Berghem Gaea Norvegica trail 400 km

Sponset. Leif er Altra Ambassadør.

Jeg hadde litt blandede følelser i forkant av dette løpet, fordi jeg knapt hadde fått trent noe de siste 10 månedene på grunn av husbygging. Det er likevel rart med det når Norges tøffeste ultraløp står på kalenderen. Da følte jeg meg forpliktet til å delta. Løpet hadde jo mitt navn skrevet over hele seg!

 

img_3324
Startfeltet.

Forberedelser – løpe mange ultra løp på kortest mulig tid

Jeg meldte meg på tidlig i våres med store ambisjoner om å få trent godt frem til sommeren. Det gikk ikke helt sånn, og våren fortsatte som vinteren, med husbygging og bare en kort løpetur eller to i uka. Når juni begynte å gå mot hell tok jeg en beslutning om at hvis jeg skulle overleve 400 km 6 uker senere, så måtte jeg ta grep! Jeg meldte meg på Romeriksåsen på langs 50 km, Xreid Fjordruta 124 km, Hornindal rundt 75 km og Blefjells Beste 57 km som gikk av staben i løpet av 4 uker.  Alle disse 4 løpene fullførte jeg uten noen store prestasjoner, men gjennomføringene gikk overraskende greit, og formen viste seg noe bedre en fryktet.

Berghem Ultra er et unsupported løp der konseptet er at man må bære med seg alt utstyr og mat for 5 dager, samt sovepose og bivibag for overnatting utendørs. Dette betyr noen kilo bagasje, og ferdig pakket veide sekken min ca 8 kg. Den største utfordringen med pakkingen var å finne frem til ernæring med tilstrekkelig kcal i forhold til vekt. Vi kunne kjøpe mat i Maura ved 70 km, og et begrenset utvalg tørrmat og hermetikk på Målia, en selvbetjente DNT hytte på 214 og 320 km. Jeg pakket derfor med meg en kombinasjon av Sponser energi bloks og Maxim gel, noe som utgjorde ca 3 kg og 13 000 kcal. I utgangspunktet burde det vært det dobbelte, men siden intensiteten kom til å være lav, så satset jeg på å kjøre resten på fettforbrenning som jeg har et godt lager av.

 

img_3323
Klar for start, med hjemmesydde startnummer. Stilig!

 

Dag 1 – 400 kilometer i ensomhet

Løpsdagen kom, og etter en bolle med havregrøt, kjørte Anita meg til start på Vaterland i Oslo. Der traff jeg arrangørene Fulvio og Linda, de 3 andre deltagerne, og et lite oppbud av ultravenner som ville ønske oss lykke til. Starten gikk klokken 08.00, og jeg startet i godt driv. Planen min var å legge de andre deltagerne litt bak meg fordi jeg liker best å løpe slike løp alene, sånn at jeg kan nyte naturen, ta pauser når jeg føler for det, og pusle med mine egen tanker mens timene går. Planen min holdt, og etter de første svingene oppover Akerselva, var jeg alene med 400 spennende km foran meg.

Jeg nådde Maridalsvannet etter ca 10 km, rundet dette på vestsiden, og fortsatte i godt driv opp gjennom Nordmarka der turen gikk langs mange kjente stier fra løp som Ecotrail, Nuc 100 og Marka 24t. Jeg hadde også en treningstur langs denne traseen sammen med min gode klubbkompis Per Einar Roth tidligere i sommer, så jeg følte meg trygg på veivalgene.

Etter 5t 15 min og 35 km så møtte jeg Fulvio og Linda i Hakadal, der jeg fikk beskjed om at jeg lå ca 4 km foran de andre deltagerne. Jeg kunne fortsette å kose meg alene en stund til, og jeg klatret opp og tok fatt på Romeriksåsen. Her er det også en del kjente stier fra Romeriksåsen på langs og treningsturer med Romerike Ultraløperklubb. Formen var fremdeles grei når jeg etter snaut 11 timer nådde Maura på 70km. Her ble det en hamburger på bensinstasjonen, og handling av litt snacks på REMA, før turen gikk videre 45 min senere. Rett utenfor Maura traff jeg Bjørn Hytjanstorp, som er en alltid tilstedeværende fotograf for Kondis. Det er alltid like koselig å veksle noen ord med han.

Fra Maura til CP1 ved Eidsvold bygningen, gikk løpet 15 km på grus og asfaltveier, og det gikk ganske raskt til sjekkpunktet. Der fikk jeg servert en kopp kaffe av arrangøren før turen gikk videre på asfaltveier til Minnesund, og videre til stiene som ville bringe oss ut i ensomheten. Planen min var å ta første hvil på DNT Hytta Lysjøhimet etter 108 km, denne var fullbooket, og jeg måtte fortsatte til en hytte 1,5 km lenger opp i lia. Der fikk jeg hele hytta for meg selv. Luksus.

img_3325
Fremme på CP1.

 

Dag 2 – stiene våtere og myrene dypere

Jeg sov på hytta i 4 timer første natta. Jeg kokte nudler og havregrøt til frokost, samtidig som jeg sjekket facebook. Der fikk jeg vite at 2 av deltagerne hadde brutt, og at Øyunn hadde fortsatt hele natten, og lå nå 12 km foran meg. Da skjønte jeg at jeg også denne dagen ville få løpe alene.

Løpet fortsatte innover Hedemarksplatået, og stiene ble våtere og mindre løpbare. Jeg traff Fulvio og Linda igjen når vi krysset FV24 etter snaut 30 km, og de kunne fortelle meg at Øyunn lå ca 5-6 km foran. Litt lenger opp i lia traff jeg også Bjørn igjen, trofast ute med kameraet, og hadde kombinert dette med en løpetur i skogen. Et par km etter dette kom jeg til en Koie der jeg benyttet muligheten til å stelle føttene og ta meg en pause i solveggen.

img_3330
Føttene må stelles under slike løp.

