Hvordan forberede deg til Xreid Fjordruta (og andre lange ultraløp)

Leif er sponset av Altra. 

Vi får mange spørsmål om klær og utstyr til ultraløp. Nå står sommerens høydepunkt Xreid for tur. Slik forbereder vi oss til lange løp. 

Lett bekledning og fokus på sikkerhet.

Det er viktig å seg lettest mulig ved start, det blir ofte varmere enn man har tenkt seg. Det er greit å slippe å måtte stoppe og kle av seg etter første bakke.

Sikkerhet er noe vi er veldig opptatt av. Ulykker kan skje på de korteste turer i terreng. Hvis du blir skadet og ligger nede, eller bare må gå til en bilvei, så blir du kald innmari raskt. Sikkerhet må gå foran lett sekk. Du må ta høyde for at du kan skade deg, og bli liggende i fjellet i flere timer før hjelpen kommer.

Når Leif skal pakke til Xreid, der han kommer til å bruke over 24 timer, putter han dette i løpesekken: ett lag lang ullundertøy, vann og vindtett bukse og jakke,  lue og votter. Det kan bli kaldt på fjellet, selv om det er sommer.  En annen faktor er at farten og energibruken går ned når man blir sliten og trøtt. Til slutt er det viktig med sikkerhetsutstyr: nødduk, førstehjelpsutstyr, hodelykt og ekstra batteri, fløyte, kompass og kart.

Det er mange som belager seg på merking under løp, og løpsledere garanterer ofte den beste merkingen, og “det er umulig å løpe seg bort”. Det er mulig å løpe seg bort. Du trenger kart og kompass i det øyeblikket du kommer bort fra merkingen, og er du ute av kurs på fjellet kan konsekvensene bli fatale. Det virker som det er så viktig for arrangørene at akkurat de merker løypene så godt at man ikke trenger kart og kompass (eller gps). Det er direkte uansvarlig av en løpsarrangør å fortelle deltagerne at de ikke trenger kart, kompass eller gps!

 

En god løpesekk er viktig

Det er viktig med en løpesekk som er komfortabel å ha på, selv med litt vekt i. Sekken skal være på ryggen i mange timer, og det siste man ønsker, eller trenger, er en sekk som gir gnagsår og ubehag. Det er også essensielt at sekken er så stor, at den beholder passformen når man har pakket det man trenger. Det er ikke godt å løpe med en sekk der du har presset 15 liter innhold, ned i en 12- literssekk. Da blir resultatet en ukomfortabel ball på ryggen, samt at man må dra alt ut om man skal hente en liten ting.

Etter å ha prøvd mange ulike sekker fra forskjellige leverandører, har valget for begge to falt på en løpevest fra Raidlight, med 2 stk 6 dl flasker med sugerør på brystet. Denne sitter godt mot ryggen, føles ikke tung, og er enkel å ta av og på under løp – selv når startnummer er på.

Noen løpesekker- og vester har lommer for drikkeblærer, vår erfaring er at om vi benytter blære er det klønete å fylle på vann i bekker og vann, samt at man har liten kontroll på hvor mye væske man har igjen. Med flasker fyller kan vi fylle  på når vi krysser en bekk, og har da til en hver til nok friskt vann.

 

Valg av sko kan redde dagen

Når det gjelder sko er det sikkert like mange meninger som merker, og det er viktig å finne sko som funker for deg personlig. Deltar du på ultraløp der skoene ikke fungerer, er løpet så å si ødelagt.

Det er likevel noen fellesfaktorer som er viktige. Løpesko skal være så romslige at det er plass til føtter som hovner opp, det skjer nesten alltid på lange løp. Sko må være godt drenert for at vann som renner inn også slipper ut, det er slitsomt å stoppe for å helle ut vann. Skoene skal beskytte mot skarpe stener, de skal ha en såle som gir godt feste både på bløt leire og vått berg. Løpeskoene bør også være noe dempet på et så langt løp som eksempelvis Xreid.

Leif sitt skovalg til Xreid blir Altra Lonepeak 3.0. Grunnen til det er at skoen er middels godt dempet, og en stabil terrengsko med godt grep.

