Berghem Gaea Norvegica trail 400 km

Sponset. Leif er Altra Ambassadør.

Jeg hadde litt blandede følelser i forkant av dette løpet, fordi jeg knapt hadde fått trent noe de siste 10 månedene på grunn av husbygging. Det er likevel rart med det når Norges tøffeste ultraløp står på kalenderen. Da følte jeg meg forpliktet til å delta. Løpet hadde jo mitt navn skrevet over hele seg!

 

Startfeltet.

Forberedelser – løpe mange ultra løp på kortest mulig tid

Jeg meldte meg på tidlig i våres med store ambisjoner om å få trent godt frem til sommeren. Det gikk ikke helt sånn, og våren fortsatte som vinteren, med husbygging og bare en kort løpetur eller to i uka. Når juni begynte å gå mot hell tok jeg en beslutning om at hvis jeg skulle overleve 400 km 6 uker senere, så måtte jeg ta grep! Jeg meldte meg på Romeriksåsen på langs 50 km, Xreid Fjordruta 124 km, Hornindal rundt 75 km og Blefjells Beste 57 km som gikk av staben i løpet av 4 uker.  Alle disse 4 løpene fullførte jeg uten noen store prestasjoner, men gjennomføringene gikk overraskende greit, og formen viste seg noe bedre en fryktet.

Berghem Ultra er et unsupported løp der konseptet er at man må bære med seg alt utstyr og mat for 5 dager, samt sovepose og bivibag for overnatting utendørs. Dette betyr noen kilo bagasje, og ferdig pakket veide sekken min ca 8 kg. Den største utfordringen med pakkingen var å finne frem til ernæring med tilstrekkelig kcal i forhold til vekt. Vi kunne kjøpe mat i Maura ved 70 km, og et begrenset utvalg tørrmat og hermetikk på Målia, en selvbetjente DNT hytte på 214 og 320 km. Jeg pakket derfor med meg en kombinasjon av Sponser energi bloks og Maxim gel, noe som utgjorde ca 3 kg og 13 000 kcal. I utgangspunktet burde det vært det dobbelte, men siden intensiteten kom til å være lav, så satset jeg på å kjøre resten på fettforbrenning som jeg har et godt lager av.

 

Klar for start, med hjemmesydde startnummer. Stilig!

 

Dag 1 – 400 kilometer i ensomhet

Løpsdagen kom, og etter en bolle med havregrøt, kjørte Anita meg til start på Vaterland i Oslo. Der traff jeg arrangørene Fulvio og Linda, de 3 andre deltagerne, og et lite oppbud av ultravenner som ville ønske oss lykke til. Starten gikk klokken 08.00, og jeg startet i godt driv. Planen min var å legge de andre deltagerne litt bak meg fordi jeg liker best å løpe slike løp alene, sånn at jeg kan nyte naturen, ta pauser når jeg føler for det, og pusle med mine egen tanker mens timene går. Planen min holdt, og etter de første svingene oppover Akerselva, var jeg alene med 400 spennende km foran meg.

Jeg nådde Maridalsvannet etter ca 10 km, rundet dette på vestsiden, og fortsatte i godt driv opp gjennom Nordmarka der turen gikk langs mange kjente stier fra løp som Ecotrail, Nuc 100 og Marka 24t. Jeg hadde også en treningstur langs denne traseen sammen med min gode klubbkompis Per Einar Roth tidligere i sommer, så jeg følte meg trygg på veivalgene.

Etter 5t 15 min og 35 km så møtte jeg Fulvio og Linda i Hakadal, der jeg fikk beskjed om at jeg lå ca 4 km foran de andre deltagerne. Jeg kunne fortsette å kose meg alene en stund til, og jeg klatret opp og tok fatt på Romeriksåsen. Her er det også en del kjente stier fra Romeriksåsen på langs og treningsturer med Romerike Ultraløperklubb. Formen var fremdeles grei når jeg etter snaut 11 timer nådde Maura på 70km. Her ble det en hamburger på bensinstasjonen, og handling av litt snacks på REMA, før turen gikk videre 45 min senere. Rett utenfor Maura traff jeg Bjørn Hytjanstorp, som er en alltid tilstedeværende fotograf for Kondis. Det er alltid like koselig å veksle noen ord med han.

