå. Jeg følger grusveien, og forventer å se kjente rundt neste sving. Plutselig er jeg ved et skilt der det står: «35 km, bare 15 km igjen». Jeg har løpt forbi Olav. Er det mulig? Jaja. 15 km igjen, og kroppen føles helt topp. Jeg venter bare på stølheten i musklene, og den velkjente ultrasmerten i kroppen.

Det å bygge seg opp helt på nytt er en vanskelig prosess. Jeg må gi avkall på så mye. Jeg slites mellom ønsket om å komme tilbake på samme nivå som i 2015, og fornuften som roper på tålmodighet. Det verste er jaget etter kilometer. Hvor mange minutter jeg løper på kilometeren. Noen dager tviler jeg på om det gir treningseffekt å løpe i 7 fart. Jeg synes det er vanskelig å måtte løpe EcoTrail 30 km og Birkebeinerløpet kontrollert, for å teste om kneet tåler belastningen. Samtidig vet jeg innerst inne at det er dette jeg må gjøre nå. Alt annet må komme senere. Ny pers på Birkebeinerløpet betyr ikke så mye for meg at det er verdt å få tilbakefall av løpekne.

I begynnelsen av juni har Leif og jeg treningstur med Romerike Ultraløperklubb. Min gruppe løper på sti i 6 timer, inkludert pause. Denne turen er helt uproblematisk for meg, og kroppen min kommer seg veldig raskt etter denne belastningen. Det er ikke før dagen etter at det går opp for meg at jeg har løpt i 6 timer uten smerter i kneet. Dette er et vendepunkt. Jeg blir så glad at jeg kaster meg rundt halsen på Leif, og tårene triller.

 

Det er 40 km igjen. Krampen i venstre legg har gitt seg, mens jeg kjenner smertene i høyre ankel blir verre og verre. Noen ganger hugger det til. Jeg må avbryter løpingen et par ganger, og jeg setter meg ned for å riste på leggen. Det hjelper litt. Jeg sender en sms til Leif og forteller at jeg er på 42 eller 43 km, men at jeg har sjukt krampe og er uvel. Plutselig kommer Leif løpende mot meg. Jeg blunker og må se flere ganger om det virkelig er han. Jeg har ikke sett annet enn sauer de siste 7 timene, og tror ikke det er sant. Det er sant. Jeg slenger meg rundt halsen hans, jeg er veldig rørt. Han har med rød cola og sjokolade. Jeg heller i meg store slurker med cola, den er lunken, men det er den beste colaen jeg har smakt i mitt liv.

 

Vi løper sammen siste 7 km. Leggen verker og river. Leif prøver å hjelpe meg med å riste løs musklene. Jeg hyler av smerte. 2 fiskere nede ved vannet snur seg og stirrer skeptisk opp mot stien. Siste kilometerne går av seg selv. Jeg løper mot Veståsen Skole. Jeg har fullført Romeriksåsen på Langs 50 km!! Jeg har løpt et ultraløp en helt vanlig lørdag, fordi jeg vil, og fordi jeg kan.

maal

Leif og jeg skulle være med å arrangere Romeriksåsen på Langs, som er et arrangør i regi av klubben vår Romerike Ultraløperklubb. Alle frivillige har mulighet til å delta på arrangørløpet dagen før selve løpsdagen. Jeg har vært litt i tvil om jeg skulle delta. I meg har jeg en frykt for å få tilbake skaden i kneet. Da eposten med påmelding kom fra Olav, meldte jeg meg på uten å tenke meg om. Etterpå angret jeg, og hadde ikke lyst til å løpe likevel. Gleden var stor da jeg fikk en sms fra Olav med beskjeden om at ingen andre skulle løpe lørdag, og jeg benyttet muligheten til å melde meg av. Olav lurte på om jeg var helt sikker på det? Det var jeg ikke. Det endte meg at jeg løp, og samtidig kunne teste merkinga som ble satt opp dagen før.

Jeg angrer ikke på det i dag. Før jeg startet hadde jeg sett for meg å bruke 10-12 timer. Jeg har ikke fått trent mye mengde, og var virkelig ikke trent for en 50 km. Jeg kan ikke forklare hva som skjedde på lørdag, men jeg løp 50 km uten noen problemer. Ingen vondter under løpet, ingen stølhet etterpå. Det eneste problemet var en hoven ankel, som var et resultat av at jeg feiltolket overtråkksmerter som krampe.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan være mulig at jeg greide å løpe 50 km på 8 t og 48 m helt alene gjennom skogen. Jeg føler at jeg har løpt mitt livs beste ultraløp. Jeg er så innmari glad for at den treningen jeg har startet med nylig, gir så raske resultater. Jeg er også ganske sikker på at ting kommer til å forbedre seg enda mer gjennom sommeren.