 

Ultraløp som trening til ultraløp

Vi har begge jobber og familie, og tid og prioriteringer er viktige faktorer for oss. Hos oss prioriteres familiefrokost og morgenkaffe, foran lange løpeturer om morgenen. Vi er også innmari dårlige på å stå opp grytidlig…. Alle gjør selvfølgelig sine egne valg, men vi setter sjelden av tid til løpetur i timesvis i hverdagene. En løsning på dette er å delta på ultraløp.  Den beste måten å forberede seg til lange løp på, er å løpe lange løp. Leif har sjelden treningsturer over 2-3 timer, men foretrekker å legge inn ett eller to løp på 50-80 km måneden før. Siste uken før løp er det bare korte turer på planen, gjerne med litt tempo for å få godfølelsen.

 

Mat og drikke er veldig personlig og komplisert

Mat og drikke under løp er noe av det vanskeligste man skal få til å klaffe. Vi er alle forskjellig, og det er vanskelig å gi noen konkrete råd. Det eneste vi kan si er at du må prøve ut ulike ting på trening på egenhånd.

Her er Leif sin næringsplan:

Uken før: Spiser som vanlig med fokus på litt ekstra karbohydrater.
Samme dag (frokost): Havregrøt
Underveis i løpet: Jeg prøver å putte i meg noe hver time, gjerne energigel. På matstasjonene tar jeg meg tid til å sitte ned og spise godt. Det er en god investering.

Sesongen som kom litt brått på

Det er mye som har forandret seg for ultraløperne i 2017. Ultraløper 1 er gravid, og der startet aldri ultraløpsesongen. For Ultraløper 2 har hverdagen handlet mest om husbygging, og med bare 2 uker til årets store løp, kan man si at sesongen har startet litt brått.

Husbygging:
Det siste året har gått med til husbygging. Vi har bygd på en gammel hytte på 65 kvm, til et stort hus på 230 kvm. En krevende, og langtekkelig prosess, som nå endelig nærmer seg slutten. Løpetreningen har vi måttet prioritere bort i denne fasen. Antall kilometer i uka blir ikke så viktig når du står der i høststormen, og det regner inne 8 ulike steder. Taket kom på i tide for vinteren, og den innvendige oppussingen begynner å nærme seg slutten. På den positive siden er husbygging glimrende basistrening for ultraløpere, og man trener både styrke og det å holde seg gående i timer i strekk. Dette er vi innmari proffe på nå!

Hus
Huset blir innmari fint da. Her skal vi ha mange hyggelige løpesamlinger i årene som kommer.

 

Baby
Etter nyttår så oppdaget vi baby i magen også. Hurra! Så i september blir det født en liten ultrababyjente. Sesongen for Anita var over før den startet. Men hun løper fortsatt, litt. Det gjør jo opptreningen etter fødselen lettere også. Målene for 2018 er krystallklare: Romeriksåsen på langs i juni, og NM i Ultra Trail i august 2018.

Anita
Gravid i farta. Ikke så stor fart, men..

 

Xreid 2017
Ups! Bare 2 uker igjen til årets Xreid. 2017 utgaven går i fjellene mellom Kristiansund og Møre, og er på 122 km og over 6000 hm. Leif er klar for deltagelse, som alltid, da Xreid er et fast innslag i hans program. Forberedelsene har ikke vært de beste, men han satser på godt grunnlag fra før, og mye kroppsarbeid under husbyggingen. Han løp Ecotrail 80 km, og har løpt litt her og der, så helt uforberedt er han ikke. Dessuten skal han løpe en 50 km uka før. Det som er sikkert er at han garantert kommer til å fullføre. Som alltid.

Leif
Leif på en 5 timers treningstur i marka med Per-Einar. (foto: Per-Einar Roth)

 

Julebrev
Dette ble litt julebrevaktig. Men en kort oppsummering av det siste året. Nå gleder vi oss til huset er helt ferdig og baby er på plass. Fremover blir vi å se på Romeriksåsen på Langs, Xreid, Hornindal Rundt, Blefjells Beste (der hele familien skal i sving) og Flyktningeruta i august. Vi sees

Løpeutstyr kan skape mye frustrasjon

Løpeutstyr er viktig. På Facebook i dag så jeg en post om at det eneste du trenger for å løpe er; løpesko og løpetøy. For det første så er det noe stort tull, for det andre så kan begrepet løpetøy romme innmari mye, hvis du legger godviljen til. 😉

