“Løping er ikke noe for meg”

Det er 9 dager igjen til Oslo Maraton. Jeg sitter her 9 dager før, og løping er det eneste jeg har fokus på. Løping, intervaller, restitusjon, mat og drikke. For seks måneder satte jeg meg et mål. Jeg skal løpe halvmaraton 20. september! Hele livet hadde jeg plantet i hodet mitt at løping ikke er noe for meg. Så feil kunne jeg ta.

Jeg vet ikke hvorfor det plutselig dukket opp et behov for å løpe halvmaraton. Kanskje var det midtlivskrisa, kanskje var det en erkjennelse av at det var på tide å gjøre alvor av overvekt, og slapp kropp. Dårlig humør og lite overskudd.

Gjennom vinteren hadde taklet et vanskelig og slitsomt samlivsbrudd ved å gå på langrenn i marka. Stress og ren frustrasjon ble håndtert i skiløypene, og jeg kjente hvor godt aktivitet gjorde for kroppen. Og sjelen ikke minst. Her begynte jeg forsiktig å få oppleve litt av den godfølelsen man får etter trening. Etter at snøen forsvant, så hadde jeg behov for å fortsette med trening. Da dukket tanken om løping opp. Dessuten så hadde jeg hund, som måtte luftes hver dag. Tanken var at siden jeg måtte gå på tur, så kunne jeg like gjerne løpe.

Jeg lastet ned et løpeprogram som skulle gjøre meg i stand til å løpe halvmaraton. Det begynte med 5 min gå-1 min rolig løp- 5 min gå- 3 min rolig løp. Det var fryktelig tungt de første ukene. Kroppen min protesterte etter bare 1 min rolig løp! Jeg så nedover programmet, og skjønte ikke hvordan jeg skulle greie å løpe 14 minutt i strekk om noen uker.

Selv om kroppen protesterte, og jeg var fryktelig sliten etter alle øktene, var det noe i meg som fikk meg til å fortsette. Godfølelsen etter trening. I tillegg til at programmet var lagt opp slik at jeg sakte men sikkert skulle øke antall minutt løp. Jeg opplevde en mestringsfølelse! Herregud så utrolig deilig. Jeg kunne løpe! Jeg løp!

Etter 4 uker skjedde det som skulle forandre alt. Jeg holdt meg til programmet, og i siste løpsdel, så fikk jeg en følelse av at jeg kunne bare fortsette å løpe. Jeg trengte ikke stoppe etter 14 minutt, eller 23 minutt. Jeg kunne greie mer. Hvis jeg ville. På denne turen i Lillomarka, opplevde jeg for første gang at jeg løp i flow. Godfølelse i hele kroppen, og et smil fra øre til øre.

Jeg var en løper. Jeg løp. Jeg følte at jeg kunne greie alt! Jeg var hekta!

runhappy-300x156

Advertisement

KK-mila: Veskebalanse, dokø og tøffe motbakker

Anita og hege

Lørdag 6. september løp jeg 10 km under KK-mila sammen med mange løpeglade venninner. Jeg meldte meg på dette løpet i påsken, som et delmål til halvmaraton 20. september. Den gangen hadde jeg ikke løpt så langt som 10 km, men siden det var 2 uker før det store målet, bestemte jeg meg for at dette skulle jeg greie. Det har skjedd mye med løpeformen siden påske, så målet for dagen var ikke lenger å gjennomføre. Jeg ville sette ny pers.

Jeg møtte Hege kl 13 utenfor Bislett stadion. Vi var glade og fulle av forventning. De to timene før start brukte vi på å gå rundt i de ulike salgsbodene, spise litt frukt og dytte innpå med vann. Det var 19 grader og sol, så jeg hadde veldig fokus på veskebalanse. Jeg har blitt dehydrert flere ganger i sommervarmen, så jeg hadde bestemt meg for at det skulle ikke skje igjen. Jeg tok til og med, mot alle gode råd, en kaffe 1 time før start. Det skulle fremprovosere at jeg måtte tisse rett før start. Og det måtte jeg. Greide det målet…. det jeg ikke hadde regnet med var at 6000 andre damer også hadde samme strategi. Det var milevis med dokø, og bare 30 min igjen til start! Jeg stilte meg i kø, og når det var nesten min tur, kom jeg på at GPS- senderen min lå i bagen i bagasjeoppbevaringen. Krise! Jeg måtte velge å løpe uten GPS, eller tisse. Jeg valgte å hente GPSen. Uten den kom jeg ikke til å greie å holde planlagt fart.

