Sesongen som kom litt brått på

Det er mye som har forandret seg for ultraløperne i 2017. Ultraløper 1 er gravid, og der startet aldri ultraløpsesongen. For Ultraløper 2 har hverdagen handlet mest om husbygging, og med bare 2 uker til årets store løp, kan man si at sesongen har startet litt brått.

Husbygging:
Det siste året har gått med til husbygging. Vi har bygd på en gammel hytte på 65 kvm, til et stort hus på 230 kvm. En krevende, og langtekkelig prosess, som nå endelig nærmer seg slutten. Løpetreningen har vi måttet prioritere bort i denne fasen. Antall kilometer i uka blir ikke så viktig når du står der i høststormen, og det regner inne 8 ulike steder. Taket kom på i tide for vinteren, og den innvendige oppussingen begynner å nærme seg slutten. På den positive siden er husbygging glimrende basistrening for ultraløpere, og man trener både styrke og det å holde seg gående i timer i strekk. Dette er vi innmari proffe på nå!

Hus
Huset blir innmari fint da. Her skal vi ha mange hyggelige løpesamlinger i årene som kommer.

 

Baby
Etter nyttår så oppdaget vi baby i magen også. Hurra! Så i september blir det født en liten ultrababyjente. Sesongen for Anita var over før den startet. Men hun løper fortsatt, litt. Det gjør jo opptreningen etter fødselen lettere også. Målene for 2018 er krystallklare: Romeriksåsen på langs i juni, og NM i Ultra Trail i august 2018.

Anita
Gravid i farta. Ikke så stor fart, men..

 

Xreid 2017
Ups! Bare 2 uker igjen til årets Xreid. 2017 utgaven går i fjellene mellom Kristiansund og Møre, og er på 122 km og over 6000 hm. Leif er klar for deltagelse, som alltid, da Xreid er et fast innslag i hans program. Forberedelsene har ikke vært de beste, men han satser på godt grunnlag fra før, og mye kroppsarbeid under husbyggingen. Han løp Ecotrail 80 km, og har løpt litt her og der, så helt uforberedt er han ikke. Dessuten skal han løpe en 50 km uka før. Det som er sikkert er at han garantert kommer til å fullføre. Som alltid.

Leif
Leif på en 5 timers treningstur i marka med Per-Einar. (foto: Per-Einar Roth)

 

Julebrev
Dette ble litt julebrevaktig. Men en kort oppsummering av det siste året. Nå gleder vi oss til huset er helt ferdig og baby er på plass. Fremover blir vi å se på Romeriksåsen på Langs, Xreid, Hornindal Rundt, Blefjells Beste (der hele familien skal i sving) og Flyktningeruta i august. Vi sees

Advertisements

Den store endringen

34 år. Mamma til to fine gutter. Rekkehus. Samboer. Hund. Fast jobb. Selve oppskriften på vellykket. Men bak denne fasaden var det en utbrent, overvektig, syk og ulykkelig jente.

Misforstå meg rett. Jeg er verdens lykkeligste mamma, og elsker barna mine over alt på jord. Likevel så var alt det andre i livet mitt helt feil for meg. Jeg mistet meg selv, og var en jente som alltid tilfredstilte alle andres behov til det selvutslettende.

Hele livet har jeg latt andre mennesker definere hvem jeg er, og til og med latt andre sette grenser for meg. Allerede i 1. klasse ble jeg brukt som “buffer” mellom de bråkete guttene. Forklaring fra læreren: “det er fordi du er så sterk, du tåler det”. Hva visste læreren om jeg tålte det eller ikke? Sannheten er at jeg følte meg helt jævlig, uten noe kontroll over min egen situasjon.

Går man rundt som et “Ja-menneske”, som bare tilfredstiller andre hele tiden, blir man utrolig ulykkelig. Jeg ble hvertfall det. Jeg følte at jeg hadde mistet meg selv.

I dag bor jeg alene sammen med barna i en leid leilighet, og er lykkeligere enn på lenge. Hva skjedde?

Det var 2 situasjoner som skulle føre til den store endringen:

Skisamling med barna november 2012. Gutta skulle på helgesamling med skigruppa på Nordseter. 2 treningsøkter om dagen. Friskt til mots tok jeg med meg ski, og planla å delta på treningene sammen med 8-åringene. Det måtte jeg da greie å henge med på. Det ble alt annet en vellykket. Etter 200 meter var jeg langt etter, og 8-åringene min måtte snu og spørre om det gikk bra med meg. Jeg måtte innse min begrensning, og be gutten om å bare følge med de andre. Jeg gitt trist og flau tilbake til hytta. Jeg så meg selv med nye øyne: overvektig og røykende mamma. Så hardt og brutalt det føltes. Men midt i dette så kjente jeg at dette er ikke den personen jeg ønsker å være!

Tur til Island med jobben mars 2013. Jeg satt i senga på hotellrommet. Jeg følte meg kvalm og skitten. Jeg hadde akkurat spist en hel pose potetgull alene, og følte meg rett og slett nitrist! Akkurat i dette øyeblikket var det jeg bestemte meg. Nok er nok! Dette er ikke meg. Nå er det på tide å legge om livsstilen.

Det første året la jeg om kostholdet, og begynte å gå lange turer med hunden. Jeg begynte å veie maten, og notere ned hva jeg spiste. Det ble noen store vekkere kalorimessig. Det som var den største overraskelsen, var den store bollen med havregryn til frokost. Jeg kuttet på posjoner, og spiste sunnere. Likevel så gikk jeg noen runder med meg selv. Jeg ville ha en livsstil som kunne føre til varig endring. Derfor ble mitt mantra: jeg vil ikke gå på en diett som ikke inkluderer øl og potetgull! Med begrensninger selvfølgelig. Men innimellom så tillot jeg meg selv å kose meg skikkelig. Uten dårlig samvittighet. Bare med total nytelse.

Det funket. I mars 2014 var jeg igjen på reise. I en ledig stund på flyplassen, tok jeg en status. Jeg hadde gått ned 16 kg det siste året! Jeg følte meg fantastisk! Det var da jeg skjønte at alt er mulig! Det er bare å bestemme seg.