Fordelene med terrengløping

Fjelløping gir mer tilbake enn bare treningseffekt Blir vi gladere av å løpe i terreng?

Terrengløping blir mer og mer populært i Norge. Det er mange grunner til dette. Terreng er skånsomt for kroppen, og du kommer samtidig i kontakt med naturen. Dette forebygger stress, og gir nytt påfyll i form av naturopplevelser og frisk luft.

Vi kommer tett på naturen.

Mennesket er skapt for å løpe i terrenget

Da jeg begynte å løpe i 2014, løp jeg bare på asfalt eller grus. Det var det som var tilgjengelig for meg følte jeg. Endeløse veier med hardt underlag, asfaltsko og gateløp.

Etter en stund begynte det å åpne seg en verden av nye muligheter. Jeg lærte at “Blåsti” ikke var et sted i Nordmarka. For det var det jeg trodde når jeg så #blåsti på Instagram, og jeg lurte på hvorfor alle løp til Blåsti (uttales med trykk på s’en). Jeg lærte meg at de blå merkene i marka var sommersti, og de røde merkene var skiløyper (og noe mer krevende å løpe, fordi det plutselig innebar kryssing av vann). 

Det er utfordrende.

Youre constantly interacting with the ground, vegetation, elevation change, and a variety of sounds and aromas. Mind – body activity is elevated to a higher level of awareness to be ready to react. Jeff Galloway *

Våre forfedre måtte løpe i terrenget for å skaffe mat. Kroppen vår er skapt til å løpe for å overleve. I våre forfedres fotspor bruker vi et samspill mellom hodet og kroppen på en helt unik måte. I terrenget kreves det årvåkenhet, og planlegging for hvert løpesteg. Dette fører igjen til en kontakt mellom hode og kropp, som i dagens moderne språk kalles mindfullness. *

Vi må tilpasse oss det uforutsette.

Treningen blir mer tilfredsstillende 

Løping i marka fører ofte med seg å løpe til et sted, en topp, et vann eller eksempelvis en hytte for å spise boller. Dette oppleves som tilfredsstillende for hodet, som oppfatter at vi når et mål. 

Mestringsfølelse.

Dette kan virke veldig stimulerende på selvtilliten, fordi vi uavhengig av tempo, og fysisk form, når målet. I tillegg blir hodet fylt av naturopplevelser, lukter og lyder som gir en ekstra glede etter løpeturen.

Noen etapper må klatres.

Skånsomt for kroppen

Terrengløping er mer skånsomt for kroppen. Løping på hardt underlag gir større belastning på sener, muskler og ledd, fordi det er gjentagende bevegelser med lite variasjon. 

I terrenget vil underlaget variere nesten fra en meter til den neste, og løpestegene må tilpasses skiftende underlag. Dette fører til at man må variere mellom de ulike musklene i beina, og på den måten får vi ikke samme belastning. Terrengløpere har andre typer definerte muskler i leggene, enn det man kan se på en typisk asfaltløper.

Terrengløping krever tilvenning som alt annet. Det er tøffere å løpe i terreng, spesielt med varierende underlag, løypa er som oftest mer kuppert og det krever trening for å mestre teknikken. 

Med teknikken på plass er det bare å kaste seg utfor.

Jeg opplevde de første turene på sti ekstremt vanskelige. Det tok lang tid før jeg greide å finne en fin flyt. Når det plutselig løsnet var gleden desto større, og nå er det et ingenting som kan måle seg med å løpe gjennom skog eller på fjellet. Nå finner jeg ikke lenger samme glede i å løpe langs veier eller i byen. 

Opplevelsen av å være på eventyr

Turer i fjell og lange turer i marka krever som oftest planlegging, spesielt hvis du skal løpe i fjellet eller på ukjente stier. Det letteste er å løpe out-and- back økter, der man løper til et sted, og samme vei tilbake. Avanserte GPS-klokker har funksjonen “finn hjem” som kan være kjekk å ha hvis man roter seg bort. 

Det er ikke mye som kan måle seg med dette.

Underveis i løpeturen opplever man mye spennende, og det kan til og med hende at man kommer borti spennende historiske steder. 