Jeg løp litt rundt på gresset 5 min før start, i noe som lignet på panikkoppvarming. 1 min før, snek jeg meg inn foran i startfeltet. Med 6500 damer, og fellesstart for 5 og 10km ville jeg unngå kø. Det er ikke noe som er mer fartsdreper enn å måtte løpe sakte i kø. Starten gikk, og jeg var i gang. Måtte tisse allerede da. Her var det bare å satse på at knipeøvelsene hadde gjort jobben sin…

Kroppen føltes veldig fin i begynnelsen. Løypa startet med en motbakke fra Bislet til St.Hanshaugen. Deretter var det nedover mot Akerselva. Fra Akerselva og til 4,4 kilometer var det drøye motbakker, og på toppen ble jeg veldig motløs. Bena mine var allerede seige og trøtte, og jeg hadde ikke kommet halvveis. Tidsmessig lå jeg på 5:27 i snittfart, og jeg var veldig fornøyd. Planen var å løpe raskere nedover siste halvdel av løpet.

Underveis så jeg en jente komme ut fra en cafe, hun hadde vært på do. Og i det sekundet jeg så dette, så kjente jeg at jeg måtte skikkelig på do. 5 km. Bare 5 km igjen. Jeg måtte bruke alle kreftene mine på å ikke tisse på meg. Hvert løpssteg gjorde vondt, og jeg var livredd for at jeg ikke kom til å greie å holde meg. Tenk å måtte avbryte løpet fordi jeg var tissetrengt!?!

De siste 5 km forbannet jeg dameløp, dokø, elendig logistikk og min egen dårlige planlegging. Nedoverbakkene som skulle løpes i raskt tempo, ble løpets tregeste. Det eneste jeg tenkte på var å komme meg i mål, og få gå på do.

Jeg holdt hele veien inn, og greide til og med å løpe litt ekstra de siste 200 meterne inne på Bislett stadion. Jeg fikk dessverre ikke tid til å reflektere over storheten i å løpe på Bislett foran jublende tilskuere for første gang. Men jeg rakk å gå på do, før det var for sent. Det må jeg være fornøyd med. Tross alt.

Tiden ble 55:06. Ikke ny pers. Men etter en periode med rask bedring i kondisjon og tempo, må jeg innse at ting ikke vil gå like fort hele tiden.

Etter fikk vi champagne og goodie bag. Alle som hadde løpt møttes igjen, og skravla gikk om tider, oppoverbakker, sko, skjørt og ikke minst om neste løp. For det blir et neste løp for oss alle.

Løpeglede. Løpelykke. Nytt liv.

 Anita og lise Champagne

Date eller løpetur?

Jeg ble invitert ut på date med kjekk mann. Hurra! Men etter at gleden over å bli invitert ut hadde lagt seg, kom panikken. Da får jeg ikke tid til dagens løpetur! Jeg utsatte til søndag. Søndag kom, og det samme skjedde igjen. Hva med løpeturen? Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og kjenne på hva jeg egentlig ville. Det ble løpetur.

Jeg kommer nok aldri til å høre fra han igjen. Men det er helt greit. Det var mange som sa at dette var dumt, og at jeg burde jo gått på den daten. Jeg er da alene, og trenger å finne meg en mann! Du kan ikke la løpingen ta over alt! Her er det et klassisk tilfelle av at alle andre tror det er date som er det store, mens løpingen er noe tvangsmessig. Hva om det for meg er omvendt? Selv om man er singel, er det vel ikke sikkert at det er date som er det store målet?