Fra Maura til CP1 ved Eidsvold bygningen, gikk løpet 15 km på grus og asfaltveier, og det gikk ganske raskt til sjekkpunktet. Der fikk jeg servert en kopp kaffe av arrangøren før turen gikk videre på asfaltveier til Minnesund, og videre til stiene som ville bringe oss ut i ensomheten. Planen min var å ta første hvil på DNT Hytta Lysjøhimet etter 108 km, denne var fullbooket, og jeg måtte fortsatte til en hytte 1,5 km lenger opp i lia. Der fikk jeg hele hytta for meg selv. Luksus.

Fremme på CP1.

 

Dag 2 – stiene våtere og myrene dypere

Jeg sov på hytta i 4 timer første natta. Jeg kokte nudler og havregrøt til frokost, samtidig som jeg sjekket facebook. Der fikk jeg vite at 2 av deltagerne hadde brutt, og at Øyunn hadde fortsatt hele natten, og lå nå 12 km foran meg. Da skjønte jeg at jeg også denne dagen ville få løpe alene.

Løpet fortsatte innover Hedemarksplatået, og stiene ble våtere og mindre løpbare. Jeg traff Fulvio og Linda igjen når vi krysset FV24 etter snaut 30 km, og de kunne fortelle meg at Øyunn lå ca 5-6 km foran. Litt lenger opp i lia traff jeg også Bjørn igjen, trofast ute med kameraet, og hadde kombinert dette med en løpetur i skogen. Et par km etter dette kom jeg til en Koie der jeg benyttet muligheten til å stelle føttene og ta meg en pause i solveggen.

Føttene må stelles under slike løp.

 

Jeg hadde nå 40 km igjen til neste CP, og begynte å merke turen. Terrenget var tyngre og det samme var bena, men etter å ha snirklet meg frem mellom multetuer og furulegger det meste av dagen, kunne jeg begynne den bratte nedstigningen ned mot Rokosjøen og CP 2. Jeg kom til CP2 rett før klokken 23.00, og det var deilig å sette seg ned i en campingstol og strekke litt på bena med en god kopp kaffe servert av Fulvio og Linda. De fortalte meg at Øyunn hadde forlatt plassen 10 min før jeg kom, og at hun hadde planlagt å overnatte på Svartskogkoia 7 km videre langs løypa. Jeg hadde samme planer, og regnet med å treffe henne der. Etter 15 min pause fortsatte jeg videre mot koia, men etter 4-5 min kom jeg til en annen åpen koie, som tilhørte den lokale Jeger- og fiskeforeningen, og jeg valgte å stoppe der.

 

Dag 3 – Inn i det ville intet

Det ble 4 timer søvn og klokken 04.00 var jeg i gang igjen mot Målia 30 km lenger frem, der jeg så frem til å fråtse i hermetikk. Løpet hadde nå beveget seg godt inn på Hedemarksvidda, og stiene bar mer preg av å være bekker og myrhull, enn noe som lignet på løpbare stier. Traseen gikk nedenom Budor, og derfra var det en 6 km oppstigning opp til Målia. Denne virket evig lang, men etter en stund kunne jeg endelig slenge av meg sekken å låse meg inn i hytta. Det første jeg gjorde var å fyre opp i ovnen, før jeg fant en boks med brun lapskaus, som ble varmet og fortært som et gourmetmåltid. Øyunn kom inn døra mens jeg holdt på med dette, og jeg tror hun satt minst like stor pris på en varm hytte og et varmt måltid som meg. Hun kunne fortelle at hun hadde fått dårlig med søvn, og så nå frem til noen timer på øyet, etter en boks med lapskaus.

På Målia spiste jeg en boks med hermetiske pærer til dessert, vasket opp, og tok meg 20 minutter på brisken ved oven, før jeg fortsatte turen inn i det ville intet. Det var nå 25 km igjen til CP 3 Bringebu, som ikke ligger så langt fra traseen til Birkebeinerløpet, midt mellom Lillehammer og Rena. Terrenget dit var tungt og jeg begynte å merke distansen, og vassing i myr godt i føttene. Jeg var lettet da jeg kunne sette meg ned sammen med Fulvio i 15 min på Bringebu. Klokken var nå 21.00 og Fulvio fortalte at jeg hadde en natt med skikkelig drittvær foran meg, og i tillegg i svært krevende myrterreng.

