Løpsrapport fra Legends Trail

Leif Abrahamsen skriver om helgens ultraløp Legends Trail:

Det er mange som spør meg om løpene mine i ettertid, og det jeg husker da er stort sett at det var gøy i begynnelsen, så ble det tungt, og så vondt, og så enda tyngre og vondere, før det løsnet litt på slutten og jeg endelig kom i mål. I tillegg til at løpene stort sett var våtere, lengre og brattere enn jeg hadde trodd på forhånd. Så da får jeg starte opp å blogge litt om løpene mine, for de som er interessert. Jeg har ikke tenkt til å forsøke å overgå Henning Lauritzen i morsomheter, eller mange av de andre flotte bloggene der ute i detaljer og bilder. Men jeg skal utdype litt mer enn at det var langt, slitsomt og at det var godt å komme i mål. 🙂

Debutløpet mitt som blogger blir Legends Trail, som gikk nå sist helg i Ardene distriktet i Belgia.

Og for alle de som har sagt at Belgia er helt flatt, og at man umulig kan få 8500 hm der, så kan dere jo se på bildet under som er fra GPS loggen min. 🙂

 

LT1

Vi var lovet 7000+ hm, med det ble 8500. Vi ble også lovet 250km, noe som ble 260,5 på gpsn da jeg var ferdig. Jeg må jo si jeg fikk god valuta for 90 Euro.

Turen startet fra Gardermoen fredag morgen, og etter litt forsinkelse landet jeg i Brussel kl 11.30. 1t 15m forsinket, men Inge som var funksjonær, og hadde tilbudt seg å hente oss, ventet på flyplassen sammen med Paige og Øyunn. Endelig var vi på vei til Achouffe, 1,5 t biltur ut til ingenmannsland.

Vi ankom gode 3 timer før start så det var god tid til registrering, pakking og et aldri så lite måltid før start.

LT2

Ikke er jeg sikker på hva jeg fikk, for jeg hverken snakker eller leser fransk, men det var noe med kanin, og det må jo være bra før man skal ut å sprette i fjellene :-D.

Da jeg meldte meg på løpet så jeg for meg at jeg skulle løpe på flotte stier i vårlige Belgiske skoger, men den gang ei! Her snødde det mer enn på mange år, så det var bare å gjøre det beste ut av det. Jeg var sikkert mer vant til slike forhold enn de fleste andre deltagerne her.

I tidligere løp over litt distanse så har jeg alltid startet i den bakre halvdelen av feltet, og vært litt sprekere enn de fleste deltakerne mot slutten, for så å plukke en del plasser. Nå tenkte jeg å prøve en litt annen strategi, nemlig å ligge i fremre del av feltet, for å se om jeg kunne plukke noen plasser derfra også mot slutten, da kunne jeg jo nærme meg pallen. 🙂

Starten gikk kl 18.00 og jeg la meg som 10-12. mann i feltet, det gikk fort, men ikke over komfortgrensen min. Vi startet med 300 meter asfalt, før vi stakk til skogs. Jeg har en rutine at jeg aldri stoler på at de foran løper riktig, men når det var flere lokale, så trodde jeg jo at de kjente de første km av løypa. Men neida! Vi svingte opp en lang bratt bakke og ned i gangfart, etter 3-400 meter så observerte jeg at det ikke kom noen løpere bak oss. Jeg tok frem GPSn, og joda vi hadde svingt av for tidlig. Jippi, det bar bak i feltet igjen. Vi var 5-6 som snudde, men de fremste var borte, og jeg kunne ikke la være å tenke at det var til pass for dem. Men nå fikk jeg jo en liten jobb med å komme meg tilbake på 12-15 plassen min, det tok vel 3-4 timer før jeg hadde klatret tilstrekkelig til at jeg kunne legge meg til ro i ett vakuum mellom 2 grupper. Jeg foretrekker nemlig å løpe mest alene i mitt egen tempo; blir jeg tatt igjen av løpere så slipper jeg dem forbi, og tar jeg igjen noen så løper jeg fra dem. Vi fortsatte gjennom skogen, og det gikk opp og ned og opp og ned. I det vi kom til bunnen av en bakke så skulle vi opp igjen, og det motsatte når vi kom på toppen. Men det var mye fine stier iblandet en god dose røtter, stein, snø, leire og noen steder uten stier. De nye Altra Olympus 2.0 skoen sto virkelig til forventningene, og holdt meg fjellstøtt på bena.