Skal man drive med løping som hobby er utstyret utrolig viktig. De fleste som blir bitt av løpebasillen vil gjerne oppnå noe, eller utvikle seg i det de holder på med. Noe som er ganske vanlig ned de fleste hobbyer. Hvis lesesirkel hadde vært min store lidenskap, så vil jeg våge å påstå at nye bøker hadde stått høyt på handlelista. Veldig kjedelig å lese samme boka år etter år… 

Likevel så opplever jeg et utstyrshysteri blant løpere. Men deg samme hysteriet finner man garantert i alle andre miljø: Nye blokkfløyter. Strikkepinner med ulike størrelser, og garn i flere farger. Sykkel til vei og terreng. 

Tilbake til løpinga. Jeg bruker noen timer i løpesko, og det i all slags vær,  og jeg løper ute hele året. Det sier seg selv at jeg ikke kan løpe i det samme sommer og vinter. På asfalt og i fjell. Beina må tas vare på, og sikkerhet er viktig. Og ikke minst hvis man skal løpe mange timer i strekk, så må det være innmari komfortabelt å ha på.

Det siste poenget over er litt viktig,og trenger litt ekstra oppmerksomhet. Komfortabelt utstyr. Beklageligvis finner man ikke ut at sko og klær ikke fungerer før etter noen timers bruk. Stadig tilbakevendende gnagsår på steder man ikke vil ha gnagsår, sko som trykker der den ikke skal trykke. Vi er alle forskjellig, og ikke alt passer for alle. Det må prøves,  og erfares.

Jeg hadde ett favorittmerke, og det er tydeligvis veldig populært hos mange. Etter denne sommeren må jeg bare innse at dette merket er ikke noe for meg…. skoene er for smale, klærne gir gnagsår her og der og løpevesten går i vranga etter noen mil. Jeg mener. Løping skal være gøy, skikkelig kjipt at utstyret skal ødelegge. Ikke sant?

Dermed er en skilsmisse et faktum. Jeg må finne et nytt favorittmerke. 

Shopping! 

  

Fordelene med terrengløping

Fjelløping gir mer tilbake enn bare treningseffekt Blir vi gladere av å løpe i terreng?

Terrengløping blir mer og mer populært i Norge. Det er mange grunner til dette. Terreng er skånsomt for kroppen, og du kommer samtidig i kontakt med naturen. Dette forebygger stress, og gir nytt påfyll i form av naturopplevelser og frisk luft.

Vi kommer tett på naturen.

Mennesket er skapt for å løpe i terrenget

Da jeg begynte å løpe i 2014, løp jeg bare på asfalt eller grus. Det var det som var tilgjengelig for meg følte jeg. Endeløse veier med hardt underlag, asfaltsko og gateløp.

Etter en stund begynte det å åpne seg en verden av nye muligheter. Jeg lærte at “Blåsti” ikke var et sted i Nordmarka. For det var det jeg trodde når jeg så #blåsti på Instagram, og jeg lurte på hvorfor alle løp til Blåsti (uttales med trykk på s’en). Jeg lærte meg at de blå merkene i marka var sommersti, og de røde merkene var skiløyper (og noe mer krevende å løpe, fordi det plutselig innebar kryssing av vann). 

Det er utfordrende.

Youre constantly interacting with the ground, vegetation, elevation change, and a variety of sounds and aromas. Mind – body activity is elevated to a higher level of awareness to be ready to react. Jeff Galloway *

Våre forfedre måtte løpe i terrenget for å skaffe mat. Kroppen vår er skapt til å løpe for å overleve. I våre forfedres fotspor bruker vi et samspill mellom hodet og kroppen på en helt unik måte. I terrenget kreves det årvåkenhet, og planlegging for hvert løpesteg. Dette fører igjen til en kontakt mellom hode og kropp, som i dagens moderne språk kalles mindfullness. *

Vi må tilpasse oss det uforutsette.

Treningen blir mer tilfredsstillende 

Løping i marka fører ofte med seg å løpe til et sted, en topp, et vann eller eksempelvis en hytte for å spise boller. Dette oppleves som tilfredsstillende for hodet, som oppfatter at vi når et mål. 

Mestringsfølelse.

