Glem sommerkroppen. Nå er det løpekroppen som gjelder!

Birkebeinerløpet ble en opptur for meg. Jeg er en asfaltløper, som nylig har forelsket meg i terrengløping. Jeg har løpt i marka tidligere, men har holdt meg til grusvei. Jeg begynte å løpe på asfalt, noe som betyr at jeg er veldig god på å løpe på asfalt, og dermed veldig dårlig i terreng. Hvis jeg sier at jeg også er dårlig i motbakkene, så er jeg kanskje enda dårligere til å løpe nedover. Det var med andre ord veldig lurt å melde seg på Birkebeinerløpet; 21 km i kuppert terreng. 8 km motbakker, resten så å si nedover.

Likevel så ble dette en stor opptur. Snittempo på 6:09 min/km i den løypa, er jeg skikkelig fornøyd med. Spesielt med tanke på at jeg har panikktrent på sti de siste to ukene. Nå begynner det å bli en vane at jeg melder meg på ting jeg ikke kan, men jeg må innrømme at det er mye morsommere å meste noe man i utgangspunktet ikke tror man kan. Dobbel mestringsfølelse, ekstra morsomt.

Birkebeinerløpet- 21 km i euforisk glede

Birken
Spent før start.

Jeg sto på startstreken med en skrekkblandet fryd. 21 km i terreng. Distansen var jeg ikke redd for, terrenget derimot, der visste jeg ikke hva som ventet. Puljene før meg ble startet effektivt, og selv om jeg gikk på do nede i Haakonshall, så måtte jeg selvfølgelig tisse når det var bare 15 min igjen til min pulje skulle starte. Jeg hadde akkurat skiftet sko, det sto mellom asfaltsko eller terrengsko, jeg valgte terrengsko i siste liten. Det er jeg utrolig glad for. Løpeskjørtet var på, og det var bare å stille seg i dokø og håpe på det beste. Jeg rakk det akkurat.

Jeg rakk også å løpe noen drag frem og tilbake i startområdet, for å varsle kroppen om at nå skulle det løpes. Plutselig så var det min tur, og jeg stilte meg avslappet opp bakerst. Planen min, etter å ha sett på løypeprofilen på nett, var å starte rolig de første 8 km, og mose på i nedoverbakkene. Jeg siktet meg inn på negativ splitt. Jeg skal ha for optimismen.

Jeg var i gang. Jeg løp det jeg kunne, og til og med i de korteste bakkene. Det var flere enn meg som gikk i de bratteste bakkene. Jeg holdt lenge ryggen til en jente med Sentrumsløpet t-skjorte, og syntes det var koselig med et stille fellesskap, med ei som holdt mitt tempo. Jeg var veldig bevisst det å spare på kreftene, og prøvde å ikke bry meg om de som løp forbi. Jeg tok meg selv i å være nølende i de få nedoverbakkene som var i starten, og måtte ta meg selv i nakken for å tørre å kaste meg utfor.

Jeg nådde 8 km, og jeg nådde målet om å spare på kreftene. Jeg hadde virkelig greid å gjennomføre etter planen, få mest mulig gratis i motbakkene. Fra 8 km var det løpefest. Jeg gikk inn i en modus av euforisk glede. Nå var det bare å løpe det beina greide å følge med i terrenget. Jeg var sterk og fokusert. Jeg brydde meg ikke om gjørme, myr eller bekk. Jeg skulle sette foten der det passet i forhold til løpesteget, på en mest mulig trygg måte. Og jeg skulle fremover. Løpeskjørt, terrengsko, gjørme og myr er en perfekt kombinasjon.

Det var løpeteknikk på sti som stoppet meg denne gang, ikke kondisjonen. Derfor lå jeg alltid under terskelpuls, og kjente ikke noe til melkesyre. Derfor ble det også tid til å tenke på hvor mye jeg elsker å løpe. Jeg tenkte på hvor takknemlig jeg for at jeg kan løpe en halvmaraton så uanstrengt!

Det er spesielt en situasjon som ikke ble spesielt hyggelig for meg. I løp så prøver jeg å holde meg på høyre side i løypa, for å holde den uskrevne regelen: sakte til høyre, raske til venstre. Denne regelen er det ikke alle som holder. I et bratt steinete parti nedover, hadde jeg akkurat tatt sats for å hoppe ned på neste stein. I samme sekund kommer det en mann forbi på min høyre side, og smetter akkurat foran meg. Dette førte til at jeg trekker meg i hoppet, lander skjevt, og tråkker over. Hvorfor i all verden gjorde han dette? Det ble jo en potensielt farlig situasjon for meg. Det ble også flere kilometer med smerter i foten og ankelen.

Vel. Ned mot mål så løp jeg forbi ufattelig mange av dem som løp forbi meg i motbakkene. Det er ikke noe jeg blir spesielt glad for, fordi jeg ønsker alle det beste, men jeg tenkte likevel at jeg hadde disponert løpet bra. Kroppen var fin, og pulsen lav, og jeg fikk aldri den karakteristiske ultraløpersmerten. I målområdet sto barna og heiet på meg, og etter målgang fikk jeg en klem. «Mamma, gråter du?» «Neida, jeg tråkket over så jeg har bare så vondt i foten.» Jeg kjempet tappert mot tårene. «Snufs».

Glem sommerkroppen. Nå er det løpekroppen som gjelder.

I går i ett av mine euforiske øyeblikk i skogen, tenkte jeg på kroppen min. Jeg har sagt det før, men herlighet jeg er så takknemlig for det jeg faktisk greier. Det er mye fokus på kropp og utseende i samfunnet vårt. Vi møter press i alle kanaler. Til og med i såkalte treningsmagasiner for jenter, er det en underliggende tone at du skal spise 1200 kalorier om dagen, ha six-pack, lavest mulig fettprosent, på en ellers cellulitt- og strekkmerkefri kropp. Jeg sier bare: GLEM DET. Kroppen min er en løpekropp. Og jeg kan for første gang i mitt 36-årige liv si: jeg elsker kroppen min. Min kropp løfter meg til nye lengdeperser, løper meg til nye fantastiske opplevelser, og gir meg så utrolig mye glede. Jeg tror ikke en six-pack kunne gitt meg den samme gleden.

Birken2
I mål!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s