Nå gjensto de verste 160 kilometerene av løpet, og jeg var 3,5 dag ut i løpet, og nå var det ingen tid til å sitte og surve over såre føtter (de blir dessuten bare vondere etterpå av å sitte rolig). Jeg pakket på meg og bega meg motvillig opp mot fjellet. Den første delen gikk på grusveier, og etter en stund åpnet alle himmelens sluser seg. Slukøret fant jeg meg en tørr flekk under en granlegg, satte meg og slumret i bivibagen, mens jeg ventet på at regnet skulle lette. Etter en time uten bedring sa jeg til meg selv at jeg er tøffere enn at jeg skulle bli sittende under en granlegg og surve for noen regndråper.

Jeg kledde på meg regntøy og fortsatte turen inn på fjellet. Det ble nå vanskelig å se forskjell på stier og bekker, og flere ganger tråkket jeg uti vann til opp på lårene. I tillegg til regnet kom det nå også tåke og vind, og jeg slet med å se både stier og Gps. Det endte som det måtte, og det ble 2-3 km feilløping opp på fjellet. Jeg fant til slutt veien tilbake, men skjønte at det var bortkastet tid og energi å famle rundt i blinde. Jeg lette etter et sted å finne ly, det fant jeg under en gran etter en kilometer, og fikk lagt meg i soveposen.

 

Dag 4 – en irriterende følgesvenn

Jeg våknet etter 3 timer samtidig med grålysningen. Det regnet fremdeles, men været var lettere så jeg fortsatte videre i myrene med nytt mot. Etter et par timer kom jeg inn på traseen til Birkerbeinerrittet, og jeg kunne løpe de siste 10 km ned til Bringebu. På Bringebu traff jeg Fulvio, Linda og Erik, som var en av deltagerne som brøt. Erik skulle løpe en tur opp på fjellet for å gi Øyunn litt moralsk støtte. Jeg fortsatte 9 km videre til DNT hytta Sandfløten, der jeg fyrte i ovnen og varmet meg en Real turmat, som jeg fikk i meg halvparten av før jeg fortsatte videre.

Planen nå var å fortsette de gjenstående 45 km tilbake til Målia. Kroppen føltes grei men føttene hadde nå en konstant stikkende smerte, og fra tidligere løp vet jeg at dette hadde kommet for å bli. Jeg har også erfart at om jeg overser denne smerten, så blir det etter hvert ikke mer enn en litt irriterende følgesvenn. Litt ut i etappen entret jeg toppen av fjellet Norhue, og traff der Fulvio og Linda igjen. Jeg fortalte dem at jeg følte meg bra, og skulle fortsette gjennom natten til Målia. De ønsket meg god tur videre, mens jeg tok fatt på nedstigningen i myra.

Oppildnet av at det var under 30 km igjen til jeg skulle varme meg og spise Joika-kaker på Målia, fortsatte jeg i godt driv og ante fred og innen fare, inntil det ble mørkt og jeg skulle finne frem hodelykten. Til min store forferdelse oppdaget jeg at lommen bak på sekken hadde revnet og lykten var borte. Jeg gikk forsiktig videre en times tid, men uten å se mer enn en meter så gikk det så sakte at jeg besluttet å legge meg å sove, og heller trykke på de siste drøye 100 km når det lysnet. Jeg fant meg ly under en ny gran, og fikk meg drøye 4 timer god søvn. Jeg våknet til vekkerklokken på Gpsn klokken 04.30 og følte meg relativt uthvilt. Jeg spiste litt, pakket og kom meg avgårde, og de siste 20 km til Målia. Der kunne jeg nyte ett gourmet måltid bestående av Joikakaker og søt te.