Dette er “Serberhøtta” som ble brukt til å skjule flyktninger under 2.verdenskrig på deres vei til trygghet i Sverige. Dette vekker lysten til å løpe hele ruta til Sverige…

Det aller viktigste er å leke mens du løper. Bli en del av omgivelsene rundt deg, la kroppen følge terrenget og slipp deg løs. Hør på lydene rundt deg, kjenn sola, eller regnet, mot ansiktet. Løp fritt uten bekymring. I tillegg så får du utrolig god treningseffekt, selv om det går litt saktere enn på asfalten. 

Fine turer i marka rundt Oslo.

Marka rundt Oslo har milevis med blåsti som er godt merka. Jeg har noen favoritter som er verdt å prøve. 

– Romeriksåsen på langs. Ca 30 km i terreng. Krever logistikkplanlegging da turen går fra A til B. 

– Flyktningeruta i Østmarka. Fra Enebakk til Skullerudstua. Ca 35 km. Kortere variant ved start fra Vangen. 

God tur! 

*Kilde: Jeff Galloway, Trail Running.

Ut.no har mange fine forslag til turer. Her finner du turforslag i Nordmarka, Lillomarka, Østmarka og Sørmarka. 

Løpe med hunder

Har du hund, og en drøm om at dere skal løpe sammen som Ronja og Birk gjennom de grønne skoger? Da kan du få noen tips du kan ta med deg på veien. Det er ikke alle som har fuglehunder, eller andre løpehunder, som flyr av gårde i horisonten. Noen av oss har hund. Eller pelsdyr som jeg liker å kalle min.

Mitt pelsdyr spretter opp bare jeg har løpetightsen i handa. «Herregud, muttern skal løpe! Jeg vil være med!!!!!» Da blir strategien å fotfølge muttern hvert skritt, mens hun kler på seg. Og så tilslutt plassere seg foran ytterdøra. Det kan jo hende at pelsdyr blir oversett og glemt igjen hjemme. Så hvordan få en fin løpetur med pelsdyr som ikke kjenner sin begrensning, og alltid har boblende lyst til å være med?

  • La pelsdyret tisse og lukte fra seg i noen minutter før selve løpingen starter. Det er innmari slitsomt når pelsdyr hopper i grøfta for å tisse, og den fine løpeflyten du er inne i blir stoppet med et rykk i magebeltet.
  • Lær hunden at gjørme, pinner, røtter, steiner, gjerde, løv, busker og trær ikke er farlig. Hunden ruller seg i dritt, og spiser alt som ligger på bakken. Da blir litt gjørme mellom labbene bare småtteri i forhold.
  • Tunga i slepende i bakken betyr ikke at pelsdyret vil avbryte løpeturen. Nå har det gått noen kilometer, og pelsdyret henger som et slips bak deg. Nå kan du øve på alle teknikker for motivasjon som står i boka. «Du tror bare du er sliten. Det er hodet som lurer deg. Dette er moro! Det er dette du elsker å gjøre!!».
  • Når pelsdyret ser fortvilet på deg, og garantert har bestemt seg for å ikke bli med neste gang du tar frem løpetightsen, kan du snu løperetningen og rope: HJEM og MAT. Da får pelsdyret plutselig ny giv og motivasjon, og ligger garantert i front resten av turen. Hvis ikke dere møter sånne skumle busker og trær, eller må løpe over gjørme.

Eller så kan du bare innse at noen pelsdyr ikke er i stand til å utvikle kondisjonen, og at dansen foran døra hver gang du tar i løpeutstyret, bare er et uttrykk for gullfiskhukommelse. Hunden har ikke lyst til å løpe med deg. Ikke egentlig. Det holder med en liten snuserunde i nærområdet, for å se om det har skjedd noe nytt siden i går.

Trail Running: ” It comes from a very pure place…. that feeling of freedom and openness”.

Hei igjen! Nå har jeg lyst til å blogge igjen. I sommer har det skjedd mye med meg som løper. Jeg har tatt valg, og jeg har bestemt meg for en ny vei. Nå vet jeg hvilken løper jeg ønsker å være. Jeg. En “trail runner”.

IMG_20150809_154346_Fosen

Det har vært en lang prosess. Jeg har slitt med å rive meg løs fra den løperen jeg var. Asfaltløper. 5 km løper. 10 km løper. Halvmaraton pers. Løpe i kø på store arrangement. Intervalltrening. Progressiv løping. 10 km i 4:30 fart. Folkehav. Høy musikk. Biltrafikk. Det er veldig spennende å følge med andre som holder på med dette, og jeg gleder meg over andres seier og suksess. Men jeg gikk rundt på Oslo Maraton forrige helg, og tenkte: «dette orker jeg ikke mer».

