Løpe med hunder

Har du hund, og en drøm om at dere skal løpe sammen som Ronja og Birk gjennom de grønne skoger? Da kan du få noen tips du kan ta med deg på veien. Det er ikke alle som har fuglehunder, eller andre løpehunder, som flyr av gårde i horisonten. Noen av oss har hund. Eller pelsdyr som jeg liker å kalle min.

Mitt pelsdyr spretter opp bare jeg har løpetightsen i handa. «Herregud, muttern skal løpe! Jeg vil være med!!!!!» Da blir strategien å fotfølge muttern hvert skritt, mens hun kler på seg. Og så tilslutt plassere seg foran ytterdøra. Det kan jo hende at pelsdyr blir oversett og glemt igjen hjemme. Så hvordan få en fin løpetur med pelsdyr som ikke kjenner sin begrensning, og alltid har boblende lyst til å være med?

  • La pelsdyret tisse og lukte fra seg i noen minutter før selve løpingen starter. Det er innmari slitsomt når pelsdyr hopper i grøfta for å tisse, og den fine løpeflyten du er inne i blir stoppet med et rykk i magebeltet.
  • Lær hunden at gjørme, pinner, røtter, steiner, gjerde, løv, busker og trær ikke er farlig. Hunden ruller seg i dritt, og spiser alt som ligger på bakken. Da blir litt gjørme mellom labbene bare småtteri i forhold.
  • Tunga i slepende i bakken betyr ikke at pelsdyret vil avbryte løpeturen. Nå har det gått noen kilometer, og pelsdyret henger som et slips bak deg. Nå kan du øve på alle teknikker for motivasjon som står i boka. «Du tror bare du er sliten. Det er hodet som lurer deg. Dette er moro! Det er dette du elsker å gjøre!!».
  • Når pelsdyret ser fortvilet på deg, og garantert har bestemt seg for å ikke bli med neste gang du tar frem løpetightsen, kan du snu løperetningen og rope: HJEM og MAT. Da får pelsdyret plutselig ny giv og motivasjon, og ligger garantert i front resten av turen. Hvis ikke dere møter sånne skumle busker og trær, eller må løpe over gjørme.

Eller så kan du bare innse at noen pelsdyr ikke er i stand til å utvikle kondisjonen, og at dansen foran døra hver gang du tar i løpeutstyret, bare er et uttrykk for gullfiskhukommelse. Hunden har ikke lyst til å løpe med deg. Ikke egentlig. Det holder med en liten snuserunde i nærområdet, for å se om det har skjedd noe nytt siden i går.

Trail Running: ” It comes from a very pure place…. that feeling of freedom and openness”.

Hei igjen! Nå har jeg lyst til å blogge igjen. I sommer har det skjedd mye med meg som løper. Jeg har tatt valg, og jeg har bestemt meg for en ny vei. Nå vet jeg hvilken løper jeg ønsker å være. Jeg. En “trail runner”.

IMG_20150809_154346_Fosen

Det har vært en lang prosess. Jeg har slitt med å rive meg løs fra den løperen jeg var. Asfaltløper. 5 km løper. 10 km løper. Halvmaraton pers. Løpe i kø på store arrangement. Intervalltrening. Progressiv løping. 10 km i 4:30 fart. Folkehav. Høy musikk. Biltrafikk. Det er veldig spennende å følge med andre som holder på med dette, og jeg gleder meg over andres seier og suksess. Men jeg gikk rundt på Oslo Maraton forrige helg, og tenkte: «dette orker jeg ikke mer».

IMG_20150718_211532_Blefjell
Blefjells Beste i juli.

Jeg er 36 år, og har funnet tilbake til barnet i meg. I barndommen var jeg en guttejente. Jeg spilte fotball, håndball, skøyt med luftgevær og klatret i trær. Som barn var vi ute hele dagen. Det var en evig kamp om å skyve på innetider.

