Løpeglede i fri flyt! En historie fra EcoTrail 45 km

Da er EcoTrail overstått. Jeg kastet meg på distansen 3 dager før, og oppkjøringen besto i 5 km Fornebuløpet på onsdag (måtte sørge for møre lårmuskler), og 2 hvilespisedager. Nå begynner jeg å bli ganske godt trent, så det var jo muligheter for at jeg skulle greie å fullføre. Det var bare spørsmål om; hvor gøy det ville bli, når blir det vondt og hvor lang tid jeg kom til å bruke.

Jeg var på oppdrag for Kondis i samme slengen, og for å lette på praktiske utfordringer hadde jeg bestilt rom på Hotell Opera. Nei. EcoTrail begynte egentlig torsdag, med Leif og Amunds ville ide om å løpe 80 km- løypa 4 ganger. Jeg var support for dem, og løp (kjørte) skytteltrafikk mellom Nittedal, Sørkedalen, Sognsvann og Grünerløkka. Det var en spennende opplevelse, og samtidig som jeg alltid møtte to blide gutter, fikk jeg massevis av gode tips til mitt eget løp. Sent fredag kveld begynte jeg å pakke til mitt eget eventyr. Lørdag morgen ble jeg litt forsinket ut døra, og hadde egentlig gitt opp å rekke starten på 80 km fra Vaterlandsparken. Men neida. I resepsjonen viste klokka 09:53. Jeg kunne rekke det! Så med sekken på ryggen, og startnummeret i hånda, løp jeg gjennom Oslo S. Jeg rakk det akkurat. Og fikk gitt en god klem til kollega Olav, og løpevenninne Tone, som skulle løpe 80 km.

Ecotrail5
Kaffepause med Leif og Amund på Sognsvann fredag kveld, under 4×80 km Ecotrail spesial. Her fikk jeg høre gode ultraløperhistorier, og fikk mange gode tips og råd til mitt eget løp.

Det er alltid moro å møte opp til start på et løp, fordi det er en fin mulighet til å møte venner og bekjente igjen. Denne gangen møtte jeg Roger ved starten 80 km, og Mariann og Jon på t-banestasjonen. Vel oppe i startområdet i Holmenkollen ble det en befriende time med fjas og latter, som hjelper veldig på gryende løpsnerver og magesmerter. Inne i startområdet har jeg aldri sett en mer avslappet gjeng, i motsetning til på 5- og 10 km løp der alle vil stå foran, virket det ikke som noen hadde lyst til å løpe over målstreken først her.

Ecotrail3
Vi er klare for start. Line, Lise, meg og Mariann. Flott damer, om jeg kan få si det selv, og det kan jeg jo (min blogg).

Vi var i gang! De første kilometerne gikk i motbakke opp mot Tryvann, og her fulgte jeg rett og slett bare gode råd om å gå. En veldig myk start. Det ble litt løping gjennom gjørme, og litt sånn, og så startet nedoverbakkene mot Sørkedalen. Er det noe jeg er dårlig på så er det å løpe nedover. «Alle» løp fra meg her. Jeg kjente disse nedoverbakkene godt i lårene. Nede i Sørkedalen var det flatt grus/asfalt, så her løp jeg forbi mange. Jeg bestemte meg da for at målet måtte være å ikke komme sist i mål. Tiden spilte ingen rolle. Opp mot Bærumsmarka var det også en drøy motbakke, men her gikk jeg og sang og koste meg.

EcoTrail2
Opp til Bærumsmarka. Livet er herlig her du. 🙂

I Bærumsmarka havnet jeg i et vakuum. Det var ingen foran eller bak. Jeg begynte å føle meg som den eneste personen som var igjen der oppe. Jeg følte meg alene. Plutselig kom det løpere i raskt tempo forbi, og jeg forsto ikke hvor de kom fra. På et tidspunkt hørte jeg pusting bak meg, jeg skvatt veldig og hoppet ut av stien. «Slapp av, det er bare meg», sa mannen. Før han løp videre. Da forsto jeg at dette var teten på 80 km. Det var innmari fascinerende å se på at de løp forbi med lette steg. Går det an da? Tenkte jeg. Etter en stund kom Roar fra Romerike Ultraløperklubb, og han var så hyggelig at han slo av en kort prat. Det er jeg så glad for, for i samme sekund så følte jeg med mindre alene. Jeg greide til og med å si at «jeg bare løper her og koser meg», og når jeg kjente etter så var det jo det jeg gjorde. Jeg koste meg.