 

Dag 5 – det eneste som smaker nå er smaken av mål

Etter litt fotstell på Målia var det bare å gyve løs på de siste 80 km mot mål. Så sent i et så langt løp er hvert stopp et sant helvete, fordi man kan knapt stå på føttene når man setter i gang igjen. Det føles som man står på en kombinasjon av glødende kull og stikkende nåler, men etter et par km stavret gange får man overtak på smertene, og kan begynne å løpe igjen. Når jeg hadde fått føttene i gang så gikk det relativt lett frem Brumundkampen, etter 18 km, der jeg så Fulvio for nest siste gang. Fulvio kunne fortelle meg at nå lå de 20 verste km av hele traseen foran meg, 20 km der det knapt var synlige stier i myrene. Dette var absolutt ikke det jeg ønsket å høre, og jeg kunne ønske at han heller sa at nå er det fint terreng frem til mål. Men man kommer ikke i mål ved å sutre over litt motgang, og 60 km er uansett bare 60 km, så jeg satt i gang med friskt mot. Før jeg visste ordet av det var de uoverkommelige 20 km snart unnagjort, og det var bare en maraton igjen. Nå begynte jeg å se enden på det!

Men i slike løp kan man ikke bare forvente medgang. Jeg skulle bare ned å krysse over fossen Tørbustifallene, før jeg skulle ta den siste delen opp til Stenfjellet. Der møtte jeg en frådende elv som kastet seg ut i et 15 meter høyt fossefall. Jeg gikk et stykke opp langs elven, og prøvde å krysse med vann opp til midt på lårene, men strømmen var så sterk at jeg hadde vansker med å holde meg på bena. På dette tidspunktet var jeg bare 1/3 ut i elven. Jeg gikk på land og satte meg ned og tenkte på alt jeg har hjemme, og at jeg ville risikere det for et løp.

Jeg studerte kartet på Gpsn og fant en alternativ rute med 2-3 km omvei, men denne beslutningen var lett. Jeg kom meg opp i høyden, ringte Fulvio og varslet han om forholdene ved elven, og ba han gi beskjed til Øyunn om at hun måtte bruke den alternative ruten, før jeg fortsatte til Steinfjellet.

Etter steinfjellet var det stort sett utfor til Gåsebu, så disse 8 km gikk lett og nå hadde jeg i følge løypebeskrivelsen 29 km igjen. De siste 20 av disse skulle være lettløpte stier, grusveier og veg, så nå kunne jeg virkelig smake på følelsen av å komme i mål. Det var faktisk også det eneste jeg kunne smake på etter Joikakakene på Målia, for jeg hadde bare Sponser Blocks igjen. Disse har jeg alltid likt, men etter Målia orket jeg ikke smaken av disse. Jeg greide kun å få i meg et par stykker. Men etter 5 dager i løp med næringsunderskudd har man virkelig fått sving på fettforbrenningen, og jeg hadde ingen følelse av sult eller energimangel.

Jeg gjøv på de siste 29 km med dødsforakt, men det tråtnet fort i endeløse myrer i plaskende regn. Jeg hadde en fremdrift på 2-3 km i timen, og det føltes som en endeløs natt. Jeg forventet de fineste grusveiene rundt hver sving, men de kom aldri! Ved sjekk av GPSn etterpå viste det seg at disse 9 km egentlig var 17, så det er kanskje grunnen til at det virket uendelig. Endelig var jeg på toppen over Hamar og kunne kaste meg nedover de siste 20 km til mål.

Kroppen føltes som født på ny, farten gikk i 5:30 fart, og kilometerne ned mot Olerud ble slukt på et blunk. Men ikke uten straff, i lett jogg i bakken opp mot Olerud så hogg det til foran i leggen, og jeg kjente igjen den umiskjennelige smerten av beinhinnebetennelse. Der sto jeg og var forbannet fordi jeg hadde bare 10 km igjen, og jeg kunne ikke løpe. Jeg hadde uansett bare meg selv å takke, fordi jeg kjente antydningen i de siste bakkene men ignorerte dem i kåthet etter å bli ferdig! Så hva gjør man da jo da er det bare å gå de siste 10 km. Det siste stykket langs stranden mot Hamar ble en uendelig lang marsj, men etter drøye 2 timer kunne jeg kysses velkommen i mål av Anita, og heies inn av de fremmøtte tilskuerne i styrtregnet. Til alt overmål hadde Fulvio og Linda avtalt med det nærliggende hotellet om at jeg kunne dusje og spise frokost der. Det tror jeg må være den beste dusjen jeg noen sinne har tatt.