  • Du må komme inn åtte!
  • Nei, kan jeg ikke få være ute til ni. Alle andre får være ute til ni!

Hver sommer var jeg i Lofoten. Vi lekte i fjellene. I fjærsteinene. Lette etter pærler i blåskjell. Løp etter sauer. Lagde flåte. Vi ble alltid våte på beina. Den eneste gangen vi var inne var mens vi ventet på at et skotøy ble tørt nok til å gå ut igjen. Vi lekte i naturen. I all slags vær.

DSC_0224_movatn

På veien mistet jeg dette. Jeg ble voksen og flyttet til Oslo. Jeg bodde i byen, gikk på cafe, og var ute med venner. Likevel kjente jeg på en følelse jeg fikk hver gang jeg var i nærheten av sjøen, og kjente lukten av råtten tang og salt som reiv meg i nesen. Det er en egen følelse å stå på et svaberg ute ved havet, og kjenne den salte vinden rive deg i håret. Det var som jeg kom hjem.

Stiløping og løping i fjellet ga meg den samme følelsen. Frihetsfølelsen. Nærheten til naturen. Det er her jeg skal være. Det er meg, og det er en overveldende følelse av å være en del av den mektige naturen. Det er ingenting som kan slå følelsen av å slepe deg opp på fjelltopp nummer 3. Den berusende følelsen av å nå toppen, bare for å finne ut at det er enda en topp som gjemmer seg like bak. Likevel så greier du å komme deg opp dit også, selv om det kjennes ut som alle krefter ligger strødd nedover bergene du akkurat krøyp opp. Den beste følelsen får du likevel når du løper nedover, og hestehalen, som er våt av svette og regn, holder rytmen til løpestegene .

20x30-BLEF0323-1

Jeg var på cafe med Maratonmamma i byen i går. (Det var som vanlig kjempekos ❤ )  På vei inn kjente jeg noe som satt fast i håret. Det var et blad. Det er meg. Kvister og blader i håret. Blå tånegler. Gjørme opp til ørene. Da har jeg det fint.

Jeg har solgt startnummeret mitt til Hytteplanmila. Pers på 10 km er ikke viktig. Ikke nå lenger. Jeg skal bli god i terrenget. Jeg skal løpe i fjellet.

Jeg. En «Trail Runner».

Glem sommerkroppen. Nå er det løpekroppen som gjelder!

Birkebeinerløpet ble en opptur for meg. Jeg er en asfaltløper, som nylig har forelsket meg i terrengløping. Jeg har løpt i marka tidligere, men har holdt meg til grusvei. Jeg begynte å løpe på asfalt, noe som betyr at jeg er veldig god på å løpe på asfalt, og dermed veldig dårlig i terreng. Hvis jeg sier at jeg også er dårlig i motbakkene, så er jeg kanskje enda dårligere til å løpe nedover. Det var med andre ord veldig lurt å melde seg på Birkebeinerløpet; 21 km i kuppert terreng. 8 km motbakker, resten så å si nedover.

Likevel så ble dette en stor opptur. Snittempo på 6:09 min/km i den løypa, er jeg skikkelig fornøyd med. Spesielt med tanke på at jeg har panikktrent på sti de siste to ukene. Nå begynner det å bli en vane at jeg melder meg på ting jeg ikke kan, men jeg må innrømme at det er mye morsommere å meste noe man i utgangspunktet ikke tror man kan. Dobbel mestringsfølelse, ekstra morsomt.

Birkebeinerløpet- 21 km i euforisk glede

Birken
Spent før start.

Jeg sto på startstreken med en skrekkblandet fryd. 21 km i terreng. Distansen var jeg ikke redd for, terrenget derimot, der visste jeg ikke hva som ventet. Puljene før meg ble startet effektivt, og selv om jeg gikk på do nede i Haakonshall, så måtte jeg selvfølgelig tisse når det var bare 15 min igjen til min pulje skulle starte. Jeg hadde akkurat skiftet sko, det sto mellom asfaltsko eller terrengsko, jeg valgte terrengsko i siste liten. Det er jeg utrolig glad for. Løpeskjørtet var på, og det var bare å stille seg i dokø og håpe på det beste. Jeg rakk det akkurat.