IMG_20150718_211532_Blefjell
Blefjells Beste i juli.

Jeg er 36 år, og har funnet tilbake til barnet i meg. I barndommen var jeg en guttejente. Jeg spilte fotball, håndball, skøyt med luftgevær og klatret i trær. Som barn var vi ute hele dagen. Det var en evig kamp om å skyve på innetider.

  • Du må komme inn åtte!
  • Nei, kan jeg ikke få være ute til ni. Alle andre får være ute til ni!

Hver sommer var jeg i Lofoten. Vi lekte i fjellene. I fjærsteinene. Lette etter pærler i blåskjell. Løp etter sauer. Lagde flåte. Vi ble alltid våte på beina. Den eneste gangen vi var inne var mens vi ventet på at et skotøy ble tørt nok til å gå ut igjen. Vi lekte i naturen. I all slags vær.

DSC_0224_movatn

På veien mistet jeg dette. Jeg ble voksen og flyttet til Oslo. Jeg bodde i byen, gikk på cafe, og var ute med venner. Likevel kjente jeg på en følelse jeg fikk hver gang jeg var i nærheten av sjøen, og kjente lukten av råtten tang og salt som reiv meg i nesen. Det er en egen følelse å stå på et svaberg ute ved havet, og kjenne den salte vinden rive deg i håret. Det var som jeg kom hjem.

Stiløping og løping i fjellet ga meg den samme følelsen. Frihetsfølelsen. Nærheten til naturen. Det er her jeg skal være. Det er meg, og det er en overveldende følelse av å være en del av den mektige naturen. Det er ingenting som kan slå følelsen av å slepe deg opp på fjelltopp nummer 3. Den berusende følelsen av å nå toppen, bare for å finne ut at det er enda en topp som gjemmer seg like bak. Likevel så greier du å komme deg opp dit også, selv om det kjennes ut som alle krefter ligger strødd nedover bergene du akkurat krøyp opp. Den beste følelsen får du likevel når du løper nedover, og hestehalen, som er våt av svette og regn, holder rytmen til løpestegene .

20x30-BLEF0323-1

Jeg var på cafe med Maratonmamma i byen i går. (Det var som vanlig kjempekos ❤ )  På vei inn kjente jeg noe som satt fast i håret. Det var et blad. Det er meg. Kvister og blader i håret. Blå tånegler. Gjørme opp til ørene. Da har jeg det fint.

Jeg har solgt startnummeret mitt til Hytteplanmila. Pers på 10 km er ikke viktig. Ikke nå lenger. Jeg skal bli god i terrenget. Jeg skal løpe i fjellet.

Jeg. En «Trail Runner».

Glem sommerkroppen. Nå er det løpekroppen som gjelder!

Birkebeinerløpet ble en opptur for meg. Jeg er en asfaltløper, som nylig har forelsket meg i terrengløping. Jeg har løpt i marka tidligere, men har holdt meg til grusvei. Jeg begynte å løpe på asfalt, noe som betyr at jeg er veldig god på å løpe på asfalt, og dermed veldig dårlig i terreng. Hvis jeg sier at jeg også er dårlig i motbakkene, så er jeg kanskje enda dårligere til å løpe nedover. Det var med andre ord veldig lurt å melde seg på Birkebeinerløpet; 21 km i kuppert terreng. 8 km motbakker, resten så å si nedover.

Likevel så ble dette en stor opptur. Snittempo på 6:09 min/km i den løypa, er jeg skikkelig fornøyd med. Spesielt med tanke på at jeg har panikktrent på sti de siste to ukene. Nå begynner det å bli en vane at jeg melder meg på ting jeg ikke kan, men jeg må innrømme at det er mye morsommere å meste noe man i utgangspunktet ikke tror man kan. Dobbel mestringsfølelse, ekstra morsomt.

Birkebeinerløpet- 21 km i euforisk glede

Birken
Spent før start.

Jeg sto på startstreken med en skrekkblandet fryd. 21 km i terreng. Distansen var jeg ikke redd for, terrenget derimot, der visste jeg ikke hva som ventet. Puljene før meg ble startet effektivt, og selv om jeg gikk på do nede i Haakonshall, så måtte jeg selvfølgelig tisse når det var bare 15 min igjen til min pulje skulle starte. Jeg hadde akkurat skiftet sko, det sto mellom asfaltsko eller terrengsko, jeg valgte terrengsko i siste liten. Det er jeg utrolig glad for. Løpeskjørtet var på, og det var bare å stille seg i dokø og håpe på det beste. Jeg rakk det akkurat.