 

Litt om utstyr

Jeg hadde valgt svært lett utstyr til dette løpet, siden det gikk på sommeren, og det ikke var fare for så kaldt vær. Jeg kjørte shorts og t-skjorte stort sett hele løpet, og hadde kun et svært tynt Devold ullundertøy i sekken. I skallbekledning hadde jeg en ultralett Berghaus Goretex jakke og Hagløf bukse. Til å sove i hadde jeg en Sea to Sumit dunpose på 370 gr og en Expeed Bivibag på 150 gr. Totalt veide posen min med klær, sovepose og Bivibag bare 1,2 kg. J Jeg tok et utradisjonelt valg av løpesko denne gangen. Jeg har tilgang på alle Altra terrengmodeller, men valgte faktisk en veisko; Altra Paradigme 2.0, og angret ikke et sekund på dette. Skoen er romslig, godt drenert, godt dempet og svært robust. Det var kanskje under 1 % av løpet jeg hadde behov for noe bedre grep en det Paradigme kunne gi, siden farten var såpass lav. Alternativet ville vært Olympus 2.0 som er terrengflaggskipet til Altra, som jeg har løpt mange løp i. Men jeg opplever Paradigme som hakket mer stabil og robust, og det ble veid tyngre enn behovet for Vibramsåle.

Hvordan forberede deg til Xreid Fjordruta (og andre lange ultraløp)

Leif er sponset av Altra. 

Vi får mange spørsmål om klær og utstyr til ultraløp. Nå står sommerens høydepunkt Xreid for tur. Slik forbereder vi oss til lange løp. 

Lett bekledning og fokus på sikkerhet.

Det er viktig å seg lettest mulig ved start, det blir ofte varmere enn man har tenkt seg. Det er greit å slippe å måtte stoppe og kle av seg etter første bakke.

Sikkerhet er noe vi er veldig opptatt av. Ulykker kan skje på de korteste turer i terreng. Hvis du blir skadet og ligger nede, eller bare må gå til en bilvei, så blir du kald innmari raskt. Sikkerhet må gå foran lett sekk. Du må ta høyde for at du kan skade deg, og bli liggende i fjellet i flere timer før hjelpen kommer.

Når Leif skal pakke til Xreid, der han kommer til å bruke over 24 timer, putter han dette i løpesekken: ett lag lang ullundertøy, vann og vindtett bukse og jakke,  lue og votter. Det kan bli kaldt på fjellet, selv om det er sommer.  En annen faktor er at farten og energibruken går ned når man blir sliten og trøtt. Til slutt er det viktig med sikkerhetsutstyr: nødduk, førstehjelpsutstyr, hodelykt og ekstra batteri, fløyte, kompass og kart.

Det er mange som belager seg på merking under løp, og løpsledere garanterer ofte den beste merkingen, og “det er umulig å løpe seg bort”. Det er mulig å løpe seg bort. Du trenger kart og kompass i det øyeblikket du kommer bort fra merkingen, og er du ute av kurs på fjellet kan konsekvensene bli fatale. Det virker som det er så viktig for arrangørene at akkurat de merker løypene så godt at man ikke trenger kart og kompass (eller gps). Det er direkte uansvarlig av en løpsarrangør å fortelle deltagerne at de ikke trenger kart, kompass eller gps!

 

En god løpesekk er viktig

Det er viktig med en løpesekk som er komfortabel å ha på, selv med litt vekt i. Sekken skal være på ryggen i mange timer, og det siste man ønsker, eller trenger, er en sekk som gir gnagsår og ubehag. Det er også essensielt at sekken er så stor, at den beholder passformen når man har pakket det man trenger. Det er ikke godt å løpe med en sekk der du har presset 15 liter innhold, ned i en 12- literssekk. Da blir resultatet en ukomfortabel ball på ryggen, samt at man må dra alt ut om man skal hente en liten ting.

Etter å ha prøvd mange ulike sekker fra forskjellige leverandører, har valget for begge to falt på en løpevest fra Raidlight, med 2 stk 6 dl flasker med sugerør på brystet. Denne sitter godt mot ryggen, føles ikke tung, og er enkel å ta av og på under løp – selv når startnummer er på.

Noen løpesekker- og vester har lommer for drikkeblærer, vår erfaring er at om vi benytter blære er det klønete å fylle på vann i bekker og vann, samt at man har liten kontroll på hvor mye væske man har igjen. Med flasker fyller kan vi fylle  på når vi krysser en bekk, og har da til en hver til nok friskt vann.