Terrenget i Bærumsmarka var krevende synes jeg. Jeg løp selvfølgelig gjennom den myra jeg ikke skulle løpe. Jeg traff en hoggorm som lå og solte seg. Jeg klatret opp steiner. Det har jeg aldri gjort på løpetur før. Det må jeg innrømme. Jeg kom meg gjennom, og jeg følte meg egentlig ganske ok. Humøret var også på topp, men jeg trengte litt musikk. Noen dager før hørte jeg en sang på radioen, som umiddelbart slo an som EcoTrail sang. Jeg satte den på repeat. I utgangspunktet var det tempo i sangen jeg syntes passet. Men etter å ha hørt sangen et par ganger, så synes jeg teksten var innmari passende også. Så i mange kilometer løp jeg og sang med. Veldig enkel tekst, men den gikk sånn:

«All the crazy shit I did tonight
those will be the best memories.
Hey, hey, yeah, yeah
It’s gettin’ late but I don’t mind.»

 Stabilt….

Før jeg var ute å av terrenget, like før Fossum, snublet jeg i en rot, og slo fotbladet skikkelig. Det gjorde så vondt at jeg greide nesten ikke tråkke ned. Likevel så bet jeg tårene i meg, og bestemte meg for å holde foten i gang. Jeg ville ikke gi meg nå, det var jo bare 20 km igjen! Teorien om at det beste var å fortsette holdt, og smerten gikk over.

Jeg kom meg til Fossum, og der åpenbarte det seg det lekreste koldtbordet jeg noen gang har sett. Det var Cola, sjokolade, potetgull, banan og brødskiver med salami. Snakk om lykkerus. Her var det bare å hive innpå med den reneste samvittighet. På dette tidspunktet følte jeg at jeg var i mål allerede. Gleden var utenpå. Kanskje hadde jeg tatt for mye sportsdrikk, eller så var det sjokoladen som gjorde utslaget. Uansett. Nede ved Lysakerelva så ble det brått slutt på gleden, og beina begynte å si fra om at DETTE er ikke greit.

Den stien ned lysakerelva tok aldri slutt. Det var en evig pine med kuppert sti. Jeg gledet meg sånn til å komme ned til Lysaker Brygge, og til asfalten. Jeg hadde et håp om at asfalt skulle være det som gjorde suses for bein som var slitne etter det jeg på dette tidspunktet synes var brutalt terreng. Hvis terrengløpingen gjorde vondt, så kan ikke vondt brukes på følelsen jeg fikk på asfalten. Da var det takk og farvel med løping for min del. Jeg gråt av smerter nesten hele veien. Jeg tygde nesten i stykker drikkeslangen i frustrasjon. Da var det bare en ting å gjøre; erkjenne nederlaget og begynne å gå litt. Likevel så føltes det ikke helt ok å gå heller, så jeg presset meg til å løpe det meste av veien.

Min vanlige motivasjon kilometernedtelling mot slutten fungerte sånn halvveis. Jeg fikk likevel en «boost» av heiaropene til alle som koste seg med en øl i sola på Aker Brygge. De to fulle som sto ved Akershus Festning, som på sitt motiverende vis kunne opplyse om at det «bare» var 2 kilometer igjen. Jeg var så sliten på dette tidspunktet at jeg var kvalm, men likevel så vokste det en enorm god følelse fram i meg: MESTRINGSFØLELSEN. Jeg greier det. Jeg er snart i mål.

Det er det øyeblikket som gjør at jeg ønsker å presse kroppen min til å takle krevende utfordringer. Jeg har vært skadet i vinter, og hadde utsatt lange distanser til 2016. Det lengste jeg hadde løpt i år var 23 kilometer. Det er en egen følelse dette med å mestre, få til, greie, takle. På tross av smerter og vondter, at jeg er så sliten at jeg har mest lyst til å legge meg ned å gråte. Den gleden jeg føler på målstreken, er den beste følelsen. Det er løpeglede i ren form.

Ecotrail1
I mål. Litt halvsjaber, skakk, noen ekstra rynker og salt i ansiktet. Men medaljen, den henger på.