 

Jeg hadde nå 40 km igjen til neste CP, og begynte å merke turen. Terrenget var tyngre og det samme var bena, men etter å ha snirklet meg frem mellom multetuer og furulegger det meste av dagen, kunne jeg begynne den bratte nedstigningen ned mot Rokosjøen og CP 2. Jeg kom til CP2 rett før klokken 23.00, og det var deilig å sette seg ned i en campingstol og strekke litt på bena med en god kopp kaffe servert av Fulvio og Linda. De fortalte meg at Øyunn hadde forlatt plassen 10 min før jeg kom, og at hun hadde planlagt å overnatte på Svartskogkoia 7 km videre langs løypa. Jeg hadde samme planer, og regnet med å treffe henne der. Etter 15 min pause fortsatte jeg videre mot koia, men etter 4-5 min kom jeg til en annen åpen koie, som tilhørte den lokale Jeger- og fiskeforeningen, og jeg valgte å stoppe der.

 

Dag 3 – Inn i det ville intet

Det ble 4 timer søvn og klokken 04.00 var jeg i gang igjen mot Målia 30 km lenger frem, der jeg så frem til å fråtse i hermetikk. Løpet hadde nå beveget seg godt inn på Hedemarksvidda, og stiene bar mer preg av å være bekker og myrhull, enn noe som lignet på løpbare stier. Traseen gikk nedenom Budor, og derfra var det en 6 km oppstigning opp til Målia. Denne virket evig lang, men etter en stund kunne jeg endelig slenge av meg sekken å låse meg inn i hytta. Det første jeg gjorde var å fyre opp i ovnen, før jeg fant en boks med brun lapskaus, som ble varmet og fortært som et gourmetmåltid. Øyunn kom inn døra mens jeg holdt på med dette, og jeg tror hun satt minst like stor pris på en varm hytte og et varmt måltid som meg. Hun kunne fortelle at hun hadde fått dårlig med søvn, og så nå frem til noen timer på øyet, etter en boks med lapskaus.

På Målia spiste jeg en boks med hermetiske pærer til dessert, vasket opp, og tok meg 20 minutter på brisken ved oven, før jeg fortsatte turen inn i det ville intet. Det var nå 25 km igjen til CP 3 Bringebu, som ikke ligger så langt fra traseen til Birkebeinerløpet, midt mellom Lillehammer og Rena. Terrenget dit var tungt og jeg begynte å merke distansen, og vassing i myr godt i føttene. Jeg var lettet da jeg kunne sette meg ned sammen med Fulvio i 15 min på Bringebu. Klokken var nå 21.00 og Fulvio fortalte at jeg hadde en natt med skikkelig drittvær foran meg, og i tillegg i svært krevende myrterreng.

img_3326

Nå gjensto de verste 160 kilometerene av løpet, og jeg var 3,5 dag ut i løpet, og nå var det ingen tid til å sitte og surve over såre føtter (de blir dessuten bare vondere etterpå av å sitte rolig). Jeg pakket på meg og bega meg motvillig opp mot fjellet. Den første delen gikk på grusveier, og etter en stund åpnet alle himmelens sluser seg. Slukøret fant jeg meg en tørr flekk under en granlegg, satte meg og slumret i bivibagen, mens jeg ventet på at regnet skulle lette. Etter en time uten bedring sa jeg til meg selv at jeg er tøffere enn at jeg skulle bli sittende under en granlegg og surve for noen regndråper.

Jeg kledde på meg regntøy og fortsatte turen inn på fjellet. Det ble nå vanskelig å se forskjell på stier og bekker, og flere ganger tråkket jeg uti vann til opp på lårene. I tillegg til regnet kom det nå også tåke og vind, og jeg slet med å se både stier og Gps. Det endte som det måtte, og det ble 2-3 km feilløping opp på fjellet. Jeg fant til slutt veien tilbake, men skjønte at det var bortkastet tid og energi å famle rundt i blinde. Jeg lette etter et sted å finne ly, det fant jeg under en gran etter en kilometer, og fikk lagt meg i soveposen.

 

Dag 4 – en irriterende følgesvenn

Jeg våknet etter 3 timer samtidig med grålysningen. Det regnet fremdeles, men været var lettere så jeg fortsatte videre i myrene med nytt mot. Etter et par timer kom jeg inn på traseen til Birkerbeinerrittet, og jeg kunne løpe de siste 10 km ned til Bringebu. På Bringebu traff jeg Fulvio, Linda og Erik, som var en av deltagerne som brøt. Erik skulle løpe en tur opp på fjellet for å gi Øyunn litt moralsk støtte. Jeg fortsatte 9 km videre til DNT hytta Sandfløten, der jeg fyrte i ovnen og varmet meg en Real turmat, som jeg fikk i meg halvparten av før jeg fortsatte videre.

img_3329

Planen nå var å fortsette de gjenstående 45 km tilbake til Målia. Kroppen føltes grei men føttene hadde nå en konstant stikkende smerte, og fra tidligere løp vet jeg at dette hadde kommet for å bli. Jeg har også erfart at om jeg overser denne smerten, så blir det etter hvert ikke mer enn en litt irriterende følgesvenn. Litt ut i etappen entret jeg toppen av fjellet Norhue, og traff der Fulvio og Linda igjen. Jeg fortalte dem at jeg følte meg bra, og skulle fortsette gjennom natten til Målia. De ønsket meg god tur videre, mens jeg tok fatt på nedstigningen i myra.

Oppildnet av at det var under 30 km igjen til jeg skulle varme meg og spise Joika-kaker på Målia, fortsatte jeg i godt driv og ante fred og innen fare, inntil det ble mørkt og jeg skulle finne frem hodelykten. Til min store forferdelse oppdaget jeg at lommen bak på sekken hadde revnet og lykten var borte. Jeg gikk forsiktig videre en times tid, men uten å se mer enn en meter så gikk det så sakte at jeg besluttet å legge meg å sove, og heller trykke på de siste drøye 100 km når det lysnet. Jeg fant meg ly under en ny gran, og fikk meg drøye 4 timer god søvn. Jeg våknet til vekkerklokken på Gpsn klokken 04.30 og følte meg relativt uthvilt. Jeg spiste litt, pakket og kom meg avgårde, og de siste 20 km til Målia. Der kunne jeg nyte ett gourmet måltid bestående av Joikakaker og søt te.