Dette kan virke veldig stimulerende på selvtilliten, fordi vi uavhengig av tempo, og fysisk form, når målet. I tillegg blir hodet fylt av naturopplevelser, lukter og lyder som gir en ekstra glede etter løpeturen.

Noen etapper må klatres.

Skånsomt for kroppen

Terrengløping er mer skånsomt for kroppen. Løping på hardt underlag gir større belastning på sener, muskler og ledd, fordi det er gjentagende bevegelser med lite variasjon. 

I terrenget vil underlaget variere nesten fra en meter til den neste, og løpestegene må tilpasses skiftende underlag. Dette fører til at man må variere mellom de ulike musklene i beina, og på den måten får vi ikke samme belastning. Terrengløpere har andre typer definerte muskler i leggene, enn det man kan se på en typisk asfaltløper.

Terrengløping krever tilvenning som alt annet. Det er tøffere å løpe i terreng, spesielt med varierende underlag, løypa er som oftest mer kuppert og det krever trening for å mestre teknikken. 

Med teknikken på plass er det bare å kaste seg utfor.

Jeg opplevde de første turene på sti ekstremt vanskelige. Det tok lang tid før jeg greide å finne en fin flyt. Når det plutselig løsnet var gleden desto større, og nå er det et ingenting som kan måle seg med å løpe gjennom skog eller på fjellet. Nå finner jeg ikke lenger samme glede i å løpe langs veier eller i byen. 

Opplevelsen av å være på eventyr

Turer i fjell og lange turer i marka krever som oftest planlegging, spesielt hvis du skal løpe i fjellet eller på ukjente stier. Det letteste er å løpe out-and- back økter, der man løper til et sted, og samme vei tilbake. Avanserte GPS-klokker har funksjonen “finn hjem” som kan være kjekk å ha hvis man roter seg bort. 

Det er ikke mye som kan måle seg med dette.

Underveis i løpeturen opplever man mye spennende, og det kan til og med hende at man kommer borti spennende historiske steder. 

Dette er “Serberhøtta” som ble brukt til å skjule flyktninger under 2.verdenskrig på deres vei til trygghet i Sverige. Dette vekker lysten til å løpe hele ruta til Sverige…

Det aller viktigste er å leke mens du løper. Bli en del av omgivelsene rundt deg, la kroppen følge terrenget og slipp deg løs. Hør på lydene rundt deg, kjenn sola, eller regnet, mot ansiktet. Løp fritt uten bekymring. I tillegg så får du utrolig god treningseffekt, selv om det går litt saktere enn på asfalten. 

Fine turer i marka rundt Oslo.

Marka rundt Oslo har milevis med blåsti som er godt merka. Jeg har noen favoritter som er verdt å prøve. 

– Romeriksåsen på langs. Ca 30 km i terreng. Krever logistikkplanlegging da turen går fra A til B. 

– Flyktningeruta i Østmarka. Fra Enebakk til Skullerudstua. Ca 35 km. Kortere variant ved start fra Vangen. 

God tur! 

*Kilde: Jeff Galloway, Trail Running.

Ut.no har mange fine forslag til turer. Her finner du turforslag i Nordmarka, Lillomarka, Østmarka og Sørmarka. 

Fjelløping med sikkerhet i fokus 

Fjelløping. Løpe i fjellet. Vakker natur. Høydemeter. Utsikt som slår pusten ut av deg. Mestringsfølelse. Løpelykke. 

Det høres så fint ut det å løpe i fjellet. Reneste idyll man kan få. 

MEN. Det er et stort men her. Mestringsfølelsen og lykkerus kan i løpet av minutter forvandles til ditt verste mareritt. Har du ikke respekt for fjellet kan det ta knekken på deg i løpet av kort tid. 

Det skal så lite til. Brått kan du overraskes av tåke,  og tulles inn i hvitt og ukjent terreng. Det blir umulig å se hvor du er, eller hvor du skal. Skade kan også forandre fjellturen til et mareritt. Har du plutselig ikke mulighet til å bevege deg, blir du utrolig fort kald. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som kan skje når du sitter langt inne i fjellet, med ikke noe annet på deg enn vått treningstøy. En ting er sikkert. Hjelpen er ikke nær. 