Jeg rakk også å løpe noen drag frem og tilbake i startområdet, for å varsle kroppen om at nå skulle det løpes. Plutselig så var det min tur, og jeg stilte meg avslappet opp bakerst. Planen min, etter å ha sett på løypeprofilen på nett, var å starte rolig de første 8 km, og mose på i nedoverbakkene. Jeg siktet meg inn på negativ splitt. Jeg skal ha for optimismen.

Jeg var i gang. Jeg løp det jeg kunne, og til og med i de korteste bakkene. Det var flere enn meg som gikk i de bratteste bakkene. Jeg holdt lenge ryggen til en jente med Sentrumsløpet t-skjorte, og syntes det var koselig med et stille fellesskap, med ei som holdt mitt tempo. Jeg var veldig bevisst det å spare på kreftene, og prøvde å ikke bry meg om de som løp forbi. Jeg tok meg selv i å være nølende i de få nedoverbakkene som var i starten, og måtte ta meg selv i nakken for å tørre å kaste meg utfor.

Jeg nådde 8 km, og jeg nådde målet om å spare på kreftene. Jeg hadde virkelig greid å gjennomføre etter planen, få mest mulig gratis i motbakkene. Fra 8 km var det løpefest. Jeg gikk inn i en modus av euforisk glede. Nå var det bare å løpe det beina greide å følge med i terrenget. Jeg var sterk og fokusert. Jeg brydde meg ikke om gjørme, myr eller bekk. Jeg skulle sette foten der det passet i forhold til løpesteget, på en mest mulig trygg måte. Og jeg skulle fremover. Løpeskjørt, terrengsko, gjørme og myr er en perfekt kombinasjon.

Det var løpeteknikk på sti som stoppet meg denne gang, ikke kondisjonen. Derfor lå jeg alltid under terskelpuls, og kjente ikke noe til melkesyre. Derfor ble det også tid til å tenke på hvor mye jeg elsker å løpe. Jeg tenkte på hvor takknemlig jeg for at jeg kan løpe en halvmaraton så uanstrengt!

Det er spesielt en situasjon som ikke ble spesielt hyggelig for meg. I løp så prøver jeg å holde meg på høyre side i løypa, for å holde den uskrevne regelen: sakte til høyre, raske til venstre. Denne regelen er det ikke alle som holder. I et bratt steinete parti nedover, hadde jeg akkurat tatt sats for å hoppe ned på neste stein. I samme sekund kommer det en mann forbi på min høyre side, og smetter akkurat foran meg. Dette førte til at jeg trekker meg i hoppet, lander skjevt, og tråkker over. Hvorfor i all verden gjorde han dette? Det ble jo en potensielt farlig situasjon for meg. Det ble også flere kilometer med smerter i foten og ankelen.

Vel. Ned mot mål så løp jeg forbi ufattelig mange av dem som løp forbi meg i motbakkene. Det er ikke noe jeg blir spesielt glad for, fordi jeg ønsker alle det beste, men jeg tenkte likevel at jeg hadde disponert løpet bra. Kroppen var fin, og pulsen lav, og jeg fikk aldri den karakteristiske ultraløpersmerten. I målområdet sto barna og heiet på meg, og etter målgang fikk jeg en klem. «Mamma, gråter du?» «Neida, jeg tråkket over så jeg har bare så vondt i foten.» Jeg kjempet tappert mot tårene. «Snufs».

Glem sommerkroppen. Nå er det løpekroppen som gjelder.