 

Ultraløper in the making

BaktroppenBaktroppen. Der magien skjer. Eller foruften forsvinner….

Jeg vet ikke hva som foregår i det hodet mitt, men jeg prøver å være fornuftig, men når det kommer til løping så greier jeg det ikke. Etter Ribbemaraton lovte jeg meg selv: aldri mer! Smerten var så rivende at jeg holdt på å bli knekt i to. Der fornuften mangler, så har jeg i hvert fall selvinnsikt. I denne bloggposten skriver jeg litt om at joda, jeg kommer nok til å løpe lange distanser igjen. Det er bare det at planen min var å ikke løpe lenger enn halvmaraton i 2015. La kroppen tilpasse seg langturer i sakte tempo, legge til en kilometer her, og en kilometer der, sånn at kroppen egentlig ikke skulle merke at jeg løp over 4 mil.

Ecotrailprove1
Løpeturer med denne gjengen er aldri kjedelig.

Vel vel. I dag sitter jeg her da, og hviler meg i form til en ultraløpsdebut som kom som julekvelden på kjærringa. Heftig og brutalt. Ingen 3- milsturer i treningsdagboka mi siden jul. Hva skjedde? Jo, EcoTrail kom til byen. Og med det så startet ballet.

Jeg skulle ikke engang delta på Ecotrail, for det passet overhodet ikke med årets løpeplan. Men så har jeg jo funnet meg noen fine løpevenninner, som tilfeldigvis liker å løpe langt. Ei av dem skal løpe 80 km, flere andre skal løpe 45 km. Tilslutt så meldte jeg meg på 18 km, så var jeg med jeg og. På en måte.

I tillegg til at jeg fikk forberedelsene til årets EcoTrail farlig nært innpå meg, så begynte vi å prøveløpe deler av EcoTrail løypa. Noen prøveløpte alle delene av løypa, og skrev skikkelig bra blogg om det. Optimistgammeln. Med det så vokste det frem en følelse av at jeg ville også løpe 45. Lenge greide jeg å motstå fristelsen. La fornuften seire. Huske smerten fra Ribbemaraton.

Helt til i går. Da overtok løpegleden og begeistringen. Jeg elsker jo å løpe. Klart jeg skal løpe 45. Jeg meldte meg også inn i Romerike Ultraløperklubb. Jeg skal bli Ultraløper. Nå. Ikke etter sommerferien. Ikke i 2016. Denne uka! Om 3 dager! Yes! Det føles riktig.

Jeg kommer da meg gjennom det. Jeg løp jo 43 kilometer i 15 minusgrader i desember, med mye mindre treningsgrunnlag enn jeg har nå. Dessuten er det jo perfekt oppladning til Birkebeinerløpet i juni, som nå bare blir et barneløp i forhold.

Og så når jeg tenker på at 45 kilometer er langt, så kan jeg jo bare tenke på de to som akkurat nå er ute og løper EcoTrail 80 kilometer 4 ganger! 

Ecotrail2
Line og meg på første prøvetur av EcoTrail løypa.

– Jeg er ikke god nok

Lørdag skulle jeg løpe Holmenkollstafetten sammen med SK Rye. Og den begivenheten avslørte hvor liten tror jeg har på meg selv. Sånn når alt kommer til alt. Her er det mye å jobbe med, og det er jeg allerede i gang med. Her er hvordan jeg tenker: “Jeg er ikke god nok”. Typisk jentetankegang?

Fredag ble jeg flyttet fra den godt forberedte etappe 4, til den skumle lange etappe 10. I klassen damer senior. Jeg var veldig nervøs, og følte ikke at jeg hadde noe der å gjøre. Jeg var redd for at jeg ikke var god nok, og en rask titt på resultatlistene fra 2014 bekreftet dette. Vi skulle møte opp på Bislett for å ta lagbilde, og allerede her var stressnivået høyt. Jeg hadde glemt både drikkeflaske og mat, og løp Bislett rundt for å finne en kiosk som tok bankkort. Vann ble kjøpt, og bilde ble tatt.