Løping ble det. Og jeg er strålende lykkelig.

Den store endringen

34 år. Mamma til to fine gutter. Rekkehus. Samboer. Hund. Fast jobb. Selve oppskriften på vellykket. Men bak denne fasaden var det en utbrent, overvektig, syk og ulykkelig jente.

Misforstå meg rett. Jeg er verdens lykkeligste mamma, og elsker barna mine over alt på jord. Likevel så var alt det andre i livet mitt helt feil for meg. Jeg mistet meg selv, og var en jente som alltid tilfredstilte alle andres behov til det selvutslettende.

Hele livet har jeg latt andre mennesker definere hvem jeg er, og til og med latt andre sette grenser for meg. Allerede i 1. klasse ble jeg brukt som “buffer” mellom de bråkete guttene. Forklaring fra læreren: “det er fordi du er så sterk, du tåler det”. Hva visste læreren om jeg tålte det eller ikke? Sannheten er at jeg følte meg helt jævlig, uten noe kontroll over min egen situasjon.

Går man rundt som et “Ja-menneske”, som bare tilfredstiller andre hele tiden, blir man utrolig ulykkelig. Jeg ble hvertfall det. Jeg følte at jeg hadde mistet meg selv.

I dag bor jeg alene sammen med barna i en leid leilighet, og er lykkeligere enn på lenge. Hva skjedde?

Det var 2 situasjoner som skulle føre til den store endringen:

Skisamling med barna november 2012. Gutta skulle på helgesamling med skigruppa på Nordseter. 2 treningsøkter om dagen. Friskt til mots tok jeg med meg ski, og planla å delta på treningene sammen med 8-åringene. Det måtte jeg da greie å henge med på. Det ble alt annet en vellykket. Etter 200 meter var jeg langt etter, og 8-åringene min måtte snu og spørre om det gikk bra med meg. Jeg måtte innse min begrensning, og be gutten om å bare følge med de andre. Jeg gitt trist og flau tilbake til hytta. Jeg så meg selv med nye øyne: overvektig og røykende mamma. Så hardt og brutalt det føltes. Men midt i dette så kjente jeg at dette er ikke den personen jeg ønsker å være!

Tur til Island med jobben mars 2013. Jeg satt i senga på hotellrommet. Jeg følte meg kvalm og skitten. Jeg hadde akkurat spist en hel pose potetgull alene, og følte meg rett og slett nitrist! Akkurat i dette øyeblikket var det jeg bestemte meg. Nok er nok! Dette er ikke meg. Nå er det på tide å legge om livsstilen.

Det første året la jeg om kostholdet, og begynte å gå lange turer med hunden. Jeg begynte å veie maten, og notere ned hva jeg spiste. Det ble noen store vekkere kalorimessig. Det som var den største overraskelsen, var den store bollen med havregryn til frokost. Jeg kuttet på posjoner, og spiste sunnere. Likevel så gikk jeg noen runder med meg selv. Jeg ville ha en livsstil som kunne føre til varig endring. Derfor ble mitt mantra: jeg vil ikke gå på en diett som ikke inkluderer øl og potetgull! Med begrensninger selvfølgelig. Men innimellom så tillot jeg meg selv å kose meg skikkelig. Uten dårlig samvittighet. Bare med total nytelse.

Det funket. I mars 2014 var jeg igjen på reise. I en ledig stund på flyplassen, tok jeg en status. Jeg hadde gått ned 16 kg det siste året! Jeg følte meg fantastisk! Det var da jeg skjønte at alt er mulig! Det er bare å bestemme seg.

Østmarka Backyard Ultra

- how far can you go?

Weird and Wonderful

Reflections for self awareness.

Drømmen om ultra

om løping, trening og turer, både med og uten hund

Under overflata

Om miljø/klima - eller ikke, alt ettersom...

Maratonmamma

Trebarnsmor og frilansjournalist blogger om løping og livet - i den rekkefølgen