Løp til krampa tar deg

Det var 4 km igjen til mål, en distanse som er en smal sak for meg. Vanligvis. Denne gangen sto jeg foran løpets siste stigning. På veien måtte jeg over et autovern, for å komme over til en bilvei. Jeg holdt meg fast, slengte det ene beinet over, og var klar for å hoppe over på grasiøst vis. Så sa det pang! Krampe! Plutselig sto jeg der med autovernet mellom beina, og skrek i smerte.

Lommedalen Rundt. Sesongavslutningen. Årets siste løp. Avslutningen på sesongen der fødsel, baby, amming og mangel på søvn har stått i fokus. Jeg har tatt de løpeturene jeg har hatt overskudd til, og det er mer enn greit, fordi det er tross alt viktigere ting i livet enn en løpetur. Uansett. Jeg var tross alt godt nok trent til å kaste meg ut i et løp på 19 km, og 700 hm. Det er ikke verst bare det si.

Strategien var lave skuldre, og godfølelse hele veien. Natten før var søvnløs på grunn av frembrudd av jeksler hos den lille, og vi ble i tillegg forsinket da vi skulle dra hjemmefra. Min gode venninne Lise sendte meg melding, i det vi kjørte ut fra gårdsplassen, om at hun hadde parkert på golfbanen. Omg. Ingen grunn til panikk.

Jeg ankom åstedet like før start, og fikk henta startnummer. Det blåste en iskald nådeløs vind fra nord, og jeg var sjeleglad for at jeg ikke kom dit tidligere.

Endelig var vi igang, og jeg kunne løpe meg varm. De første kilometerne gikk unna lett og ledig, jeg greide å henge i ryggen på Lise helt til første drikkestasjon. Etter dette begynte vi på den første store stigningen i løpet. Lise satte i gang i et helsikes tempo opp bakken, og jeg fant ut at jeg ikke tok sjansen på å holde følge. Da kunne jeg risikert en DNF litt fort, jeg hadde ikke så veldig mange langturer i beina. Nei, her var det bare å føle seg frem, og vinke Lise farvel.

Det gikk rimelig greit opp til de første toppene. Kroppen føltes fin, og jeg begynte å få en euforisk følelse av at jeg faktisk fikk til dette med såpass lite løping året etter fødselen. Alt er relativt selvfølgelig, men for meg er 2017 og 2018 ganske labre år kilometermessig.

Det var utrolig flott terreng å løpe i. Løypa var rett og slett nydelig, og dette er et løp som anbefales.

Jeg tok meg tid til å ta litt bilder på toppen, selv om jeg i etterpåklokskapens lys burde droppa det med tanke på å nå tidsmålet. 😉

Det som kommer opp, må også komme ned si. Turen ned til Bærums Verk var bare en stor løpefest. Jeg tok igjen løpere som hadde startet tidligere enn meg, og det ble mange hyggelige hei og high fives.

Jeg begynte å nærme meg 15 km, og fra Bærums Verk visste jeg at de siste motbakkene ventet. Vi hadde blitt advart om disse på nesten alle drikkestasjoner, og rådet var å spare på kreftene. Jeg følte at jeg hadde spart krefter, men da jeg sto med autovernet mellom beina, og skrek i smerte over kramper i leggen, skjønte jeg at de siste 4 km kom til å bli veldig lange.

Nå kom den fryktede bratte stigningen. Det var mye brattere enn jeg hadde forestilt meg. Det var teknisk terreng, og det gikk rett opp. 90 grader stigning minst. Med krampe i leggene, måtte jeg nærmest krype opp. Jeg var så sliten at jeg var på gråten. Selv om jeg i utgangspunktet hadde god tid til å nå tidsmålet, gikk klokka utrolig fort oppi skogholtet der.

Endelig gikk det nedover igjen, og løypa gikk på asfalt. Deilig med litt hvile. Et par kilometer før mål, kom den siste motbakken. Jeg hadde fått tips om at dette var så nærme mål, at her lønte det seg å løpe. Jeg hadde ikke sjans. Lårene fungerte ikke, og det ble nye sneglekilometer. Bakken tok jo pinadø aldri slutt.

Endelig var jeg på toppen, og det var bare å spurte inn til mål. Jeg løp det jeg hadde, og litt til. 500 meter fra mål sto Hermine og Leif og heiet. Dette ga ny boost, og det gikk i 5 fart mot mållinja. Dessverre holdt ikke dette, og tidsmålet røyk med knappe 2 minutter.

Nikoline sto ved mål og heiet meg inn. Tusen takk! Utrolig hyggelig. Dessuten var hun veldig enig i at jeg er en råtass som fullførte dette løpet såpass lett, med fødsel/keisersnitt, søvnmangel og lite trening det siste året.

Konklusjon: #nailedit

Selfie er obligatorisk etter løp:

Her sammen med Lise og Monique, som jeg løp min første maraton sammen med. Nikoline står i bakgrunnen. 🙂

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s