Jeg sitter i bilen. Trærne suser forbi vinduet. Landskapet åpner seg. Det blir sjeldnere og sjeldnere mellom husene. Stemmen til kjæresten min er som en lyd i det fjerne. Jeg befinner meg plutselig på en grusvei. God tur, sier Leif. Beina beveger seg av seg selv. Hodet minner meg på at jeg skal løpe 50 km. Jeg forbereder meg på at det kommer til å ta hele dagen. Kanskje 12 timer. Jeg skal løpe 50 km helt alene, og det er ikke sikkert at jeg kommer til å møte noen andre langs Romeriksåsen denne dagen. Sauene i undergangen etter 50 meter flytter ikke på en muskel når jeg kommer løpende. Jeg føler meg usynlig.
Jeg har vært skadet siden desember 2015. Jeg fikk løpekne, og har slitt med tilbakefall gjennom hele våren. Jeg har opplevd nedtur etter nedtur etter nedtur. Helt til jeg ga opp. Jeg ga opp, og slo meg til ro med den tanken at jeg er ferdig med ultraløping. Jeg slettet alle drømmer, mål, planer og løp fra hodet og kalenderen. Alt som var igjen var ett eneste ønske for løpekarrieren min; det var å kunne løpe.
Løpekneet ble behandlet av naprapat Didrik Hermansen som jobber for Naprapatlandslaget Majorstuen. Valget var enkelt. Didrik er ultraløper, og jeg fikk enormt mange anbefalinger fra andre som har vært hos han. En annen grunn til at jeg valgte han var at jeg var rimelig sikker på at jeg ikke skulle få løpeforbud. Og det viste seg at det var helt riktig. Naprapat Didrik begynte en behandling som dreide seg rundt det jeg ville fortsette med- løpingen min.
De første kilometerne går oppover, og oppover og oppover. Jeg starter med å gå i bakkene, holder pulsen nede. Plutselig kjenner jeg musklene nederst i leggene hugger til. Krampe. Jeg ser på klokka. Jeg har ikke løpt 2 kilometer en gang. Jeg roer ned. Jeg nekter å la krampe stoppe meg. Det må da slippe etter hvert? Bakkene føles uendelige. Jeg dreier inn på stien. Kommer ned til et vann. Her var det idyllisk. Var det her jeg og Lise tok selfie i fjor? Stien slynger seg fremover. Jeg løper lett. Jeg løper nedover og på de flate partiene, og jeg går i bakkene.
Det går så lett å løpe på sti. Det går opp for meg at jeg har fått en mye bedre teknikk i terrenget. Jeg legger merke til at jeg helt automatisk søker med foten etter det best egnede stedet å lande, og at jeg beveger beina på en helt ny måte. Dette har skjedd uten at jeg har reflektert over det, eller trent på teknikk i terrenget.
Før gleden over bedre teknikk har fått satt seg skikkelig ligger jeg langflat på stien. Jeg tørker bort gjørma fra ansiktet og fortsetter videre. I løpet av de første 10 kilometerne faller jeg 4 ganger til. Den siste gangen sklei jeg mens jeg gikk på et berg, og landet oppå den ene leggen. Det verket i leggbeinet, blodet rant og tårene presset på. Jeg har ikke terrengsko på, og siste fall lærte meg at jeg ikke kunne stole på skoene. Selv med dyrekjøpt kunnskap snublet jeg i det jeg var på vei utfor ei steinur, kroppen ble kastet fremover. Jeg måtte konsentrere meg om å få beina til å henge med nedover, for å unngå et fall som garantert ikke hadde blitt pent. Nede på bunnen av steinrøysa stoppet kroppen, og adrenalinet pumpet i kroppen. Det var nære på, men for en mestringsfølelse.
Våren 2016 hadde jeg store planer. Jeg skulle løpe Madeira Ultra Trail, KRSU Ultra 60 km, ECOTRAIL 80 km og så krone det hele med Salomon Xreid på Senja. For å greie dette måtte jeg løpe minst 70 km i uka. Treningsdagboka fra desember, januar og februar er sørgelige kapittel som forteller det motsatte. Kneproblemene satte en stopper for trening, og det ble veldig lite løping. Først måtte jeg innse at Madeira Ultra Trail var et dødfødt prosjekt for min del, dessuten stresset dette løpet meg så mye at jeg ikke hørte på det naprapaten sa jeg måtte gjøre…. Alt ble bare stress og vondt. Selv om jeg gråt bare ved tanken på at jeg gikk glipp av Madeira, skjønte jeg innerst inne at det ikke var lurt.