 

Valg av sko kan redde dagen

Når det gjelder sko er det sikkert like mange meninger som merker, og det er viktig å finne sko som funker for deg personlig. Deltar du på ultraløp der skoene ikke fungerer, er løpet så å si ødelagt.

Det er likevel noen fellesfaktorer som er viktige. Løpesko skal være så romslige at det er plass til føtter som hovner opp, det skjer nesten alltid på lange løp. Sko må være godt drenert for at vann som renner inn også slipper ut, det er slitsomt å stoppe for å helle ut vann. Skoene skal beskytte mot skarpe stener, de skal ha en såle som gir godt feste både på bløt leire og vått berg. Løpeskoene bør også være noe dempet på et så langt løp som eksempelvis Xreid.

Leif sitt skovalg til Xreid blir Altra Lonepeak 3.0. Grunnen til det er at skoen er middels godt dempet, og en stabil terrengsko med godt grep.

 

Ultraløp som trening til ultraløp

Vi har begge jobber og familie, og tid og prioriteringer er viktige faktorer for oss. Hos oss prioriteres familiefrokost og morgenkaffe, foran lange løpeturer om morgenen. Vi er også innmari dårlige på å stå opp grytidlig…. Alle gjør selvfølgelig sine egne valg, men vi setter sjelden av tid til løpetur i timesvis i hverdagene. En løsning på dette er å delta på ultraløp.  Den beste måten å forberede seg til lange løp på, er å løpe lange løp. Leif har sjelden treningsturer over 2-3 timer, men foretrekker å legge inn ett eller to løp på 50-80 km måneden før. Siste uken før løp er det bare korte turer på planen, gjerne med litt tempo for å få godfølelsen.

 

Mat og drikke er veldig personlig og komplisert

Mat og drikke under løp er noe av det vanskeligste man skal få til å klaffe. Vi er alle forskjellig, og det er vanskelig å gi noen konkrete råd. Det eneste vi kan si er at du må prøve ut ulike ting på trening på egenhånd.

Her er Leif sin næringsplan:

Uken før: Spiser som vanlig med fokus på litt ekstra karbohydrater.
Samme dag (frokost): Havregrøt
Underveis i løpet: Jeg prøver å putte i meg noe hver time, gjerne energigel. På matstasjonene tar jeg meg tid til å sitte ned og spise godt. Det er en god investering.

Sesongen som kom litt brått på

Det er mye som har forandret seg for ultraløperne i 2017. Ultraløper 1 er gravid, og der startet aldri ultraløpsesongen. For Ultraløper 2 har hverdagen handlet mest om husbygging, og med bare 2 uker til årets store løp, kan man si at sesongen har startet litt brått.

Husbygging:
Det siste året har gått med til husbygging. Vi har bygd på en gammel hytte på 65 kvm, til et stort hus på 230 kvm. En krevende, og langtekkelig prosess, som nå endelig nærmer seg slutten. Løpetreningen har vi måttet prioritere bort i denne fasen. Antall kilometer i uka blir ikke så viktig når du står der i høststormen, og det regner inne 8 ulike steder. Taket kom på i tide for vinteren, og den innvendige oppussingen begynner å nærme seg slutten. På den positive siden er husbygging glimrende basistrening for ultraløpere, og man trener både styrke og det å holde seg gående i timer i strekk. Dette er vi innmari proffe på nå!

Huset blir innmari fint da. Her skal vi ha mange hyggelige løpesamlinger i årene som kommer.

 

Baby
Etter nyttår så oppdaget vi baby i magen også. Hurra! Så i september blir det født en liten ultrababyjente. Sesongen for Anita var over før den startet. Men hun løper fortsatt, litt. Det gjør jo opptreningen etter fødselen lettere også. Målene for 2018 er krystallklare: Romeriksåsen på langs i juni, og NM i Ultra Trail i august 2018.

Gravid i farta. Ikke så stor fart, men..