Jeg rakk også å løpe noen drag frem og tilbake i startområdet, for å varsle kroppen om at nå skulle det løpes. Plutselig så var det min tur, og jeg stilte meg avslappet opp bakerst. Planen min, etter å ha sett på løypeprofilen på nett, var å starte rolig de første 8 km, og mose på i nedoverbakkene. Jeg siktet meg inn på negativ splitt. Jeg skal ha for optimismen.

Jeg var i gang. Jeg løp det jeg kunne, og til og med i de korteste bakkene. Det var flere enn meg som gikk i de bratteste bakkene. Jeg holdt lenge ryggen til en jente med Sentrumsløpet t-skjorte, og syntes det var koselig med et stille fellesskap, med ei som holdt mitt tempo. Jeg var veldig bevisst det å spare på kreftene, og prøvde å ikke bry meg om de som løp forbi. Jeg tok meg selv i å være nølende i de få nedoverbakkene som var i starten, og måtte ta meg selv i nakken for å tørre å kaste meg utfor.

Jeg nådde 8 km, og jeg nådde målet om å spare på kreftene. Jeg hadde virkelig greid å gjennomføre etter planen, få mest mulig gratis i motbakkene. Fra 8 km var det løpefest. Jeg gikk inn i en modus av euforisk glede. Nå var det bare å løpe det beina greide å følge med i terrenget. Jeg var sterk og fokusert. Jeg brydde meg ikke om gjørme, myr eller bekk. Jeg skulle sette foten der det passet i forhold til løpesteget, på en mest mulig trygg måte. Og jeg skulle fremover. Løpeskjørt, terrengsko, gjørme og myr er en perfekt kombinasjon.

Det var løpeteknikk på sti som stoppet meg denne gang, ikke kondisjonen. Derfor lå jeg alltid under terskelpuls, og kjente ikke noe til melkesyre. Derfor ble det også tid til å tenke på hvor mye jeg elsker å løpe. Jeg tenkte på hvor takknemlig jeg for at jeg kan løpe en halvmaraton så uanstrengt!

Det er spesielt en situasjon som ikke ble spesielt hyggelig for meg. I løp så prøver jeg å holde meg på høyre side i løypa, for å holde den uskrevne regelen: sakte til høyre, raske til venstre. Denne regelen er det ikke alle som holder. I et bratt steinete parti nedover, hadde jeg akkurat tatt sats for å hoppe ned på neste stein. I samme sekund kommer det en mann forbi på min høyre side, og smetter akkurat foran meg. Dette førte til at jeg trekker meg i hoppet, lander skjevt, og tråkker over. Hvorfor i all verden gjorde han dette? Det ble jo en potensielt farlig situasjon for meg. Det ble også flere kilometer med smerter i foten og ankelen.

Vel. Ned mot mål så løp jeg forbi ufattelig mange av dem som løp forbi meg i motbakkene. Det er ikke noe jeg blir spesielt glad for, fordi jeg ønsker alle det beste, men jeg tenkte likevel at jeg hadde disponert løpet bra. Kroppen var fin, og pulsen lav, og jeg fikk aldri den karakteristiske ultraløpersmerten. I målområdet sto barna og heiet på meg, og etter målgang fikk jeg en klem. «Mamma, gråter du?» «Neida, jeg tråkket over så jeg har bare så vondt i foten.» Jeg kjempet tappert mot tårene. «Snufs».

Glem sommerkroppen. Nå er det løpekroppen som gjelder.

I går i ett av mine euforiske øyeblikk i skogen, tenkte jeg på kroppen min. Jeg har sagt det før, men herlighet jeg er så takknemlig for det jeg faktisk greier. Det er mye fokus på kropp og utseende i samfunnet vårt. Vi møter press i alle kanaler. Til og med i såkalte treningsmagasiner for jenter, er det en underliggende tone at du skal spise 1200 kalorier om dagen, ha six-pack, lavest mulig fettprosent, på en ellers cellulitt- og strekkmerkefri kropp. Jeg sier bare: GLEM DET. Kroppen min er en løpekropp. Og jeg kan for første gang i mitt 36-årige liv si: jeg elsker kroppen min. Min kropp løfter meg til nye lengdeperser, løper meg til nye fantastiske opplevelser, og gir meg så utrolig mye glede. Jeg tror ikke en six-pack kunne gitt meg den samme gleden.

