Løp til krampa tar deg

Det var 4 km igjen til mål, en distanse som er en smal sak for meg. Vanligvis. Denne gangen sto jeg foran løpets siste stigning. På veien måtte jeg over et autovern, for å komme over til en bilvei. Jeg holdt meg fast, slengte det ene beinet over, og var klar for å hoppe over på grasiøst vis. Så sa det pang! Krampe! Plutselig sto jeg der med autovernet mellom beina, og skrek i smerte.

Lommedalen Rundt. Sesongavslutningen. Årets siste løp. Avslutningen på sesongen der fødsel, baby, amming og mangel på søvn har stått i fokus. Jeg har tatt de løpeturene jeg har hatt overskudd til, og det er mer enn greit, fordi det er tross alt viktigere ting i livet enn en løpetur. Uansett. Jeg var tross alt godt nok trent til å kaste meg ut i et løp på 19 km, og 700 hm. Det er ikke verst bare det si.

Strategien var lave skuldre, og godfølelse hele veien. Natten før var søvnløs på grunn av frembrudd av jeksler hos den lille, og vi ble i tillegg forsinket da vi skulle dra hjemmefra. Min gode venninne Lise sendte meg melding, i det vi kjørte ut fra gårdsplassen, om at hun hadde parkert på golfbanen. Omg. Ingen grunn til panikk.

Jeg ankom åstedet like før start, og fikk henta startnummer. Det blåste en iskald nådeløs vind fra nord, og jeg var sjeleglad for at jeg ikke kom dit tidligere.

Endelig var vi igang, og jeg kunne løpe meg varm. De første kilometerne gikk unna lett og ledig, jeg greide å henge i ryggen på Lise helt til første drikkestasjon. Etter dette begynte vi på den første store stigningen i løpet. Lise satte i gang i et helsikes tempo opp bakken, og jeg fant ut at jeg ikke tok sjansen på å holde følge. Da kunne jeg risikert en DNF litt fort, jeg hadde ikke så veldig mange langturer i beina. Nei, her var det bare å føle seg frem, og vinke Lise farvel.

Det gikk rimelig greit opp til de første toppene. Kroppen føltes fin, og jeg begynte å få en euforisk følelse av at jeg faktisk fikk til dette med såpass lite løping året etter fødselen. Alt er relativt selvfølgelig, men for meg er 2017 og 2018 ganske labre år kilometermessig.

Det var utrolig flott terreng å løpe i. Løypa var rett og slett nydelig, og dette er et løp som anbefales.

Jeg tok meg tid til å ta litt bilder på toppen, selv om jeg i etterpåklokskapens lys burde droppa det med tanke på å nå tidsmålet. 😉

Det som kommer opp, må også komme ned si. Turen ned til Bærums Verk var bare en stor løpefest. Jeg tok igjen løpere som hadde startet tidligere enn meg, og det ble mange hyggelige hei og high fives.

Jeg begynte å nærme meg 15 km, og fra Bærums Verk visste jeg at de siste motbakkene ventet. Vi hadde blitt advart om disse på nesten alle drikkestasjoner, og rådet var å spare på kreftene. Jeg følte at jeg hadde spart krefter, men da jeg sto med autovernet mellom beina, og skrek i smerte over kramper i leggen, skjønte jeg at de siste 4 km kom til å bli veldig lange.

Nå kom den fryktede bratte stigningen. Det var mye brattere enn jeg hadde forestilt meg. Det var teknisk terreng, og det gikk rett opp. 90 grader stigning minst. Med krampe i leggene, måtte jeg nærmest krype opp. Jeg var så sliten at jeg var på gråten. Selv om jeg i utgangspunktet hadde god tid til å nå tidsmålet, gikk klokka utrolig fort oppi skogholtet der.

Endelig gikk det nedover igjen, og løypa gikk på asfalt. Deilig med litt hvile. Et par kilometer før mål, kom den siste motbakken. Jeg hadde fått tips om at dette var så nærme mål, at her lønte det seg å løpe. Jeg hadde ikke sjans. Lårene fungerte ikke, og det ble nye sneglekilometer. Bakken tok jo pinadø aldri slutt.

Endelig var jeg på toppen, og det var bare å spurte inn til mål. Jeg løp det jeg hadde, og litt til. 500 meter fra mål sto Hermine og Leif og heiet. Dette ga ny boost, og det gikk i 5 fart mot mållinja. Dessverre holdt ikke dette, og tidsmålet røyk med knappe 2 minutter.

Nikoline sto ved mål og heiet meg inn. Tusen takk! Utrolig hyggelig. Dessuten var hun veldig enig i at jeg er en råtass som fullførte dette løpet såpass lett, med fødsel/keisersnitt, søvnmangel og lite trening det siste året.

Konklusjon: #nailedit

Selfie er obligatorisk etter løp:

Her sammen med Lise og Monique, som jeg løp min første maraton sammen med. Nikoline står i bakgrunnen. 🙂

Advertisements

114 mennesker som er kritiske til treningen min

Strava. Jeg vet ikke hva jeg synes om den. Har du ikke logga, har du ikke jogga, er det noe som heter. Det sies som en spøk, men litt sannhet er det i det. Jeg vet ikke om jeg synes det er en forbannelse, eller en glede.

Jeg har vært veldig av og på med logging på strava det siste året. Det ble bare stress. Oppdatering i sosiale medier tar jo snart like lang tid som selve økta. Skal du vise puls? Vekt? Høyde? Sivilstand? Hormonnivå? Det endte med at jeg la ned hele greia en stund, for så å ta det opp igjen i forrige uke.

Strava

Sist løpetur så fant jeg ut at Strava kanskje stresser meg en smule. Jeg har mange følgere, og selvfølgelig følger de med. Alle sammen. Det er som å stå på en scene foran 1000 tilskuere. Minst!

Derfor gikk dette gjennom hodet mitt under løpeturen på mandag:

  • Første kilometer i 8 fart. Alle tenker sikkert at jeg er i veldig dårlig form.
  • Jeg må løpe fortere.
  • Ja, men jeg skulle jo løpe rolig tur. Musklene er fortsatt stinne etter lørdag.
  • Nei, hold kilometertiden oppe.
  • Ah. Kilometer 2 i 6:57 fart.
  • Det er praktisk talt 7.
  • 6 fart er 6 fart.
  • Hold farta oppe i den motbakken der, så blir kilometer 3 også bra.
  • Jeg skulle jo gå i motbakkene.
  • Tar seg dårlig ut på strava.
  • Jeg har jo vogn.
  • So what? Ingen som bryr seg om det på Strava.
  • Jeg kan skrive det.
  • Folk leser ikke teksten. De ser bare på tallene.
  • Den bakken var lang. *dør litt*
  • Løp til  neste lyktestolpe. Nei ikke den, den neste!
  • Ah. Jeg kan gå.
  • Ny lyktestolpe. Løp!
  • Neste kilometer i 7:06 fart.
  • Tar seg ikke bra ut.
  • Men det gikk jo mye oppover.
  • Jeg er sliten. Vogna veier 1 tonn. Minst.
  • Pøh. Den ruller nesten av seg selv.
  • 7:47 fart på kilometer 4.
  • Jeg er dødsdømt.
  • Det var mest stigning her da…
  • Nå er du snart hjemme. Du kan ikke gå den siste motbakken nei.
  • Jeg er helt kjørt.
  • Løp halvveis, og gå resten. Deal?
  • Deal.

Jeg må seriøst slutte å tenke på Strava mens jeg løper. Det er 114 mennesker som følger meg, men garantert ingen som bryr seg.

Når alt kommer til alt så er det kanskje ikke så dumt å tenke sånn. Det som i utgangspunktet skulle være en rolig tur, ble en tur med motbakkedrag med vogn, av ganske god kvalitet. Sånn sett så er kanskje ikke Strava så dumt likevel. 🙂

Når kan man løpe etter fødsel?

Når begynte du å løpe igjen etter fødselen? Det er et spørsmål jeg har fått ofte i det siste. Jeg følger medisinske råd når det gjelder dette, og det er anbefalt å vente 6 uker før du tar opp løpetreningen. Det er et skikkelig kjedelig svar. Det høres mye mer råtass ut hvis man løper 2 uker etter fødsel, eller aller helst hjem fra fødeavdelingen.

Trilletur i ruskevær.

Jeg lar meg lett provosere. Jeg har i min situasjon, som nybakt mor, latt meg provosere noe voldsomt når ledende treningsmagasiner, personlige trenere og andre forbilder går ut og snakker om å ta opp trening få dager etter fødselen. At de tørr! Dette er råd som kan få leie konsekvenser for hver enkelt, og seriøse aktører bør se seg for god til å gå på tvers av medisinske råd.

Jeg skjønner at hver enkelt føler på kroppen at løping er mulig etter 2 uker, men det må da gå an å ta inn over seg at dette er individuelt. Noen (en venn…) tisser fortsatt på seg etter 2 uker, og bekkenmuskulaturen er ikke eksisterende. Fokuset de første ukene må være muskler i bekken, og gåtur med vogn.

Ja, kanskje er ikke knipeøvelser og trilletur noe som gjør deg til månedens råtass på Instagram, men det er en god investering for årene som kommer. Det er ikke verdt det når konsekvensen kan bli bekkenkollaps, urinlekasje eller fremfallen livmor.

Ta med en venn, spis en kanelbolle på veien.

Mitt klare råd er lytt til legen, og sjekk ståa på 6-ukers kontrollen. Tiden flyr uansett utrolig fort med baby i huset, og det er viktig å få nok søvn og hvile (det kan bli lenge til neste gang). Nyt barseltiden. Spis sjokolade. Kos deg. Nyt.

Plutselig er du i gang!

The Spine: Så var eventyret slutt… (oppdatert 19/1)

The Spine Race er over for Leif for denne gang. . Du kan fortsatt følge løpet LIVE her. Thomas Øderud fra Norge er fortsatt med.

Fredag 19. januar – Vi avslutter med noen ord fra Leif

Da var Spine Race over for meg ettee snaut 300km. Det er ikke noe og sutre for. Jeg fikk en fin røff tur, i den delen jeg unnagjorde. Jeg hadde godt med hvile og næring, og jeg holdt meg godt til skjemaet mitt for en rolig åpning.

Uheldigvis så har vi med å gjøre en litt uforutsigbar løpsarrangør. Da jeg nærmet meg halvveis mellom CP 3 og Dufton, etter 4,5-5 t i løypa, ble jeg stoppet i en veikryss av arrangøren. Vi fikk her beskjed om at vi måtte holdes tilbake på grunn av kraftig snø og vind i fjellet! Det er jo greit, og vi ble kjørt tilbake til CP3. Jeg fikk beskjed om at vi skulle vente der noen timer før jeg skulle bli kjørt tilbake. Drop bagen min var allerede kjørt til Cp4, og jeg hadde verken tilgang til truger eller resupplering.

Noen timer ble til ti, og vi fikk beskjed om at vi ikke fikk endret sluttfristen. Det er greit nok. Men når jeg fikk beskjed om at det var ingen som kunne kjøre meg ut dit jeg ble plukket opp, og jeg måtte løpe de samme 5 timene jeg hadde unnagjort kvelden før, og heller ikke få noe ekstra tid, så kalkulerte jeg meg til, sett i lys av de tøffe vær forholdene, at det blir for lite tid. Jeg tror også at arrangøren kommer til å skjerpe inn cut off tiden på CP 5,5 Byrnes, fordi det tar for lang tid og krysse Cheviots. Og når jeg har lagt opp en løpsplan på 160 timer, så er det ikke bare og kutte 15-20 timer av den når 94 alt er unnagjort. 

Jeg feller ingen tårer. Jeg var ikke spesielt motivert for Spine i år, og synes det var ganske kjedelig underveis. Jeg har jo gjort dette før, og da var det liksom ikke så viktig. I tillegg når arrangøren klusser det sånn til, så skal de få ta æren for denne DNF. Nå får vi krysse fingrene for Thomas Øderud, og klappe han frem til Kirk Yetholm ( husk 5t før offisiell CUT off i CP 5,5).

Torsdag 18. januar – Leif stoppet på CP3

Leif ble stoppet på CP3. Arrangøren endret ikke på cut off tidene etter pausen i natt, og løperne ble ikke fraktet tilbake dit de avsluttet i går, og dermed er tidsfristen umulig for de på CP3. Noen valgte å fortsette likevel, men de vil nok aldri komme til mål før søndag kl 08.

Dette er veldig synd for Leif, men arrangørens avgjørelse får man ikke gjort noe med.

Onsdag 17. januar – i bil tilbake til CP3

Det ble en lang natt for Leif på vei til CP3. Han slet med sterk vind, snø og myr. Motivasjonen ble litt dårlig i perioder, men han greide å motivere seg til å gå videre. Vel inne på CP3 ble været over Cross Fell et tema. Leif var i tvil om han skulle ta med truger nå, eller spare seg ekstra vekt. Trugene vil uansett bli nødvendig senere i løpet, fordi lederen av løpet rapporterer at han går med snø til livet.

Leif gikk avgårde mot CP3,5 med godt mot. Han skulle vurdere på dette checkpunktet om han skulle dra videre med en gang, eller få seg litt søvn.

I 19-tiden begynte det å gå rykter om at løpet skulle stoppes grunnet dårlig vær. Dette ble bekreftet av Thomas Øderud, som hadde ankommet CP4. Klokken 21:45 ringte Leif og fortalte at han satt i bilen på vei tilbake til CP3. Løpet er stoppet inntil videre, og det vil bli gitt ny beskjed klokken 05 i morgen tidlig. Dette er så nervepirrende!

Tirsdag 16. januar CP2 – lang hvilepause

Leif ankom CP2 klokken 11 norsk tid, hvor han hadde en plan om søvn og en lang hvilepause. Strategien til Leif er å spare på kreftene, og alle pauser er nøye planlagt. Turen over fjellet til CP2 natt til tirsdag synes han gikk greit. “Det var ikke så ille, det var litt snøstorm over fjellet men det var kjappe krysninger. Det blir ikke så ille i natt heller, da det ikke er så høyt”, forteller Leif på telefon fra CP2.

Det stelles føtter.

På CP2 ble det 4 timer søvn, 2 varme måltider og pleie av føtter. Leif er i god form, og kroppen føles fin. “De to lilletærne er de eneste vondtene jeg har, og nå er jeg klar for en natt i fjellet med snøstorm”, avslutter Leif.

Mandag 15. januar- mellom CP1 og CP2

Leif kom til CP1 i går kveld, og der ble det 6 timer hvile. Frem til CP1 var det flotte løpeforhold, tørre stier og oppholdsvær. Klokken 22 i går startet regnværet, og siden har det regnet “katter og hunder”. Jeg snakket med han i 11-tiden, da varmet han seg inne på en pub. Kjøkkenet her var stengt, så han skulle prøve å finne en åpen pub, og få tatt seg et varmt måltid.

Foto: Rob Harper

Kroppen fungerer bra så langt. Beina er fine, og alt stemmer. Nå kommer været til å bli en utfordring, fordi nedbøren vil fortsette de kommende dagene. Den verste utfordringen blir passeringen av Kross Fell, mellom CP3 og CP4 om noen dager, her er det meldt store mengder snø.

Thomas Øderud forlot CP1 5 timer før Leif i natt. Han ligger derfor et godt stykke foran. I følge Leif ønsker Thomas å komme så langt som mulig før snøværet kommer. Det blir spennende å se hvordan posisjonen mellom dem blir etter at Thomas har tatt en hvilepause.