 

Xreid 2017
Ups! Bare 2 uker igjen til årets Xreid. 2017 utgaven går i fjellene mellom Kristiansund og Møre, og er på 122 km og over 6000 hm. Leif er klar for deltagelse, som alltid, da Xreid er et fast innslag i hans program. Forberedelsene har ikke vært de beste, men han satser på godt grunnlag fra før, og mye kroppsarbeid under husbyggingen. Han løp Ecotrail 80 km, og har løpt litt her og der, så helt uforberedt er han ikke. Dessuten skal han løpe en 50 km uka før. Det som er sikkert er at han garantert kommer til å fullføre. Som alltid.

Leif på en 5 timers treningstur i marka med Per-Einar. (foto: Per-Einar Roth)

 

Julebrev
Dette ble litt julebrevaktig. Men en kort oppsummering av det siste året. Nå gleder vi oss til huset er helt ferdig og baby er på plass. Fremover blir vi å se på Romeriksåsen på Langs, Xreid, Hornindal Rundt, Blefjells Beste (der hele familien skal i sving) og Flyktningeruta i august. Vi sees

Løpeutstyr kan skape mye frustrasjon

Løpeutstyr er viktig. På Facebook i dag så jeg en post om at det eneste du trenger for å løpe er; løpesko og løpetøy. For det første så er det noe stort tull, for det andre så kan begrepet løpetøy romme innmari mye, hvis du legger godviljen til. 😉

Skal man drive med løping som hobby er utstyret utrolig viktig. De fleste som blir bitt av løpebasillen vil gjerne oppnå noe, eller utvikle seg i det de holder på med. Noe som er ganske vanlig ned de fleste hobbyer. Hvis lesesirkel hadde vært min store lidenskap, så vil jeg våge å påstå at nye bøker hadde stått høyt på handlelista. Veldig kjedelig å lese samme boka år etter år… 

Likevel så opplever jeg et utstyrshysteri blant løpere. Men deg samme hysteriet finner man garantert i alle andre miljø: Nye blokkfløyter. Strikkepinner med ulike størrelser, og garn i flere farger. Sykkel til vei og terreng. 

Tilbake til løpinga. Jeg bruker noen timer i løpesko, og det i all slags vær,  og jeg løper ute hele året. Det sier seg selv at jeg ikke kan løpe i det samme sommer og vinter. På asfalt og i fjell. Beina må tas vare på, og sikkerhet er viktig. Og ikke minst hvis man skal løpe mange timer i strekk, så må det være innmari komfortabelt å ha på.

Det siste poenget over er litt viktig,og trenger litt ekstra oppmerksomhet. Komfortabelt utstyr. Beklageligvis finner man ikke ut at sko og klær ikke fungerer før etter noen timers bruk. Stadig tilbakevendende gnagsår på steder man ikke vil ha gnagsår, sko som trykker der den ikke skal trykke. Vi er alle forskjellig, og ikke alt passer for alle. Det må prøves,  og erfares.

Jeg hadde ett favorittmerke, og det er tydeligvis veldig populært hos mange. Etter denne sommeren må jeg bare innse at dette merket er ikke noe for meg…. skoene er for smale, klærne gir gnagsår her og der og løpevesten går i vranga etter noen mil. Jeg mener. Løping skal være gøy, skikkelig kjipt at utstyret skal ødelegge. Ikke sant?

Dermed er en skilsmisse et faktum. Jeg må finne et nytt favorittmerke. 

Shopping! 

  

Fordelene med terrengløping

Blir vi gladere av å løpe i terreng?

Terrengløping blir mer og mer populært i Norge. Det er mange grunner til dette. Terreng er skånsomt for kroppen, og du kommer samtidig i kontakt med naturen. Dette forebygger stress, og gir nytt påfyll i form av naturopplevelser og frisk luft.

Vi kommer tett på naturen.

Mennesket er skapt for å løpe i terrenget

Da jeg begynte å løpe i 2014, løp jeg bare på asfalt eller grus. Det var det som var tilgjengelig for meg følte jeg. Endeløse veier med hardt underlag, asfaltsko og gateløp.

Etter en stund begynte det å åpne seg en verden av nye muligheter. Jeg lærte at “Blåsti” ikke var et sted i Nordmarka. For det var det jeg trodde når jeg så #blåsti på Instagram, og jeg lurte på hvorfor alle løp til Blåsti (uttales med trykk på s’en). Jeg lærte meg at de blå merkene i marka var sommersti, og de røde merkene var skiløyper (og noe mer krevende å løpe, fordi det plutselig innebar kryssing av vann). 