Jeg gikk opp til Monolitten der etappen min sluttet. Planen var å sette bagen der, og jogge løypa oppover som oppvarming. Det var veldig lurt, for da fikk jeg en slags forberedelse likevel. Oppe ved starten av etappe 10 var det mange som ventet. Damer Senior startet etter Damer Elite, Veteraner og Junior. Menn Elite var også på plass. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at det var en annen orden i vekslingsområdet i disse klassene, enn under Bedrift A1 Mix flest menn med start 16:05. Jeg måtte faktisk bare se og lære hvordan de veksler, for som en dame sa: «feil veksling kan bety at man taper sekunder». Så her var det bare å stramme seg opp!

Nå fikk jeg sett på mange vekslinger og følte jeg hadde skjønte poenget med hvordan side stå på, i forhold til hvilken hånd lagvenninnen din hadde den i, og at det er du som tar i mot stafettpinnen som må tilpasse deg. Greit. Skjønner. Men plutselig så ropes det opp at Menn Elite nærmer seg veksling. Å nei! Der kom det biler, motorsykler, ekstremt raske løpere og Line som jeg skulle veksle med. Alle gode råd ble glemt, for hvor i all verden skulle jeg smette meg inn for å veksle? Det betyr ikke noe at det så ut som det var fri vei, for dem kom så fort over bakken at de var der før jeg fikk blunket.

Jeg fikk tatt i mot stafettpinnen, uten å krasje i noen, og begynte å løpe. Det var nedover, og jeg ble dratt opp i et voldsomt tempo for meg å være. Klokka viste tempo 3:33, og det er bare helt usannsynlig at jeg skal holde det, uansett om det går nedover. Så jeg fikk stabilisert meg litt i et roligere tempo. Første kilometer gikk lett, og jeg følte meg helt fin. Klokka viste at første kilometer gikk på 4:14. Hva skjer da? Jo, jeg tenker: det greier jeg ikke. Så jeg roer ned enda mer. Neste kilometer løp jeg på 4:45, hva tenker jeg da? Det er alt for rolig. Så jeg løper siste 800 meter på 4:30. Det går overraskende greit, jeg stivner ikke, ingen syre og jeg er ikke kvalm. Veksling. Ferdig. Enda en gang greide jeg mer enn jeg tror på forhånd. Skal jeg aldri slutte å bli overrasket over meg selv? Oi, jeg greide det…

Misforstå meg rett, jeg har aldri løpt så langt, så fort. Jeg har bare løpt dette tempoet som intervall, med pause og melkesyre til haka. Jeg er fornøyd. Jeg er bare så innmari skuffet over at jeg hele tiden er redd for å holde et høyere tempo enn det jeg er vant til å holde. Det jeg har gjort før. Det tempoet jeg vet jeg klarer. Jeg er så lei av å ikke tørre å ta i litt mer enn litt ekstra. Hva er jeg så redd for? Jeg tror jeg må øve på dette på Sognsvann Rundt Medsols- åpne for hardt og se hva som skjer. I verste fall så får jeg meg en fin spasertur rundt vannet.

Det finnes ingenting å skylde på…..

…. bare meg selv. Skylde på for hva da? Total sprekk på 10 km i Holmestrand. Jeg kolapset totalt ved passering målområdet på 2. runde. Jeg fikk en så mental knekk ved bare å se målseilet, og høre speakeren rope opp navnene på de som kom mot MÅL. Jeg hadde lyst å løpe til venstre mot mål, og kaste meg rundt halsen på nærmeste funksjonær, og trygle om å få bytte til 5 km. På etterskudd. I stedet ble jeg skremt videre av en bestemt dame: 10 KILOMETER den VEIEN.

Ut av målområdet hørte jeg bare lyden av musikken og den jublende folkemengden forsvinne bak meg. Det ble så stille at jeg hørte skolissene treffe toppen av skoen. VANN! SPORTSDRIKK! Shit, der var drikkestasjonen. Egentlig er det mot mine prinsipper å drikke noe på alt fra 10 km og ned, men tok en sportsdrikk. Heiv innpå drikke med 170 i puls- kastet det opp ved neste utpust. Ok, drikk og svelg på innpust, host på utpust. Kast glass dramatisk til siden. Det lærte jeg på Sognsvann Rundt Medsols i fjor. 4,5 kilometer igjen da, bare.

Skal jeg gjøre det der en gang til? Det føltes som første runde av den to runder lange 10 kilometeren besto bare av motbakker. Svinger. