– Jeg er ikke god nok

Lørdag skulle jeg løpe Holmenkollstafetten sammen med SK Rye. Og den begivenheten avslørte hvor liten tror jeg har på meg selv. Sånn når alt kommer til alt. Her er det mye å jobbe med, og det er jeg allerede i gang med. Her er hvordan jeg tenker: “Jeg er ikke god nok”. Typisk jentetankegang?

Fredag ble jeg flyttet fra den godt forberedte etappe 4, til den skumle lange etappe 10. I klassen damer senior. Jeg var veldig nervøs, og følte ikke at jeg hadde noe der å gjøre. Jeg var redd for at jeg ikke var god nok, og en rask titt på resultatlistene fra 2014 bekreftet dette. Vi skulle møte opp på Bislett for å ta lagbilde, og allerede her var stressnivået høyt. Jeg hadde glemt både drikkeflaske og mat, og løp Bislett rundt for å finne en kiosk som tok bankkort. Vann ble kjøpt, og bilde ble tatt.

Jeg gikk opp til Monolitten der etappen min sluttet. Planen var å sette bagen der, og jogge løypa oppover som oppvarming. Det var veldig lurt, for da fikk jeg en slags forberedelse likevel. Oppe ved starten av etappe 10 var det mange som ventet. Damer Senior startet etter Damer Elite, Veteraner og Junior. Menn Elite var også på plass. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at det var en annen orden i vekslingsområdet i disse klassene, enn under Bedrift A1 Mix flest menn med start 16:05. Jeg måtte faktisk bare se og lære hvordan de veksler, for som en dame sa: «feil veksling kan bety at man taper sekunder». Så her var det bare å stramme seg opp!

Nå fikk jeg sett på mange vekslinger og følte jeg hadde skjønte poenget med hvordan side stå på, i forhold til hvilken hånd lagvenninnen din hadde den i, og at det er du som tar i mot stafettpinnen som må tilpasse deg. Greit. Skjønner. Men plutselig så ropes det opp at Menn Elite nærmer seg veksling. Å nei! Der kom det biler, motorsykler, ekstremt raske løpere og Line som jeg skulle veksle med. Alle gode råd ble glemt, for hvor i all verden skulle jeg smette meg inn for å veksle? Det betyr ikke noe at det så ut som det var fri vei, for dem kom så fort over bakken at de var der før jeg fikk blunket.

Jeg fikk tatt i mot stafettpinnen, uten å krasje i noen, og begynte å løpe. Det var nedover, og jeg ble dratt opp i et voldsomt tempo for meg å være. Klokka viste tempo 3:33, og det er bare helt usannsynlig at jeg skal holde det, uansett om det går nedover. Så jeg fikk stabilisert meg litt i et roligere tempo. Første kilometer gikk lett, og jeg følte meg helt fin. Klokka viste at første kilometer gikk på 4:14. Hva skjer da? Jo, jeg tenker: det greier jeg ikke. Så jeg roer ned enda mer. Neste kilometer løp jeg på 4:45, hva tenker jeg da? Det er alt for rolig. Så jeg løper siste 800 meter på 4:30. Det går overraskende greit, jeg stivner ikke, ingen syre og jeg er ikke kvalm. Veksling. Ferdig. Enda en gang greide jeg mer enn jeg tror på forhånd. Skal jeg aldri slutte å bli overrasket over meg selv? Oi, jeg greide det…

Misforstå meg rett, jeg har aldri løpt så langt, så fort. Jeg har bare løpt dette tempoet som intervall, med pause og melkesyre til haka. Jeg er fornøyd. Jeg er bare så innmari skuffet over at jeg hele tiden er redd for å holde et høyere tempo enn det jeg er vant til å holde. Det jeg har gjort før. Det tempoet jeg vet jeg klarer. Jeg er så lei av å ikke tørre å ta i litt mer enn litt ekstra. Hva er jeg så redd for? Jeg tror jeg må øve på dette på Sognsvann Rundt Medsols- åpne for hardt og se hva som skjer. I verste fall så får jeg meg en fin spasertur rundt vannet.

One thought on “– Jeg er ikke god nok

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s