 

Dag 5 – det eneste som smaker nå er smaken av mål

Etter litt fotstell på Målia var det bare å gyve løs på de siste 80 km mot mål. Så sent i et så langt løp er hvert stopp et sant helvete, fordi man kan knapt stå på føttene når man setter i gang igjen. Det føles som man står på en kombinasjon av glødende kull og stikkende nåler, men etter et par km stavret gange får man overtak på smertene, og kan begynne å løpe igjen. Når jeg hadde fått føttene i gang så gikk det relativt lett frem Brumundkampen, etter 18 km, der jeg så Fulvio for nest siste gang. Fulvio kunne fortelle meg at nå lå de 20 verste km av hele traseen foran meg, 20 km der det knapt var synlige stier i myrene. Dette var absolutt ikke det jeg ønsket å høre, og jeg kunne ønske at han heller sa at nå er det fint terreng frem til mål. Men man kommer ikke i mål ved å sutre over litt motgang, og 60 km er uansett bare 60 km, så jeg satt i gang med friskt mot. Før jeg visste ordet av det var de uoverkommelige 20 km snart unnagjort, og det var bare en maraton igjen. Nå begynte jeg å se enden på det!

Leif

Men i slike løp kan man ikke bare forvente medgang. Jeg skulle bare ned å krysse over fossen Tørbustifallene, før jeg skulle ta den siste delen opp til Stenfjellet. Der møtte jeg en frådende elv som kastet seg ut i et 15 meter høyt fossefall. Jeg gikk et stykke opp langs elven, og prøvde å krysse med vann opp til midt på lårene, men strømmen var så sterk at jeg hadde vansker med å holde meg på bena. På dette tidspunktet var jeg bare 1/3 ut i elven. Jeg gikk på land og satte meg ned og tenkte på alt jeg har hjemme, og at jeg ville risikere det for et løp.

Jeg studerte kartet på Gpsn og fant en alternativ rute med 2-3 km omvei, men denne beslutningen var lett. Jeg kom meg opp i høyden, ringte Fulvio og varslet han om forholdene ved elven, og ba han gi beskjed til Øyunn om at hun måtte bruke den alternative ruten, før jeg fortsatte til Steinfjellet.

Etter steinfjellet var det stort sett utfor til Gåsebu, så disse 8 km gikk lett og nå hadde jeg i følge løypebeskrivelsen 29 km igjen. De siste 20 av disse skulle være lettløpte stier, grusveier og veg, så nå kunne jeg virkelig smake på følelsen av å komme i mål. Det var faktisk også det eneste jeg kunne smake på etter Joikakakene på Målia, for jeg hadde bare Sponser Blocks igjen. Disse har jeg alltid likt, men etter Målia orket jeg ikke smaken av disse. Jeg greide kun å få i meg et par stykker. Men etter 5 dager i løp med næringsunderskudd har man virkelig fått sving på fettforbrenningen, og jeg hadde ingen følelse av sult eller energimangel.

Jeg gjøv på de siste 29 km med dødsforakt, men det tråtnet fort i endeløse myrer i plaskende regn. Jeg hadde en fremdrift på 2-3 km i timen, og det føltes som en endeløs natt. Jeg forventet de fineste grusveiene rundt hver sving, men de kom aldri! Ved sjekk av GPSn etterpå viste det seg at disse 9 km egentlig var 17, så det er kanskje grunnen til at det virket uendelig. Endelig var jeg på toppen over Hamar og kunne kaste meg nedover de siste 20 km til mål.

Kroppen føltes som født på ny, farten gikk i 5:30 fart, og kilometerne ned mot Olerud ble slukt på et blunk. Men ikke uten straff, i lett jogg i bakken opp mot Olerud så hogg det til foran i leggen, og jeg kjente igjen den umiskjennelige smerten av beinhinnebetennelse. Der sto jeg og var forbannet fordi jeg hadde bare 10 km igjen, og jeg kunne ikke løpe. Jeg hadde uansett bare meg selv å takke, fordi jeg kjente antydningen i de siste bakkene men ignorerte dem i kåthet etter å bli ferdig! Så hva gjør man da jo da er det bare å gå de siste 10 km. Det siste stykket langs stranden mot Hamar ble en uendelig lang marsj, men etter drøye 2 timer kunne jeg kysses velkommen i mål av Anita, og heies inn av de fremmøtte tilskuerne i styrtregnet. Til alt overmål hadde Fulvio og Linda avtalt med det nærliggende hotellet om at jeg kunne dusje og spise frokost der. Det tror jeg må være den beste dusjen jeg noen sinne har tatt.

 

Litt om utstyr

Jeg hadde valgt svært lett utstyr til dette løpet, siden det gikk på sommeren, og det ikke var fare for så kaldt vær. Jeg kjørte shorts og t-skjorte stort sett hele løpet, og hadde kun et svært tynt Devold ullundertøy i sekken. I skallbekledning hadde jeg en ultralett Berghaus Goretex jakke og Hagløf bukse. Til å sove i hadde jeg en Sea to Sumit dunpose på 370 gr og en Expeed Bivibag på 150 gr. Totalt veide posen min med klær, sovepose og Bivibag bare 1,2 kg. J Jeg tok et utradisjonelt valg av løpesko denne gangen. Jeg har tilgang på alle Altra terrengmodeller, men valgte faktisk en veisko; Altra Paradigme 2.0, og angret ikke et sekund på dette. Skoen er romslig, godt drenert, godt dempet og svært robust. Det var kanskje under 1 % av løpet jeg hadde behov for noe bedre grep en det Paradigme kunne gi, siden farten var såpass lav. Alternativet ville vært Olympus 2.0 som er terrengflaggskipet til Altra, som jeg har løpt mange løp i. Men jeg opplever Paradigme som hakket mer stabil og robust, og det ble veid tyngre enn behovet for Vibramsåle.

Ecotrail 80 km

Ecotrail er egentlig ikke et løp som passer meg hverken i distanse(for kort) eller terreng (alt for mye vei). Men jeg så på løpet som en god treningsøkt før sommerens fjellløp.

Jeg hadde ikke hatt noen langturer siden KRS ultra i april, men har derimot hatt en del raskere turer opp mot 20 km i terrenget i rundt 5:30 fart, så jeg var litt spent på hvordan dette opplegget ville fungere da jeg vanligvis har dasset avgårde rundt 6:30-7:00 på lengre turer.