I går i ett av mine euforiske øyeblikk i skogen, tenkte jeg på kroppen min. Jeg har sagt det før, men herlighet jeg er så takknemlig for det jeg faktisk greier. Det er mye fokus på kropp og utseende i samfunnet vårt. Vi møter press i alle kanaler. Til og med i såkalte treningsmagasiner for jenter, er det en underliggende tone at du skal spise 1200 kalorier om dagen, ha six-pack, lavest mulig fettprosent, på en ellers cellulitt- og strekkmerkefri kropp. Jeg sier bare: GLEM DET. Kroppen min er en løpekropp. Og jeg kan for første gang i mitt 36-årige liv si: jeg elsker kroppen min. Min kropp løfter meg til nye lengdeperser, løper meg til nye fantastiske opplevelser, og gir meg så utrolig mye glede. Jeg tror ikke en six-pack kunne gitt meg den samme gleden.

Birken2
I mål!

Ultraløper in the making

BaktroppenBaktroppen. Der magien skjer. Eller foruften forsvinner….

Jeg vet ikke hva som foregår i det hodet mitt, men jeg prøver å være fornuftig, men når det kommer til løping så greier jeg det ikke. Etter Ribbemaraton lovte jeg meg selv: aldri mer! Smerten var så rivende at jeg holdt på å bli knekt i to. Der fornuften mangler, så har jeg i hvert fall selvinnsikt. I denne bloggposten skriver jeg litt om at joda, jeg kommer nok til å løpe lange distanser igjen. Det er bare det at planen min var å ikke løpe lenger enn halvmaraton i 2015. La kroppen tilpasse seg langturer i sakte tempo, legge til en kilometer her, og en kilometer der, sånn at kroppen egentlig ikke skulle merke at jeg løp over 4 mil.

Ecotrailprove1
Løpeturer med denne gjengen er aldri kjedelig.

Vel vel. I dag sitter jeg her da, og hviler meg i form til en ultraløpsdebut som kom som julekvelden på kjærringa. Heftig og brutalt. Ingen 3- milsturer i treningsdagboka mi siden jul. Hva skjedde? Jo, EcoTrail kom til byen. Og med det så startet ballet.

Jeg skulle ikke engang delta på Ecotrail, for det passet overhodet ikke med årets løpeplan. Men så har jeg jo funnet meg noen fine løpevenninner, som tilfeldigvis liker å løpe langt. Ei av dem skal løpe 80 km, flere andre skal løpe 45 km. Tilslutt så meldte jeg meg på 18 km, så var jeg med jeg og. På en måte.

I tillegg til at jeg fikk forberedelsene til årets EcoTrail farlig nært innpå meg, så begynte vi å prøveløpe deler av EcoTrail løypa. Noen prøveløpte alle delene av løypa, og skrev skikkelig bra blogg om det. Optimistgammeln. Med det så vokste det frem en følelse av at jeg ville også løpe 45. Lenge greide jeg å motstå fristelsen. La fornuften seire. Huske smerten fra Ribbemaraton.

Helt til i går. Da overtok løpegleden og begeistringen. Jeg elsker jo å løpe. Klart jeg skal løpe 45. Jeg meldte meg også inn i Romerike Ultraløperklubb. Jeg skal bli Ultraløper. Nå. Ikke etter sommerferien. Ikke i 2016. Denne uka! Om 3 dager! Yes! Det føles riktig.

Jeg kommer da meg gjennom det. Jeg løp jo 43 kilometer i 15 minusgrader i desember, med mye mindre treningsgrunnlag enn jeg har nå. Dessuten er det jo perfekt oppladning til Birkebeinerløpet i juni, som nå bare blir et barneløp i forhold.

Og så når jeg tenker på at 45 kilometer er langt, så kan jeg jo bare tenke på de to som akkurat nå er ute og løper EcoTrail 80 kilometer 4 ganger! 

Ecotrail2
Line og meg på første prøvetur av EcoTrail løypa.