Det var likevel håp for deltagelse i Salomon Xreid i juli. Derfor startet jeg på KRSU Ultra 60 km i april med godt mot. Dette varte sånn omtrent i 20 km, og så satte kneet en stopper for hele løpefesten. Jeg haltet meg til check-punktet på 30 km, og ble hentet av kameraten til Helge. I målområdet fikk jeg trøst av Helge, og i det øyeblikket skjønte jeg at alt var over. Drømmene mine. Målene mine. Salomon Xreid. Jeg var skikkelig lei meg i et døgn, og var nesten utrøstelig.
Jeg løper forbi en hytte, og hører plutselig barnelatter. Jeg skjønner at jeg nærmer meg gruspartiene i løypa. Det går noen kilometer til, og så plutselig er jeg på en vei. Varmen slår mot meg. En tung varm luft, blandet med lukten av sauemøkk. Hvorfor er det sånn luft? Sola brenner i ansiktet, svette blandet med solkrem renner ned i øynene. Det svir veldig. Jeg følger skiltingen til «Romeriksåsen på Langs», som ble satt opp dagen før. Så langt er det upåklagelig merket, og jeg har ikke løpt feil en eneste gang. Innimellom er det motivasjonsskilt. Jeg løftes litt for hver gang. Gruspartiene ødelegger meg fullstendig, det er utrolig seige motbakker.
Halvveis bestemmer jeg meg for å ta en matpause. Jeg løper alene, uten support eller drikkestasjoner, og må bære all mat og vann selv. Sekken begynner å føles lettere, og jeg må stramme reimene etter hvert som vannblæra tømmes. Jeg må få i meg litt mat, og sjekke hvor mye vann jeg har igjen. En banan gjorde godt. Jeg sender en oppdatering til Olav, som ønsker å høre hvordan jeg ligger an. Jeg har nok vann. Mygg og veps må holdes ved at jeg vifter med en genser. Jeg tar en telefon til Leif for å fortelle at jeg har det bra, han venter på oppdatering på om det går bra med meg.
Det er ikke noe vits i å deppe for ting man ikke får gjort noe med. Jeg reiser meg opp, bestemmer meg for å gå videre. Jeg skal ikke løpe ultraløp i 2016. Dette er noe jeg slår meg til ro med. Det blir for dumt å presse kroppen på grensen til hva den (kneet) tåler. Når alt kommer til alt så er det eneste jeg ønsker er å få gjøre det jeg virkelig elsker- å løpe. Etter KRSU Ultra har jeg time til naprapat Didrik, og litt flau over at jeg må innrømme min egen stahet (dumhet). – Så du har lært the hard way, spør Didrik. Er det noe annen måte å lære på da? svarer jeg. Du kunne hørt på meg, kommer det tilbake.
Men det er uansett ikke noe vits i å være etterpåklok, så det var fortsatt bare mulig å fokusere på fremtiden. Jeg la om treningsrutiner, og fikk en opptreningsplan der jeg skulle starte helt på nytt. Egenrådigheten min hadde ikke gitt noen resultater, så jeg hadde ikke så mye valg.
Etter en etterlengtet terrengdel, kommer jeg inn på et nytt grusparti. Det er så rart å tenke på at i 2015 gledet jeg meg til å komme til grusveien, for da kunne jeg hvile beina og løpe litt raskere. I år er det helt omvendt. Det vibrerer i lomma, og det tikker inn en sms fra Olav: «Veldig bra, ca 4 timer halvveis. Jeg er ved 34 km med drikkebord ca 14:30, kanskje vi sees?» Ja, det gjør vi, jeg er der snart. Jeg har lyst å skrive med caps lock. Tanken på å møte noen underveis gir meg ny energi, og jeg stormer nedover den steinete veien. Runner’s high tar overtaket, og beina danser nedover. En stein løsner og jeg flyr fremover og lander på magen. Hele venstrebenet skrapes opp, og jeg kjenner bare en fortvilelse. Jeg reiser meg opp og fortsetter litt roligere nå. Jeg følger grusveien, og forventer å se kjente rundt neste sving. Plutselig er jeg ved et skilt der det står: «35 km, bare 15 km igjen». Jeg har løpt forbi Olav. Er det mulig? Jaja. 15 km igjen, og kroppen føles helt topp. Jeg venter bare på stølheten i musklene, og den velkjente ultrasmerten i kroppen.