Derfor er det utrolig viktig å ta med seg riktig, og nok utstyr. Mottoet på fjellet er ikke; “less is more”. Jeg har erfart dette selv ved to anledninger, begge gangene var under løp der mannskap var på vakt for å rykke ut ved behov. Det er ikke alltid tilfelle på en vanlig dag. Likevel måtte jeg vente noen timer på å bli hentet. 

Første gang var under Romeriksåsen på langs i 2015. Jeg tråkket over midt inne i skogen. For å få hjelp måtte jeg gå 7 km til nærmeste vei, og der måtte jeg vente i 1 time på at bilen kom. Jeg hadde ikke utstyr med, og jeg ble utrolig nedkjølt selv om det var 20 grader ute. 

Andre gang var under KRSUltra i april. Et skadet kne gjorde det umulig å fortsette løpet. Det ble venting denne gangen også, men med sekken full av sikkerhetsutstyr kunne jeg ta på meg survival blanket for å holde varmen. Lurt!

På fjelltur er det nødvendig å ta med sikkerhetsutstyr. 

  • GPS
  • KART
  • KOMPASS
  • VARMT TØY
  • VINDTETT JAKKE OG BUKSE
  • LUE
  • SURVIVAL BLANKET
  • FØRSTEHJELPSUTSTYR
  • NOK NÆRING. 

Det høres ut som det er mye å ha i sekken, men det kan være snakk om liv og i verste fall død. I vinter var det 2 personer som frøs i hjel på vei tilbake fra fjelltur, 3 km fra veien. De ble overrasket av snøvær, mistet oversikten over hvor de var, og ble utslitt. 

Jeg elsker å løpe i fjellet. Men det er ingen som skal tro at det et noen tilfeldigheter som ligger bak disse løpeturene. Jeg velger ikke ut retning eller fjelltopper etter innfallsmetoden. Det ligger utrolig mange timer planlegging bak mine turer i fjellet. Jeg kan sitte og studere kart, og mulige ruter i mange dager før turen. 

Når man er på fjelltur, er det også utrolig viktig å lese fjellet, for å se an terrenget. Helst sammen med et kart. Spørsmål man må stille seg selv er: – Kommer jeg opp der? Kommer jeg meg ned igjen? 

Jeg stoler ikke på mine egne vurderingsevner enda. Derfor snakker jeg med folk som er kjent i området på forhånd. Dette er en sunn skepsis til egne evner. Fjellet i seg selv er ikke farlig, det er menneskene i fjellet som tar farlige valg.

Jeg har gått i fjellet siden jeg var ei lita jente. Jeg gikk mye på turer med pappa i fjellene i Lofoten. Vi gikk veier som var så vanskelig at bare de som var godt kjent fant frem, og vi gikk på egger som var så smale ar vi måtte krype. En gang akte jeg ned den glatte fjellsida på gresset, det gikk ganske fort unna. “Du må passe deg for stup”#, hørte jeg bak meg. Jeg bestemte meg for å stoppe, og da jeg så ned, så jeg 100 meter rett ned i steinura. Jeg var 12 år og lærte der at det jeg gjorde der var en fryktelig  dum måte å gå ned et fjell på. 

Hver eneste sommer i Lofoten hørte jeg pm turister som måtte hentes ned fra fjellhyller, eller letes etter fordi de hadde rotet seg bort i tåka. 

Det er fortsatt sånn i fjellheimen i Norge at glade fjellvandrere kommer i vanskeligheter. For et par dager siden ringte noen turister til politiet fra Besseggen. En dame i turfølget ville hentes ned, fordi hun var sliten. Hun fikk beskjed om å hvile litt, før hun måtte komme seg ned selv. 😉 Jeg blir litt provosert over at folk går på fjelltur uten å ta med seg hodet. En ting er at man overvurderer den fysiske formen, en annen ting er at folk går opp de typiske turistfjellene forferdelig dårlig utstyrt! 

I høysesong har Røde Kors så mange redningsoppdrag at de har ikke nok frivillige til å redde alle som trenger hjelp! Røde Kors gjør en fantastisk jobb, og vi kan være utrolig glad for den innsatsen de gjør. Likevel så er det viktig at vi bruker hodet, tar de grep som skal til for å sikre egen trygghet i fjellet. På den måten så belaster vi ikke Røde Kors sine ressurser med dumskap, og lar dem bruke tid på de som virkelig trenger hjelp i fjellet. 

God tur!