Starten gikk kl 09.00 fra Vaterland å jeg lå godt fremme i feltet for å unngå kø. Kroppen føltes lett å før jeg viste ordet av det hadde vi alt kommet frem til Maridalen ved ca 10km uten noen store anstrengelser. Der merket jeg at jeg var blitt våt på ryggen å etter en kontroll av sekken viste det seg at drikkeblæren hadde sprukket ! Det er et par timer mellom drikkestasjonene i Ecotrail, men jeg har trent en del turer opp mot 2-2:30 t. Uten å ha med meg drikke så jeg regnet med at dette skulle gå greit. 

Etter å ha inntatt et par kopper drikke på Hønefoten ved 16 km var det bare å gi seg i kast med de endelesøse bakkene opp mot Fagervann. Traff Fratz Mohr fra klubben ett godt stykke opp i bakken og han sa jeg så bra ut å at jeg lå langt fremme i feltet:-) videre rundt Fagervann og ned til Songsvann gikk det lekende lett i godt tempo og jeg kunne begi meg inn på stiene til Holmenkollen som jeg hadde merket 1,5 dag tidligere. Det begynte å bli varmt så det var ett etterlengtet syn når jeg nærmet meg drikkestasjonen på Holmenkollen.

Siden jeg løp uten klokke var jeg spent på om 45 km løperne som skulle starte 13.00 hadde startet . Forbauselsen var stor når jeg så på tidtageruret at jeg bare hadde brukt 3.28 på de 35 km og 1ooo hm til Kollen 😊 oppmuntret av at kroppen føltes så godt etter det for meg høye tempoet fortsatte jeg ufortrødent videre opp til Tryvann før jeg satt utfor nedover mot Sørkedalen. Det gikk i godt tempo nedover til jeg var ca 1 km fra bunn men da hugg det til med krampe bak i begge lårene! Krampe har jeg aldri vært plaget med så det kom veldig overraskende. Men det skyldtes trolig en kombinasjon av høy fart og for lite væskeinntak. 

Jeg tøyde noen minutter før jeg fortsatte, krampen slapp på ett vis men oppsøkte meg med jevne mellomrom resten av løpet så det gikk en del tid til tøying 😃 Vel fremme i Sørkedalen tok jeg meg en tur innom Lanhandleren å unnet meg en Farris og en is før jeg jogget bort til Matstasjonen der jeg ble møtt av den rutinerte og hyggelige Ultraløperen Ragnar Nygård som sammen med medhjelperne hadde dekket opp ett flott koldtbord. Etter litt frukt og drikke var det bare å gi seg i kast med den lange seige bakken opp til Bærumsmarka, den ble forsert i vekselsvis rask gange og lett jogg å det var med tilfredsstillelse jeg kunne ta av inn på Blåstien på toppen vel vitende at de værste høydemeterne var unnagjort!

Fra Bærumsmarka gikk det greit ned til Fossum for utenom 5-6 innlagte krampestopp. En rask matbit og ett par kopper drikke før Lysakerelva ble forsert å jeg kunne gi meg i kast med det partiet som passer meg dårligst i hele løpet, nemlig de 10 flate km på asfalt inn til mål. Jeg har hatt en tendens til å resignere litt å dasse de siste km til mål i ultraløp, spesielt med kjedelig terreng. Men jeg har jobbet litt med dette mentalt siste halvåret så jeg holdt humøret oppe å før jeg viste ordet av det så var målseglet foran meg og jeg kunne krysse mållinjen etter 8:43 noe som er min desidert beste tid på en 50 miles noen sinne! Sett i lys av at jeg brukte en del tid på krampene så er det tydelig at treningsopplegget har fungert 😊 

Jeg løp med Altra Olympus 2.0 og Injinji NuWool sokker og det var en perfekt kombinasjon ingen vondter , gnagsår eller blemmer!

Nå gleder jeg meg til resten av sesongen  

 

KRS Ultra en strålende dag i skogen

Forholdene kunne ikke vært bedre med strålende vær og fine tekniske stier. Og jeg gledet meg stort når det nærmet seg start kl 08.00 Løpet startet bra, og jeg kostet av gårde den første mila. Jeg lå godt fremme i feltet og ante fred og ingen fare, inntil tetløperne kom løpende mot meg. Det viste seg at vi hadde tatt feil i ett kryss, og fulgte 20 km løypa mot mål. Da var det bare å snu, og vi løp vel en 3 km før vi kom ned til bebyggelsen. Der sto det en kar som kunne fortelle oss at vi nå løp i feil retning i 60 km løypa, og at vi måtte ta til venstre på veien, og ikke følge merkingen. Når vi kom frem til hovedveien tok jeg til venstre, mens de andre etter litt diskusjon tok til høyre. Etter 500 meter begynte jeg å ane ugler i mosen, og ringte arrangøren. De gikk inn på trackingen og kunne betrygge meg at jeg bare skulle fortsette på vegen, jeg kostet av gårde en 1,5 km til, før telefonen ringte, det var arrangøren som kunne fortelle meg at jeg fulgte veien i feil retning! De hadde trodd jeg var på vei nordover første gang jeg snakket med dem, mens jeg i virkeligheten var på vei sør. Bare å snu igjen å følge veien tilbake mot matstasjonen på Hommeren, der jeg til slutt ankom etter ca 18 km og 2 timer, det skulle vært 10,8km og ca 1t 15 min. Jeg var nå sist og skrinla alle planer om en god tid og plassering, men været var strålende og terrenget flott, så jeg så frem til en fin dag i skogen.

På vei videre tok jeg en telefon til Anita, for å høre hvordan det gikk. Hun har slitt med løperkne siste halvåret, og startet en time før oss andre for å kunne ta det rolig. Jeg fikk høre at hun var ett par km foran meg, og vi avtalte at vi skulle løpe sammen når jeg tok henne igjen. På vei opp til Båden passerte jeg Nikolai og Marit, 2 gode løpevenner av oss, etter en kort prat fortsatte jeg videre over toppen. I det jeg rundet på vei nedover ringte Anita å kunne fortelle at hun var bak meg, sammen med Nikolai og Marit. Hun hadde løpt sammen med Helge Reinholt, og løpt litt feil, men var nå tilbake på rett spor. Jeg ventet 5 minutter, og kunne deretter fortsette i godt selskap med Anita, Helge og Lise. Vi fortsatte sammen ned til matstasjonen på grønn slette, der stakk Helge fra oss. Etter at vi tok en pause på neste topp, for å nyte utsikten og tøye litt på kneet til Anita, så forsvant Lise også. Kneet til Anita ble verre så det det ble stort sett gåing vider, og hun maste om at jeg skulle fortsette alene.  Å forlate henne midt i skogen var ikke et alternativ, så vi ruslet sammen til drikkestasjonen på Sagaveien. Der ble Anita plukket opp av arrangøren, og jeg fortsatte videre.