Det å bygge seg opp helt på nytt er en vanskelig prosess. Jeg må gi avkall på så mye. Jeg slites mellom ønsket om å komme tilbake på samme nivå som i 2015, og fornuften som roper på tålmodighet. Det verste er jaget etter kilometer. Hvor mange minutter jeg løper på kilometeren. Noen dager tviler jeg på om det gir treningseffekt å løpe i 7 fart. Jeg synes det er vanskelig å måtte løpe EcoTrail 30 km og Birkebeinerløpet kontrollert, for å teste om kneet tåler belastningen. Samtidig vet jeg innerst inne at det er dette jeg må gjøre nå. Alt annet må komme senere. Ny pers på Birkebeinerløpet betyr ikke så mye for meg at det er verdt å få tilbakefall av løpekne.
I begynnelsen av juni har Leif og jeg treningstur med Romerike Ultraløperklubb. Min gruppe løper på sti i 6 timer, inkludert pause. Denne turen er helt uproblematisk for meg, og kroppen min kommer seg veldig raskt etter denne belastningen. Det er ikke før dagen etter at det går opp for meg at jeg har løpt i 6 timer uten smerter i kneet. Dette er et vendepunkt. Jeg blir så glad at jeg kaster meg rundt halsen på Leif, og tårene triller.
Det er 40 km igjen. Krampen i venstre legg har gitt seg, mens jeg kjenner smertene i høyre ankel blir verre og verre. Noen ganger hugger det til. Jeg må avbryter løpingen et par ganger, og jeg setter meg ned for å riste på leggen. Det hjelper litt. Jeg sender en sms til Leif og forteller at jeg er på 42 eller 43 km, men at jeg har sjukt krampe og er uvel. Plutselig kommer Leif løpende mot meg. Jeg blunker og må se flere ganger om det virkelig er han. Jeg har ikke sett annet enn sauer de siste 7 timene, og tror ikke det er sant. Det er sant. Jeg slenger meg rundt halsen hans, jeg er veldig rørt. Han har med rød cola og sjokolade. Jeg heller i meg store slurker med cola, den er lunken, men det er den beste colaen jeg har smakt i mitt liv.
Vi løper sammen siste 7 km. Leggen verker og river. Leif prøver å hjelpe meg med å riste løs musklene. Jeg hyler av smerte. 2 fiskere nede ved vannet snur seg og stirrer skeptisk opp mot stien. Siste kilometerne går av seg selv. Jeg løper mot Veståsen Skole. Jeg har fullført Romeriksåsen på Langs 50 km!! Jeg har løpt et ultraløp en helt vanlig lørdag, fordi jeg vil, og fordi jeg kan.
Leif og jeg skulle være med å arrangere Romeriksåsen på Langs, som er et arrangør i regi av klubben vår Romerike Ultraløperklubb. Alle frivillige har mulighet til å delta på arrangørløpet dagen før selve løpsdagen. Jeg har vært litt i tvil om jeg skulle delta. I meg har jeg en frykt for å få tilbake skaden i kneet. Da eposten med påmelding kom fra Olav, meldte jeg meg på uten å tenke meg om. Etterpå angret jeg, og hadde ikke lyst til å løpe likevel. Gleden var stor da jeg fikk en sms fra Olav med beskjeden om at ingen andre skulle løpe lørdag, og jeg benyttet muligheten til å melde meg av. Olav lurte på om jeg var helt sikker på det? Det var jeg ikke. Det endte meg at jeg løp, og samtidig kunne teste merkinga som ble satt opp dagen før.
Jeg angrer ikke på det i dag. Før jeg startet hadde jeg sett for meg å bruke 10-12 timer. Jeg har ikke fått trent mye mengde, og var virkelig ikke trent for en 50 km. Jeg kan ikke forklare hva som skjedde på lørdag, men jeg løp 50 km uten noen problemer. Ingen vondter under løpet, ingen stølhet etterpå. Det eneste problemet var en hoven ankel, som var et resultat av at jeg feiltolket overtråkksmerter som krampe.
Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det kan være mulig at jeg greide å løpe 50 km på 8 t og 48 m helt alene gjennom skogen. Jeg føler at jeg har løpt mitt livs beste ultraløp. Jeg er så innmari glad for at den treningen jeg har startet med nylig, gir så raske resultater. Jeg er også ganske sikker på at ting kommer til å forbedre seg enda mer gjennom sommeren.
Livet og løping 