Ecotrail 80 km

Ecotrail er egentlig ikke et løp som passer meg hverken i distanse(for kort) eller terreng (alt for mye vei). Men jeg så på løpet som en god treningsøkt før sommerens fjellløp.

Jeg hadde ikke hatt noen langturer siden KRS ultra i april, men har derimot hatt en del raskere turer opp mot 20 km i terrenget i rundt 5:30 fart, så jeg var litt spent på hvordan dette opplegget ville fungere da jeg vanligvis har dasset avgårde rundt 6:30-7:00 på lengre turer.

Starten gikk kl 09.00 fra Vaterland å jeg lå godt fremme i feltet for å unngå kø. Kroppen føltes lett å før jeg viste ordet av det hadde vi alt kommet frem til Maridalen ved ca 10km uten noen store anstrengelser. Der merket jeg at jeg var blitt våt på ryggen å etter en kontroll av sekken viste det seg at drikkeblæren hadde sprukket ! Det er et par timer mellom drikkestasjonene i Ecotrail, men jeg har trent en del turer opp mot 2-2:30 t. Uten å ha med meg drikke så jeg regnet med at dette skulle gå greit. 

Etter å ha inntatt et par kopper drikke på Hønefoten ved 16 km var det bare å gi seg i kast med de endelesøse bakkene opp mot Fagervann. Traff Fratz Mohr fra klubben ett godt stykke opp i bakken og han sa jeg så bra ut å at jeg lå langt fremme i feltet:-) videre rundt Fagervann og ned til Songsvann gikk det lekende lett i godt tempo og jeg kunne begi meg inn på stiene til Holmenkollen som jeg hadde merket 1,5 dag tidligere. Det begynte å bli varmt så det var ett etterlengtet syn når jeg nærmet meg drikkestasjonen på Holmenkollen.

Siden jeg løp uten klokke var jeg spent på om 45 km løperne som skulle starte 13.00 hadde startet . Forbauselsen var stor når jeg så på tidtageruret at jeg bare hadde brukt 3.28 på de 35 km og 1ooo hm til Kollen 😊 oppmuntret av at kroppen føltes så godt etter det for meg høye tempoet fortsatte jeg ufortrødent videre opp til Tryvann før jeg satt utfor nedover mot Sørkedalen. Det gikk i godt tempo nedover til jeg var ca 1 km fra bunn men da hugg det til med krampe bak i begge lårene! Krampe har jeg aldri vært plaget med så det kom veldig overraskende. Men det skyldtes trolig en kombinasjon av høy fart og for lite væskeinntak. 

Jeg tøyde noen minutter før jeg fortsatte, krampen slapp på ett vis men oppsøkte meg med jevne mellomrom resten av løpet så det gikk en del tid til tøying 😃 Vel fremme i Sørkedalen tok jeg meg en tur innom Lanhandleren å unnet meg en Farris og en is før jeg jogget bort til Matstasjonen der jeg ble møtt av den rutinerte og hyggelige Ultraløperen Ragnar Nygård som sammen med medhjelperne hadde dekket opp ett flott koldtbord. Etter litt frukt og drikke var det bare å gi seg i kast med den lange seige bakken opp til Bærumsmarka, den ble forsert i vekselsvis rask gange og lett jogg å det var med tilfredsstillelse jeg kunne ta av inn på Blåstien på toppen vel vitende at de værste høydemeterne var unnagjort!

Fra Bærumsmarka gikk det greit ned til Fossum for utenom 5-6 innlagte krampestopp. En rask matbit og ett par kopper drikke før Lysakerelva ble forsert å jeg kunne gi meg i kast med det partiet som passer meg dårligst i hele løpet, nemlig de 10 flate km på asfalt inn til mål. Jeg har hatt en tendens til å resignere litt å dasse de siste km til mål i ultraløp, spesielt med kjedelig terreng. Men jeg har jobbet litt med dette mentalt siste halvåret så jeg holdt humøret oppe å før jeg viste ordet av det så var målseglet foran meg og jeg kunne krysse mållinjen etter 8:43 noe som er min desidert beste tid på en 50 miles noen sinne! Sett i lys av at jeg brukte en del tid på krampene så er det tydelig at treningsopplegget har fungert 😊 

Jeg løp med Altra Olympus 2.0 og Injinji NuWool sokker og det var en perfekt kombinasjon ingen vondter , gnagsår eller blemmer!

Nå gleder jeg meg til resten av sesongen