– Jeg er ikke god nok

Lørdag skulle jeg løpe Holmenkollstafetten sammen med SK Rye. Og den begivenheten avslørte hvor liten tror jeg har på meg selv. Sånn når alt kommer til alt. Her er det mye å jobbe med, og det er jeg allerede i gang med. Her er hvordan jeg tenker: “Jeg er ikke god nok”. Typisk jentetankegang?

Fredag ble jeg flyttet fra den godt forberedte etappe 4, til den skumle lange etappe 10. I klassen damer senior. Jeg var veldig nervøs, og følte ikke at jeg hadde noe der å gjøre. Jeg var redd for at jeg ikke var god nok, og en rask titt på resultatlistene fra 2014 bekreftet dette. Vi skulle møte opp på Bislett for å ta lagbilde, og allerede her var stressnivået høyt. Jeg hadde glemt både drikkeflaske og mat, og løp Bislett rundt for å finne en kiosk som tok bankkort. Vann ble kjøpt, og bilde ble tatt.

Jeg gikk opp til Monolitten der etappen min sluttet. Planen var å sette bagen der, og jogge løypa oppover som oppvarming. Det var veldig lurt, for da fikk jeg en slags forberedelse likevel. Oppe ved starten av etappe 10 var det mange som ventet. Damer Senior startet etter Damer Elite, Veteraner og Junior. Menn Elite var også på plass. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at det var en annen orden i vekslingsområdet i disse klassene, enn under Bedrift A1 Mix flest menn med start 16:05. Jeg måtte faktisk bare se og lære hvordan de veksler, for som en dame sa: «feil veksling kan bety at man taper sekunder». Så her var det bare å stramme seg opp!

Nå fikk jeg sett på mange vekslinger og følte jeg hadde skjønte poenget med hvordan side stå på, i forhold til hvilken hånd lagvenninnen din hadde den i, og at det er du som tar i mot stafettpinnen som må tilpasse deg. Greit. Skjønner. Men plutselig så ropes det opp at Menn Elite nærmer seg veksling. Å nei! Der kom det biler, motorsykler, ekstremt raske løpere og Line som jeg skulle veksle med. Alle gode råd ble glemt, for hvor i all verden skulle jeg smette meg inn for å veksle? Det betyr ikke noe at det så ut som det var fri vei, for dem kom så fort over bakken at de var der før jeg fikk blunket.

Jeg fikk tatt i mot stafettpinnen, uten å krasje i noen, og begynte å løpe. Det var nedover, og jeg ble dratt opp i et voldsomt tempo for meg å være. Klokka viste tempo 3:33, og det er bare helt usannsynlig at jeg skal holde det, uansett om det går nedover. Så jeg fikk stabilisert meg litt i et roligere tempo. Første kilometer gikk lett, og jeg følte meg helt fin. Klokka viste at første kilometer gikk på 4:14. Hva skjer da? Jo, jeg tenker: det greier jeg ikke. Så jeg roer ned enda mer. Neste kilometer løp jeg på 4:45, hva tenker jeg da? Det er alt for rolig. Så jeg løper siste 800 meter på 4:30. Det går overraskende greit, jeg stivner ikke, ingen syre og jeg er ikke kvalm. Veksling. Ferdig. Enda en gang greide jeg mer enn jeg tror på forhånd. Skal jeg aldri slutte å bli overrasket over meg selv? Oi, jeg greide det…

Misforstå meg rett, jeg har aldri løpt så langt, så fort. Jeg har bare løpt dette tempoet som intervall, med pause og melkesyre til haka. Jeg er fornøyd. Jeg er bare så innmari skuffet over at jeg hele tiden er redd for å holde et høyere tempo enn det jeg er vant til å holde. Det jeg har gjort før. Det tempoet jeg vet jeg klarer. Jeg er så lei av å ikke tørre å ta i litt mer enn litt ekstra. Hva er jeg så redd for? Jeg tror jeg må øve på dette på Sognsvann Rundt Medsols- åpne for hardt og se hva som skjer. I verste fall så får jeg meg en fin spasertur rundt vannet.