Det er utfordrende.

You‘re constantly interacting with the ground, vegetation, elevation change, and a variety of sounds and aromas. Mind – body activity is elevated to a higher level of awareness to be ready to react. Jeff Galloway *

Våre forfedre måtte løpe i terrenget for å skaffe mat. Kroppen vår er skapt til å løpe for å overleve. I våre forfedres fotspor bruker vi et samspill mellom hodet og kroppen på en helt unik måte. I terrenget kreves det årvåkenhet, og planlegging for hvert løpesteg. Dette fører igjen til en kontakt mellom hode og kropp, som i dagens moderne språk kalles mindfullness. *

Vi må tilpasse oss det uforutsette.

Treningen blir mer tilfredsstillende 

Løping i marka fører ofte med seg å løpe til et sted, en topp, et vann eller eksempelvis en hytte for å spise boller. Dette oppleves som tilfredsstillende for hodet, som oppfatter at vi når et mål. 

Mestringsfølelse.

Dette kan virke veldig stimulerende på selvtilliten, fordi vi uavhengig av tempo, og fysisk form, når målet. I tillegg blir hodet fylt av naturopplevelser, lukter og lyder som gir en ekstra glede etter løpeturen.

Noen etapper må klatres.

Skånsomt for kroppen

Terrengløping er mer skånsomt for kroppen. Løping på hardt underlag gir større belastning på sener, muskler og ledd, fordi det er gjentagende bevegelser med lite variasjon. 

I terrenget vil underlaget variere nesten fra en meter til den neste, og løpestegene må tilpasses skiftende underlag. Dette fører til at man må variere mellom de ulike musklene i beina, og på den måten får vi ikke samme belastning. Terrengløpere har andre typer definerte muskler i leggene, enn det man kan se på en typisk asfaltløper.

Terrengløping krever tilvenning som alt annet. Det er tøffere å løpe i terreng, spesielt med varierende underlag, løypa er som oftest mer kuppert og det krever trening for å mestre teknikken. 

Med teknikken på plass er det bare å kaste seg utfor.

Jeg opplevde de første turene på sti ekstremt vanskelige. Det tok lang tid før jeg greide å finne en fin flyt. Når det plutselig løsnet var gleden desto større, og nå er det et ingenting som kan måle seg med å løpe gjennom skog eller på fjellet. Nå finner jeg ikke lenger samme glede i å løpe langs veier eller i byen. 

Opplevelsen av å være på eventyr

Turer i fjell og lange turer i marka krever som oftest planlegging, spesielt hvis du skal løpe i fjellet eller på ukjente stier. Det letteste er å løpe out-and- back økter, der man løper til et sted, og samme vei tilbake. Avanserte GPS-klokker har funksjonen “finn hjem” som kan være kjekk å ha hvis man roter seg bort. 

Det er ikke mye som kan måle seg med dette.

Underveis i løpeturen opplever man mye spennende, og det kan til og med hende at man kommer borti spennende historiske steder. 

Dette er “Serberhøtta” som ble brukt til å skjule flyktninger under 2.verdenskrig på deres vei til trygghet i Sverige. Dette vekker lysten til å løpe hele ruta til Sverige…

Det aller viktigste er å leke mens du løper. Bli en del av omgivelsene rundt deg, la kroppen følge terrenget og slipp deg løs. Hør på lydene rundt deg, kjenn sola, eller regnet, mot ansiktet. Løp fritt uten bekymring. I tillegg så får du utrolig god treningseffekt, selv om det går litt saktere enn på asfalten. 

Fine turer i marka rundt Oslo.

Marka rundt Oslo har milevis med blåsti som er godt merka. Jeg har noen favoritter som er verdt å prøve. 

– Romeriksåsen på langs. Ca 30 km i terreng. Krever logistikkplanlegging da turen går fra A til B. 

– Flyktningeruta i Østmarka. Fra Enebakk til Skullerudstua. Ca 35 km. Kortere variant ved start fra Vangen. 

God tur! 

*Kilde: Jeff Galloway, Trail Running.

Ut.no har mange fine forslag til turer. Her finner du turforslag i Nordmarka, Lillomarka, Østmarka og Sørmarka.