Søndag 14. Januar – Starten

Startområdet i Edale.

Leif har startnummer 106. Thomas Øderud, startnummer 196, fra Kristiansand Løpeklubb, er en annen nordmann det er verdt å følge med på. Begge to var svært spente før start. Dette er første gang Thomas løper Spine, og han sikret seg noen tips fra Leif før start.

Startnummerutdeling.

Værmeldingen er brutal. De neste 5 dagene skal det komme nedbør. Dette betyr regn i lavlandet, og snø i høyden. Det er meldt opp mot 1 meter snø enkelte steder, i tillegg til sterk vind. Leif digger slike løpeforhold, og han er godt forberedt. Likevel er det en strategi å komme så langt som mulig før det blir for ille.

Race briefing lørdag.

Jeg spurte Leif før start hvordan den første delen mot CP1 er: – Det er ca 80 kilometer til CP1. Vi får ikke de største stigningene, men skal kanskje opp mot 5-600 meter. Jeg regner med å være fremme på CP1 kl 22 i kveld. Spørsmålet da er om jeg skal sove noen timer, eller dra videre. Etter denne servicestasjonen er det 100 kilometer til neste mulighet til å sove innendørs.

Det skal bli godt å komme i gang nå. 

Det blir en spennende vår for ultraløperne

Det skjer mye spennende for ultraløperne denne våren. Det aller største er at Leif har fått bekreftet plass på The Barkley Marathons.  Han blir den første nordmann som skal prøve seg på ett av de tøffeste ultraløpene i verden, der bare 15 løpere har fullført så langt. Anita har begynt opptreningen etter svangerskap, og har NM i Ultra Trail – Meråker Mountain Challenge – som sitt store mål.

Leif fra Spine i 2016. Foto: arrangøren

The Spine Race

Det skjer en del spennende ting før Barkley også, og kommende helg starter The Spine Race, og Leif er klar for et nytt eventyr på 432 kilometer langs the Pennine Way i England. The Spine Race er Storbritannias mest brutale løp, der hardt vintervær og tøft terreng står på menyen. Starten går fra Edale søndag 14. januar klokken 08:00, og avsluttes i Kirk Yetholm etter 5-6-7 dager.

Leif har deltatt på dette løpet 2 ganger tidligere. Første gang ble han stoppet av lege etter 200 km, de mistenkte blodforgiftning. På andre forsøk kom han på en god 10. plass. Leif har ikke forventning om å greie denne plasseringen i år, på grunn av mindre treningsgrunnlag dette året.

Leif under Spine i 2016. Foto: arrangøren.

Du kan følge løpet live her. Vi kommer til å poste daglige oppdateringer her på bloggen og på Facebook. Følg med, følg med!

Leif er glad i utfordrende løp. Fra Spine i 2016. Foto: arrangøren

Eventyr i nord og The Barkley Marathons

I februar er det et annet eventyr på planen. Dette skal foregå i nordlysets verden. Dette prosjektet er ikke offentlig enda, og vi kommer tilbake til flere detaljer senere. Dette eventyret kommer til å være skikkelig god trening før Barkley.

Datoen for Barkley er hemmelig, så det kan ikke postes her. Alt vi kan si er at det er til våren en eller annen gang. Dette løpet har vært en drøm for Leif lenge, og endelig greide han å knekke påmeldingskoden. Treningen er i gang, og plutselig ble Spine også “bare” et treningsløp mot vårens store mål.

The Barkley Marathon er verdens tøffeste ultraløp, og det er bare 15 stk som har greid å fullføre løpet. Noen av årsakene til dette er at terrenget er svært vanskelig å løpe i, og at hver gang noen fullfører så blir løypa enda tøffere neste år. Leif er klar over hvor tøft dette kommer til å bli, og det blir utrolig spennende å se om “fullføringsmaskinen” greier dette også.

Etter Spine vil vi ha en egen kategori her på bloggen, som følger trening og forberedelser mot Barkley.

Pakking til The Spine…..