Birken2
I mål!

Løpeglede i fri flyt! En historie fra EcoTrail 45 km

Da er EcoTrail overstått. Jeg kastet meg på distansen 3 dager før, og oppkjøringen besto i 5 km Fornebuløpet på onsdag (måtte sørge for møre lårmuskler), og 2 hvilespisedager. Nå begynner jeg å bli ganske godt trent, så det var jo muligheter for at jeg skulle greie å fullføre. Det var bare spørsmål om; hvor gøy det ville bli, når blir det vondt og hvor lang tid jeg kom til å bruke.

Jeg var på oppdrag for Kondis i samme slengen, og for å lette på praktiske utfordringer hadde jeg bestilt rom på Hotell Opera. Nei. EcoTrail begynte egentlig torsdag, med Leif og Amunds ville ide om å løpe 80 km- løypa 4 ganger. Jeg var support for dem, og løp (kjørte) skytteltrafikk mellom Nittedal, Sørkedalen, Sognsvann og Grünerløkka. Det var en spennende opplevelse, og samtidig som jeg alltid møtte to blide gutter, fikk jeg massevis av gode tips til mitt eget løp. Sent fredag kveld begynte jeg å pakke til mitt eget eventyr. Lørdag morgen ble jeg litt forsinket ut døra, og hadde egentlig gitt opp å rekke starten på 80 km fra Vaterlandsparken. Men neida. I resepsjonen viste klokka 09:53. Jeg kunne rekke det! Så med sekken på ryggen, og startnummeret i hånda, løp jeg gjennom Oslo S. Jeg rakk det akkurat. Og fikk gitt en god klem til kollega Olav, og løpevenninne Tone, som skulle løpe 80 km.

Ecotrail5
Kaffepause med Leif og Amund på Sognsvann fredag kveld, under 4×80 km Ecotrail spesial. Her fikk jeg høre gode ultraløperhistorier, og fikk mange gode tips og råd til mitt eget løp.

Det er alltid moro å møte opp til start på et løp, fordi det er en fin mulighet til å møte venner og bekjente igjen. Denne gangen møtte jeg Roger ved starten 80 km, og Mariann og Jon på t-banestasjonen. Vel oppe i startområdet i Holmenkollen ble det en befriende time med fjas og latter, som hjelper veldig på gryende løpsnerver og magesmerter. Inne i startområdet har jeg aldri sett en mer avslappet gjeng, i motsetning til på 5- og 10 km løp der alle vil stå foran, virket det ikke som noen hadde lyst til å løpe over målstreken først her.

Ecotrail3
Vi er klare for start. Line, Lise, meg og Mariann. Flott damer, om jeg kan få si det selv, og det kan jeg jo (min blogg).

Vi var i gang! De første kilometerne gikk i motbakke opp mot Tryvann, og her fulgte jeg rett og slett bare gode råd om å gå. En veldig myk start. Det ble litt løping gjennom gjørme, og litt sånn, og så startet nedoverbakkene mot Sørkedalen. Er det noe jeg er dårlig på så er det å løpe nedover. «Alle» løp fra meg her. Jeg kjente disse nedoverbakkene godt i lårene. Nede i Sørkedalen var det flatt grus/asfalt, så her løp jeg forbi mange. Jeg bestemte meg da for at målet måtte være å ikke komme sist i mål. Tiden spilte ingen rolle. Opp mot Bærumsmarka var det også en drøy motbakke, men her gikk jeg og sang og koste meg.

EcoTrail2
Opp til Bærumsmarka. Livet er herlig her du. 🙂

I Bærumsmarka havnet jeg i et vakuum. Det var ingen foran eller bak. Jeg begynte å føle meg som den eneste personen som var igjen der oppe. Jeg følte meg alene. Plutselig kom det løpere i raskt tempo forbi, og jeg forsto ikke hvor de kom fra. På et tidspunkt hørte jeg pusting bak meg, jeg skvatt veldig og hoppet ut av stien. «Slapp av, det er bare meg», sa mannen. Før han løp videre. Da forsto jeg at dette var teten på 80 km. Det var innmari fascinerende å se på at de løp forbi med lette steg. Går det an da? Tenkte jeg. Etter en stund kom Roar fra Romerike Ultraløperklubb, og han var så hyggelig at han slo av en kort prat. Det er jeg så glad for, for i samme sekund så følte jeg med mindre alene. Jeg greide til og med å si at «jeg bare løper her og koser meg», og når jeg kjente etter så var det jo det jeg gjorde. Jeg koste meg.