LT3

Natten fløy fort og før jeg viste ordet av det så hadde jeg unnagjort 64 km og 2400 hm på 10,45t. Jeg hadde god margin på cut-off. Jeg kom til første CP som nr 12 eller noe sånt, det ble sokkeskift, tomatsuppe og en gryterett før jeg fortsatte videre etter 45 minutter. Traff Øyunn på vei bort fra CP, og hun var sprudlende blid og så bra ut. Neste etappe skulle være på bare 44 km og 1400 hm, så det var bare å sele på. Det var mye skog og varierende stier, men også etapper med krevende terreng. Alt i alt gikk etappen gikk greit, og jeg ankom CP2 etter ca 8t og 20min. Jeg begynte jo å merke distansen i bena, men neste CP skulle bare være 33 km unna. Der skulle jeg unne meg 3 timer med søvn, så det ble sukkerbiten for å komme meg videre etter en suppe, noen belgiske ruller (jeg ikke ante hva var), og sokkeskift.

Etappe 3 startet med 8 km flatt langs elva, grusomt kjedelig, men det får jo ned snittfarten. Etter de 8 km var det også slutt på antydning til flatt terreng, men dagslys, opphold og tanken på en hvil i enden, holdt bena i gang. Motivasjonen var på topp til 32-33 km, da begynte jeg å lure på hvor CP3 var. Klokka var passert 21.00, og jeg begynte å bli trøtt etter 28 timer uten søvn. Jeg tok frem kartet fra sekken, og studerte veien frem til sjekkpunktet. Til min forferdelse så jeg at jeg skulle over ytterligere to topper, med 400 meter stigning, og det samme ned, før jeg var fremme. Motivasjonen og farten sank betraktelig, og jeg må innrømme at jeg ga arrangøren klar beskjed om at 41km og 1300 hm ikke er greit når man har fått oppgitt 33 km!

Endelig skulle jeg få meg litt søvn. Jeg tok litt mat og la meg ute i Bivibagen, selv om jeg fikk tilbud om å ligge inne i ett rom sammen med de andre. Etter 3 timer søvn var jeg betydelig mer uthvilt, men somlet litt med mat og sokkeskift, så det ble vel 4,5 t på CP3. Det røk det både noen plasseringer, og mye tid, men nå var jeg uthvilt og klar for siste 100 km. Det var nå løpet virkelig begynte.

Neste etappe skulle være den tøffeste med 65 km og 2600 hm i delvis snølagt terreng. De første 30 km gikk greit jeg sirklet litt frem og tilbake blant en gruppe på 4 løpere, og tenkte at dem tar jeg på slutten. Etter 30 km var det en matstasjon, og vi fikk servert suppe, noe som er velkomment etter mange timer på bare energy gel. Ca kl 12.00 forlot jeg stasjonen, og fortsatte på de siste 35 km mot CP4. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å merke at noe var galt, og etter 3-4 km kastet jeg opp første gang. Dette gjentok seg 5-6 ganger de neste 4-5 km, til jeg var helt tom. Alt jeg prøve å ta til meg kom rett opp, selv den minste slurk med vann. Jeg la meg ned 10-15 min et par ganger, men jeg innså at det bare forlenget tiden til sjekkpunktet, så det var bare å kreke seg videre. Jeg la meg ned 10-15 min et par ganger til, men ikke noe hjalp på formen. Da jeg endelig kom frem var jeg veldig lettet, selv om planen var å fortsette rett videre.