Jeg var nå 30 min bak nest siste løper, og bestemte meg for å få en fin treningsøkt, og plukke litt plasser de siste 26 km og 700 hm til mål. Bena var lette og fine, og jeg holdt godt driv på de flotte stiene. De var passe tekniske, men ikke mer enn at de er løpbare og etter ca 3 1/2 time kunne jeg løpe i mål med 8 løpere bak meg til en løpstid på 10:20 og 10 bonus km😊
Oppsummering:
Jeg løper de fleste lengre løpene min med full opp pakning og bestemte meg denne gangen for å løpe uten sekk med kun en gel og telefonen i lomma bak på tightsen det var bare 10 km mellom drikkestasjonene og med 2 dropp punkter og 3 matstasjoner så det fungerte kjempe bra! Både jeg og Anita løp med Olympus 2.0, hun hadde aldri hatt dem på bena før da vi kjøpte skoene hos Løplabbet Sandvika på vei til Kristiansand og hun var imponert over grepet og stabiliteten på skoene.

Arrangementet var upåklagelig med strålende service og fantastiske løyper så til å være 1 gang det arrangeres har de gjort en kjempeinnsats og gitt deltakerne en flott opplevelse.

Test av Altra Olympus 2.0

Olympus 2.0

Sponset innlegg.

Jeg har testet sikkert 25-30 forskjellige par sko de siste 3 årene da hovedsakelig terrengsko i leting etter en sko som fungerer på de fleste underlag, men det er vanskelig å finne. Enten er de glatte i leire eller på vått berg, de kan være for trange, ha for lite beskyttelse eller rett og slett føles feil på foten.

Det er lett å påpeke mangler og svakheter ved en sko, men mye vanskeligere å sette ord på det som fungerer.

Jeg fant min favoritt passform i Altra for ca 1,5 år siden. De har 0 dropp som passer for meg som etterstreber å ha ett naturlig løpesteg med landing på for/ midt fot og den romslige tåboksen som bidrar til god plass for tærne og er prevantivt mot gnagsår og blemmer.

Men Altra har hatt en utfordring med grepet i visse terreng, sålen har vært for stiv til å få feste på vått berg og røtter og knastene har ikke vært utformet for grep i bløt Norsk leire. Jeg ventet derfor med spenning på at de nye Altra Olympus 2.0 skulle komme i salg.         Jeg hadde hørt rykter om de fra i fjor sommer og den største nyheten var at de skulle være utstyrt med ny MegaGrip terrengsåle fra den anerkjente såleprodusenteten Vibram.  Ekstra gledelig var det at når skoen endelig kom til den Norske importøren GetVital Sports i februa så ble jeg invitert ut til dem og fikk et par til utprøving.

Jeg har nå brukt skoene i drøyt 400 km så jeg har dannet meg et grunnlag for en uttalelse. Skoen veier 390 gr i min str som er 12.5 i  normale str veier den naturligvis noe mindre 🙂  Det er ikke en lettvekter men sett opp mot at den har hele 36mm demping er det en lett sko og helt på nivå med andre merker sine langdistanse sko. En ting som er vel så viktig på terrengsko som vekten rett fra skoesken er skoens evne til å drenere bort vann og frastøte møkk! Det hjelper ikke om skoen veier 200 gram tørr om den trekker til seg 300 gr vann.

Olympus har en overdel av Mesh som slipper vann lett igjennom og hindrer at det fester seg for mye møkk. Jeg gjorde en test der jeg dyppet skoen i en bøtte med vann og lot den renne av i 30 sekunder før jeg veide og da var vekten 15% mer, jeg gjorde den samme testen med 2 annerkjente terrengsko merker og de hadde økt vekten med henholdsvis 33 og 34 % så her var det en vesentlig forskjell.

Mange er skeptiske til maksdempet såle i forhold til stabiliteten i terrenget men nye Olympus oppfattes ikke som en fulldempet sko i det hele tatt, den er fast i sålen og virker presis. Med tidligere Olympus modeller og andre maksdempede sko så har jeg måtte være litt obs på hvor jeg setter foten da de har virket litt upresise men det er ikke tilfellet med Olympus 2.0, den er mer lik en vanlig terrengsko. Den er faktisk så fast i sålen at jeg enda ikke helt har bestemt meg om jeg hadde foretrukket at den hadde vært ørlite grann mykere.

Og så til det viktigste med en terrengsko nemlig grepet. Jeg har prøvd skoen i det meste av terreng fra snø og is i skogen til våte leirete stier i Ardennene i Belgia og jeg er virkelig imponert! Vibram sålen er en ideell partner til Altra skoen, sålen har trygt grep på det meste av terreng og det mest gledelige er at den sitter godt på vått berg samtidig som den har greit grep i leire. Den sitter faktisk også ganske bra på tørr is. Så konklusjonen på grep er at Altra nå har kommet med en fullblods Ultratrail sko som funker for meg i alt terreng!

OlympusOlympus 2.0 er også utstyrt med gaiter trap borrelåsen bak på skoen som fester Altra gamasjen en genial liten løsning som gjør at man slipper å ha reim undre sålen som slites av etter hvert.

Så min konklusjon er at Altra Olympus 2.0 har bestått testen med glans og vil være min foretrukne sko i de fleste terreng ultra denne sesongen!

Jeg fikk også et par Altra Superior 2.0-M av GetVital Sports. De har jeg bare 40-50 km i så langt men gleder meg til å prøve dem mer  ut i terrenget når snøen blir borte og vil komme med en test av de litt lenger ut på våren.

 

SpineRace mitt hittil tøffeste løp

Spine race ja! Løpet har vært min nemisis etter at jeg ble stoppet av det medisinske personellet etter 200 km i fjor, da de var redd jeg hadde fått en infeksjon i benet. Det er mitt eneste DNF løp og jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle tilbake å få revansj.    Spine Race er definert som Britans most brutal race, og går på vinterstid fra litt syd for Manchester til Kierk Yetholm i  Scotland i det mest øde og ugjestmilde terrenget England kan by på. Det er 438 km, har ca 12000 hm, og går nesten utelukkende på stier og i terrenget.

Løpet skulle starte Lørdag 9 januar kl 10.00. Jeg fløy ned på fredag formiddagen og fikk meg innlosjert i ett 12 mannsrom på YHA hostells. Spiste en god middag og kom meg tidlig i seng så når løpsdagen kom så var jeg uthvilt og klar! Løpet har 2 distanser en Challenger distanse på ca 190 km som starter kl.08.00 og hovedløpet som starter klokken 10.00.

Jeg viste fra i fjor at det er en del smale stier i første delen av løpet så jeg ville legge meg ett stykke frem for å unngå for mye køløping. Så da startskuddet gikk lå jeg som planlagt på rundt 20 plass.

Første etappe er ca 70 km og 2200 hm, været var fint så turen gikk lekende lett den første timen. Litt motiverende er det jo at man etter hvert begynner å ta igjen deltakerne fra Challengeren som startet 2 timer før. Første målet i løpet var en pub etter ca 45 km og når jeg kom dit så hadde det begynt å blåse og regne så det var godt å komme innendørs. Jeg spiste kjøtt, pølser og pommes frites, som ble skylt nedmed ett par store glass med melk, før turen fortsatte mot CP 1 i mørket.Dag 1 Fint de første timene etter start på steinlagte stier før snøen kom

Kroppen var fremdeles fin og jeg kom til sjekkpunktet etter drøye 14 timer. Her hadde jeg i utgangspunktet tenkt å bare fortsette videre, men været hadde dratt seg til med stiv kuling og snø. Beslutningen om å legge meg ned en times tid for å være litt bedre rystet til den kommende etappen kom lett. Den 2 etappen er også den lengste med 95km og 2800 hm inkludert noen svært heftige fjellkrysninger.

Etter en drøy times søvn, litt mat og sokkeskift så bar det ut i uværet, det snødde og blåste tett så det var bare å krumme ryggen å følge godt med på gps`n for stien var ikke lett å finne i snødrevet. Det ble en lang natt kjempende mot vinden men med dagslyset så løyet vinden og humøret steg tilsvarende.

været dag 2Snøkledd terreng

På denne etappen er det også ett CP 1,5 etter ca 50 km som er betjent av John Bamber, en expeditsjonsveteran, som jeg ble godt kjent med under Frostskade 420 km løpet i 2014. Jeg hadde planlagt en hvil der.  Ankom sjekkpunktet kl 19.00 om kvelden og ble møtt av alltid smilende John som serverte meg ett varmt måltid og viste meg hvor jeg kunne legge meg ute i Bivibagen. Jeg sovnet fort og etter å ha slumret klokken et par ganger for mye hadde jeg fått meg 4 timer med søvn 🙂 Det er mange som i slike løp holder på uten søvn til de stuper før de begynner å hvile, men jeg foretrekker heller å ta tilstrekkelig med hvile de første dagene å heller tøyer strikken mot slutten. For har man kjørt seg helt i bånn er det vanskelig å hente seg igjen med bare 2-3 timer søvn.

Jeg sto opp og gikk inn for en kopp kaffe og litt mat før jeg fortsatte turen mot CP 2. Det var blitt natt igjen, men det snødde ikke så humøret var på topp. Det var bare å guffe på oppover ca 350 hm før det stupte ned 300 til bunnen av det beryktede Pen-Y-Ghent som er en kombinert sti/ fjellklatring der vi skal opp 350-400 hm på 2 km. Det var kuldegrader, og regn tidligere på dagen hadde glassert fjellveggene, så selv med brodder var det svært vanskelig å få godt grep. Jeg klorte meg oppover beghyllene med hjertet i halsen, og livet som innsats, vel vitende at om jeg datt så stoppet det ikke før 100 meter under! Men jeg kom meg levende til toppen, og pustet lettet ut mens jeg forbannet arrangøren 🙂 Men en fjelltopp er ikke ett værenes sted mitt på natten i – grader og kraftig vind så det var bare å gi seg i kast med nedstigningen 450 hm ned til Horton der jeg viste det var en kafe.

Vel nede og litt mørere i lårene konstaterte jeg med tilfredshet at kafeen var åpen og i tillegg til den obligatoriske English brekfasten og et par glass melk konstaterte jeg også med lettelse at de solgte sealzkinn sokker.  Føttene hadde begynt å merke at de hadde vært gjennomvåte i snart 36 timer. Goretx sko er vel og bra men når vannet er så dypt at det til stadighet går over kanten så blir resultatet at man aldri blir tørr. Injinji ullsokkene ble beholdt innerst med sealzkinn sokkene utenpå og det ble malen for resten av løpet. Etter  sokkeskift og matinntak var det bare å gå løs på siste etappe mot CP 2, etappen begynner med en endeløs 15 km motbakke før den stuper brutalt ned de siste 8 km. Jeg var forberedt på motbakkene fra året før og i dagslys og sol gikk etappen lettere enn forventet og jeg ankom Cp2 8 timer før cutoff å kunne unne meg en skikkelig klestørk og 3-4 timer på øyet. Nogenlunde uthvilt og ved godt mot var det bare å gyve løs på etappe 3. Denne er en av de korteste med 52 km og 1400 hm men den har en relativ røff start med 700 hm på de første 8 kilometerne videre fortsetter den kupert frem mot Tan Hill pub der det var mulighet for en matbit og en liten pause. Når jeg kom ut fra Tan Hill hadde det begynt å snø tett og løpet gikk videre gjennom det beryktede myrlandet, Sikkerhets personellet på Cp påpekte viktigheten ved å følge stolpene som var satt opp for hver 50-100 meter for det var kun en vei gjennom myrene. Snøen hadde dekket alle spor og tåken gjorde det vanskelig å navigere så det ble mye frem og tilbake for å finne en vei igjennom og utallige ganger befant jeg meg i myrhull med vann til langt over knærne. Jeg skimtet noen hodelykter et times tid bak meg, men utover det så var jeg helt alene i det trolske myrlandskapet og tanken gikk til Discovery episodene jeg har sett med jakt på mystiske beist og varulver i morelands i det engelske høylandet 🙂 Men etter en lang natt famling fra tue til tue kom solen og med den fastere grunn under føttene, feiret seieren over myrene med en telefon hjem til Anita før jeg la i vei med lett jogg mot CP 3 som jeg ankom ved lunsj tid 12 timer før cut off.

Det ble ikke mye søvn på sjekkpunktet men en hvil, klestørk og ett varmt måltid. Kroppen føltes bra og jeg var godt over halvveis i løpet så motet var også bra. Etappe 4 er 60 km og 1750 hm men den innebar også  løpets tøffeste fjellkrysning! Den begynner med en relativ slakk stigning på 400 meter de første 25 km som jeg så lyst på, men etter ca 15 km begynte det å snø tett igjen så navigeringen ble vanskelig gjennom ett nytt myrområde og med 10-15 cm bløt snø oppå telefrie myrer så ble heller ikke farten spesielt imponerende heller:-) men til slutt kunne jeg riste snøen av meg å løpe de 6 km 450 hm ned til Dufton. Vel nede i den lille landsbyen var det helt dødt, klokken hadde passert midnatt og i mangel på livstegn bestemte jeg meg for å gyve løs på den siste og mest brutale fjellkryssingen. Jeg var trøtt og bena begynte å bære preg av at jeg hadde vært ute i løpet i over 3,5 døgn så 800 meter stigning over de neste 15 km var ikke det jeg så mest frem til men det eneste som er sikkert i et slikt løp er at om man stopper så kommer ikke målstreken noe nærmere.

Jeg satt av gårde men ved litt ettertanke kom jeg på at det var 12 timer siden siste ordentlige måltid og jeg bestemte meg for å ta en pause og koke meg noen nudler før jeg kom opp i høyden. Mens jeg satt der og koste meg med det som da fortonet seg som ett herremåltid kom en kar løpende oppover stien og det viste seg at det var en fra arrangøren som kom for å hente meg, det var nemlig snøstorm over den ventende fjellkryssingen og arrangøren hadde besluttet at ingen fikk krysse den alene så da ble det mars tilbake til Dufton og det viste seg at de hadde et CP der bare at det ikke lå ved den merkede ruten, her fikk jeg beskjed om at vi skulle gå 4 stykker sammen og avgang var om 1 time. Det passet meg midt der korsryggen slutter for er det en ting jeg ikke liker så er det å drasse med meg andre løpere i et løp spesielt ikke ukjente folk, men regler er regler. Vi satt av gårde 2 briter en franskmann og jeg, stien gikk oppover og oppover og etter hvert som høydemeterne akumulerte ble også ventetiden på de bak lengre og lengre! Snøen og vinden tiltok og alle tegn til stier eller fotefar var visket bort. Snøen nådde meg i partier til midt på låret men selv om jeg tråkket spor og navigerte i front så ble det en del venting på de bak. Når det lysnet av dag kom vi opp til Great Dunn fell på 848 moh og stien videre fortsatte ut i dyp snø i myrterreng mot etappens høyeste punkt Cross Fell på 893 moh.

dunn fell

I grålysningen på vei opp Great Dunn fell.

På ett eller annet tidspunkt over Great Dunn fell hadde de 3 bak havnet så langt etter at jeg tenkte de fikk seile sin egen sjø og fortsatte målrettet mot neste topp. Jeg viste at et eller annet sted etter toppen så ventet Gregs Hut med John Bamlers spesial nudler så nå var kreftene tilbake og frustrasjonen over å måtte løpe i flokk glemt! Og endelig så skimtet jeg den gamle stein hytta gjennom snøfokken  og snart kunne jeg sette meg ned å nyte en varm kopp med nudler foran en varm vedovn i godt selskap med John og Paul som bemannet hytten og Javed Bhatti som hadde krysset fjellet før meg.  Jeg satt vel en drøy halvtimes tid før jeg fortsatte videre uten å ha sett noe til de 3 bak.

ut fra Gregs hut

Ut fra Gregs Hut

i gregs hut

Koselig i Gregs Hut

Siste 15 km av etappen gikk på fine snøkledde stier ned 600 hm så den ble unnagjort i godt driv og jeg ankom CP 4 i Allston med topp humør vel vitende at nå var det bare ca 140 km igjen til mål.  Det ble klestørk og 3 timer hvile før jeg ga meg i kast med etappe 5, 62 km og 1300 hm småkuppert terreng trodde jeg skulle bli en enkel etappe etter den noe rufsete fjellkryssingen, men her skulle jeg virkelig bli godt kjent med den Brittiske leira. Jeg vasset med våt leire til midt på anklene uansett hvor hardt jeg presset så ville ikke farten noe særlig over 3-4 km/t føttene verket som de var gjennomboret av 1000 nåler og hele etappen var et rent helvete, på dette tidspunktet forbannet jeg at jeg hadde meldt meg på løpet og hadde jeg ikke hatt mantraet mitt at jeg aldri bryter løp så hadde jeg nok glatt brutt løpet på dette tidspunktet! Kroppen var utslitt bare det og bare det å stå oppreist var en ulidelig smerte så jeg tok beslutningen om å legge meg en time i Bivibagen ved siden av stien. Timen ble til 2 og jeg hørte med frustrasjon at flere løpere passerte meg i løp av de timene, men når jeg kom meg tilbake med leire om bena var både kroppen og humøret bedre så jeg fortsatte traskingen mot Bell`ham og stoppet på veien innom Greenh`d CP der fikk jeg servert kaffe og fikk en anledning til litt fotstell med talkum fra Tom Johnes sin velfylte utstyrskasse.

fotpleie før hadrians wall

Fotstell hos Tom Johns

Derfra gikk turen videre opp og ned langs Hadrians-wall, jeg hadde sett for meg noen alla den Kinesiske mur og ble derfor litt skuffet over det som i perioder bare var små grushauger flankert av noe stablestein. Muren tok og etter hvert slutt og etter noen leirfulle skogsområder og en siste lite velkommen fjelltopp kunne jeg etter 26 endeløse timer endelig sette foten innenfor dørstokken i Cp5. Her fikk vi servert et herremåltid av en gryterett og planen var en times søvn før jeg skulle fortsette videre men timen ble til 3.

Litt forbannet pakket jeg sammen og lot meg overtale av medic på plassen til å tape ett par mindre blemmer på foten, maken til omsorg og pertentlighet skal du lete lenge etter for den ene løperen etter den andre forlot cp mens jeg satt med bena høyt og langeviseren hadde tatt en hel runde før jeg endelig var tilbake i løpet. Full av nye krefter etter hvilen og forbannet etter å ha gitt fra meg mange plasser satt jeg av gårde på de siste 65 km og 2000hm i god fart og plukket vel 3-4 plasser før dagslyset syntes i horisonten.

soloppgang etter cp5

Trolsk morgenstemning

Jeg fortsatte i strålende sol og kom til Cp 5,5 i Byrness 25km etter avgang fra cp . Været var strålende og serveringen upåklagelig så etter en suppe og en stuing etterfulgt av en rask fotsjekk ga jeg meg i kast med de siste 40 km mot mål som også innebar hovedtyngen av høydemeter. Jeg mottok med misstro informasjon fra arrangøren som antydet en løpstid på ca 20 timer til mål :-O Fast bestemt på at det skulle ikke jeg bruke forserte jeg de første stigningen opp på fjellet og så utover snødekte topper i det som kunne vært et Norsk snødekt påskelandskap! Jeg så flere løpere langt fremme og motivert av været og ryggene langt der fremme tilbakela jeg kilometer etter kilometer og distanserte den ene løperen etter den andre og før jeg viste ordet av det kom jeg frem til Hut 1 som var den første av 2 nødhytter på fjellet. Denne var bemannet av 2 mann fra Montain Rescue team som tilsvarerer den norske fjellredningstjenesten. De serverte en kopp te og en kopp med nudler før jeg satt snuta mot Hut 2 som var neste mål 17 km lenger fremme.

Humøret og kroppen var fremdeles på topp og jeg konstaterte når det mørknet at hodelyktene bak meg ble mindre og mindre til de helt var ute av syne og jeg gøv løs på den ene fjelltoppen etter den andre men så var det slutt på morroa! På vei opp mot Cheviot på 850 hm økte vinden til liten storm og snøen lå i en meters tykkelse, skaren var så den akkurat ikke bar og jeg sank ned til livet ved hvert skritt! Oppgaven virket uoverkommelig, kroppen ble sugd tom for krefter, vannet ble drukket opp og den siste gelen var spist for en time siden. Jeg prøvde og i frustrasjonen å krype på alle 4 det holdt 2-3 skritt før jeg sakk ned til livet så den strategien ble forkastet.

Jeg satt meg ned å tenkte gjennom situasjonen, på det tidspunktet virket helt umulig å fortsette. Jeg sjekket gps`n gjentatte ganger for å virkelig bekrefte at det var her sporet gikk, men til slutt sank virkeligheten inn at jeg skulle opp den snøkledde endeløse bakken, OK var det ille for meg så var det verre for de andre sa jeg til meg selv, bet tennene sammen og satt det ene benet foran det andre og faktisk etter 5 timer på 4 km kom jeg endelig til toppen, 2 nye plasser hadde jeg også plukket. Etter en bratt nedstigning kunne jeg  sette med ned i Hut 2 som var full av hyggelige løpsmannskaper de serverte varm buljong og sjelden har jeg smakt noe så godt! Men i det øyeblikket de begynte å snakke om at vi måtte gå i grupper ned fra fjellet fikk jeg det fryktelig travelt med å virke upåklagelig sprek og ytterst fjellvant så innen de egentlig fikk summet seg var jeg ute av døren i friske gyv opp det siste nådeløse fjellet. Klokken var 23.00 om kvelden og det var 26 timer siden jeg hadde ligget ned sist og buljongen ga ikke mer næring enn at jeg kom meg ut av syne fra CP og før jeg viste ordet av det så sto jeg igjen med snø til midt på lårene og hvert skritt var en umenneskelig kraftanstrengelse.

Jeg falt flere ganger og var like spent hver gang på om jeg hadde krefter til å komme meg opp men endelig var jeg på toppen av den siste åsen og jeg kunne begi meg ut på de siste 8 km ned til mål. Jeg var ikke så mye bevist denne siste delen, jeg sovnet og våknet og var helt desorientert i forhold til tid, jeg fulgte fotsporene etter mannskapet i hytten som hadde kommet opp og de mørke flekkene forandret seg til krokodiller som kastet seg etter føttene mine og flere ganger unngikk jeg med nød å neppe å bli spist! Bjørner kom opp av bakken foran meg og flere ganger bråstoppet jeg så brått at jeg falt bakover for å unngå å komme inn i de frådene gapene deres! Dette pågikk nok bare ett par timer men det virket som dagesvis. I et klart øyeblikk bestemte jeg meg for å sjekke sporet for i den evigheten jeg følte jeg hadde vært ute så skulle jeg vært i mål for lenge siden. Og aldri har jeg våknet så fort i hele mitt liv for på GPS`n sto det at det var 27 km til sporet, jeg satt meg ned i fortvilelse over at jeg måtte snu og gå 27 km tilbake, det hadde jeg ikke krefter til! Men så rasjonaliserte jeg litt, det var fremdeles mørkt så jeg kunne umulig ha kommet så langt på så kort tid. Jeg sjekket gps`n igjen og så at det var sporet mellom cp4 og cp5 jeg hadde åpnet og ikke mellom 5 og mål, fikk åpnet rett sport og så til min glede at det var 2 km igjen til mål og da skal jeg love at det var en som fikk fart på beina og 12-15 minutter etter kunne jeg endelig mota en klem av Scott Gillmor og henge medaljen om halsen. Jeg hadde kjempet tilbake og slått The Spine Race men kampen hadde vært så tøff at på det tidspunktet kunne jeg ikke føle annet en tomhet og utmattelse, gleden fikk komme senere

i mål

Jeg lovet meg selv at jeg skulle slutte med slike tulleløp når vi gikk de 500 meterne ned til sovesalen. Jeg fikk et varmt måltid og ett par skarpe av John Bamber før jeg unnet meg 4 timer søvn før turen hjemover.

medalje