Terrenget i Bærumsmarka var krevende synes jeg. Jeg løp selvfølgelig gjennom den myra jeg ikke skulle løpe. Jeg traff en hoggorm som lå og solte seg. Jeg klatret opp steiner. Det har jeg aldri gjort på løpetur før. Det må jeg innrømme. Jeg kom meg gjennom, og jeg følte meg egentlig ganske ok. Humøret var også på topp, men jeg trengte litt musikk. Noen dager før hørte jeg en sang på radioen, som umiddelbart slo an som EcoTrail sang. Jeg satte den på repeat. I utgangspunktet var det tempo i sangen jeg syntes passet. Men etter å ha hørt sangen et par ganger, så synes jeg teksten var innmari passende også. Så i mange kilometer løp jeg og sang med. Veldig enkel tekst, men den gikk sånn:

«All the crazy shit I did tonight
those will be the best memories.
Hey, hey, yeah, yeah
It’s gettin’ late but I don’t mind.»

 Stabilt….

Før jeg var ute å av terrenget, like før Fossum, snublet jeg i en rot, og slo fotbladet skikkelig. Det gjorde så vondt at jeg greide nesten ikke tråkke ned. Likevel så bet jeg tårene i meg, og bestemte meg for å holde foten i gang. Jeg ville ikke gi meg nå, det var jo bare 20 km igjen! Teorien om at det beste var å fortsette holdt, og smerten gikk over.

Jeg kom meg til Fossum, og der åpenbarte det seg det lekreste koldtbordet jeg noen gang har sett. Det var Cola, sjokolade, potetgull, banan og brødskiver med salami. Snakk om lykkerus. Her var det bare å hive innpå med den reneste samvittighet. På dette tidspunktet følte jeg at jeg var i mål allerede. Gleden var utenpå. Kanskje hadde jeg tatt for mye sportsdrikk, eller så var det sjokoladen som gjorde utslaget. Uansett. Nede ved Lysakerelva så ble det brått slutt på gleden, og beina begynte å si fra om at DETTE er ikke greit.

Den stien ned lysakerelva tok aldri slutt. Det var en evig pine med kuppert sti. Jeg gledet meg sånn til å komme ned til Lysaker Brygge, og til asfalten. Jeg hadde et håp om at asfalt skulle være det som gjorde suses for bein som var slitne etter det jeg på dette tidspunktet synes var brutalt terreng. Hvis terrengløpingen gjorde vondt, så kan ikke vondt brukes på følelsen jeg fikk på asfalten. Da var det takk og farvel med løping for min del. Jeg gråt av smerter nesten hele veien. Jeg tygde nesten i stykker drikkeslangen i frustrasjon. Da var det bare en ting å gjøre; erkjenne nederlaget og begynne å gå litt. Likevel så føltes det ikke helt ok å gå heller, så jeg presset meg til å løpe det meste av veien.

Min vanlige motivasjon kilometernedtelling mot slutten fungerte sånn halvveis. Jeg fikk likevel en «boost» av heiaropene til alle som koste seg med en øl i sola på Aker Brygge. De to fulle som sto ved Akershus Festning, som på sitt motiverende vis kunne opplyse om at det «bare» var 2 kilometer igjen. Jeg var så sliten på dette tidspunktet at jeg var kvalm, men likevel så vokste det en enorm god følelse fram i meg: MESTRINGSFØLELSEN. Jeg greier det. Jeg er snart i mål.

Det er det øyeblikket som gjør at jeg ønsker å presse kroppen min til å takle krevende utfordringer. Jeg har vært skadet i vinter, og hadde utsatt lange distanser til 2016. Det lengste jeg hadde løpt i år var 23 kilometer. Det er en egen følelse dette med å mestre, få til, greie, takle. På tross av smerter og vondter, at jeg er så sliten at jeg har mest lyst til å legge meg ned å gråte. Den gleden jeg føler på målstreken, er den beste følelsen. Det er løpeglede i ren form.

Ecotrail1
I mål. Litt halvsjaber, skakk, noen ekstra rynker og salt i ansiktet. Men medaljen, den henger på.