LT4

Nå var det bare om å gjøre å få kontroll på magen. Jeg hadde null matlyst, så jeg la meg ned en time, og sto opp med godt mot. Spiste litt ris, en banan og drakk litt cola, men det gikk ikke engang 2 minutter, før det bar rett på do og alt kom opp igjen. Jeg ble sittende frustrert og rådløs, men bestemte meg etter en stund at jeg ville fortsette videre, og satse på kroppens fettreserver. Når jeg skulle gå så oppdaget jeg til min forferdelse at noen hadde tatt buksa mi, så der sto jeg i bare stillongs og skulle på vei ut i snøvær i høyden. Funksjonærene var hjelpsomme, men selv om hele sjekkpunktet ble gjennomsøkt, var den borte. Etter en stund fikk jeg låne en regnbukse og staver ( da min ene var brukket), og fortsatte videre etter 2t 40 min. Enda mer tid og plasser tapt var tapt, men med den formen jeg var på det tidspunktet var plasseringer glemt, og jeg var i tvil om jeg ville komme meg til mål. Likevel betrygget jeg Anita om at det gikk bra, da hun på telefon ba meg bryte.

Det snødde kraftig, og på siste etappe skulle vi forsere 45km og 1500hm over løypas høyeste punkt på 653 moh. Snøen la seg og det var tungt å gå i 20 cm kram nysnø, og næringsmangelen hjalp heller ikke så mye på motivasjonen. Men etter noen timer så begynte jeg å få i meg noen små slurker med vann og humøret steg betraktelig. Mat var uaktuelt. Etter ca 25 km kom vi til en matstasjon, og jeg kjente med skrekk igjen 25- litersbøtta med suppe! Jeg takket pent nei, tok en cola og fortsatte videre da de 4 siste løperne bak meg brått hadde tatt meg igjen. Jeg fikk nye krefter, og økte farta litt for å få litt distanse til de bak. Jeg skulle ikke komme bak dem i mål!   Farten holdt seg greit 2-3 km inntil vi nådde løypas høyeste punkt, og vi skulle ut i terrenget uten stier. 40 cm kram snø i kilometer etter kilometer dro ikke akkurat opp farten, og trøttheten hjalp heller ikke på.

Etter en evighet, og ca 12km igjen til mål, var jeg så trøtt at jeg gikk og virret og snublet. Jeg sovnet for hver 50 meter, og vurderte å legge meg ned. Jeg hallusinerte kraftig, og tok meg i å tro at det var en annen person som styrte bena, og jeg kjeftet på han hver gang han snublet. På det verste så tror jeg at jeg kommuniserte med 3-4 andre personer som snublet, drakk, sovnet osv. Det kunne ikke falle meg inn at det var meg :-D. Men jeg våknet brått da det dukket opp noen 100 meter bak meg, en rekke med 3-4 hodelykter. Innen jeg kom ordentlig til meg selv igjen, så føk jeg i 4min/km fart gjennom skogen, og følte meg som på starten av en 10 km. Jeg holdt tempoet bra hele veien mot mål, og trøttheten var som kastet av meg. Jeg kom til mål 45 minutter foran de bak meg, så avslutningen hadde vært bra.

Selv om plasseringer ikke er så viktig, så tenker jeg jo litt på at det bare skilte 3 t og 40 min opp til 1. plassen, og at det var mye mindre tid enn det jeg hadde brukt på å være syk. Når jeg får los på slutten er det ikke mange som kan stå i mot.

Advertisement

Published by ultraleif

Jeg er 46 år og begynte først med ultraløping for drøyt 3 år siden og har hatt en ganske bratt kurve fra da:-) Nå gjelder det å finne de lengste og mest ekstreme løpene og jeg er vel pr nå en av Norges mest løpende med opp mot 2500 km i løpskonkurranser hvert år. Jeg er samboer med fantastiske Anita og vi deler begge lidenskapen med ultraløping. Bakgrunnen for at vi har dannet denne felles blogg plattformen er vel at jeg er mer opptatt av å løpe løp enn å snakke og skrive om dem. Mens hun er mer bevist at på grunn av den stigende interessen ultraløp så ønsker vi å gi noe tilbake gjennom løpsrapporter, tips og kanskje noen veilendene rå når det gjelder trening og utstyr.

2 thoughts on “Løpsrapport fra Legends Trail

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Østmarka Backyard Ultra

- how far can you go?

Weird and Wonderful

Reflections for self awareness.

Drømmen om ultra

om løping, trening og turer, både med og uten hund

Under overflata

Om miljø/klima - eller ikke, alt ettersom...

Maratonmamma

Trebarnsmor og frilansjournalist blogger om løping og livet - i den rekkefølgen

%d bloggers like this: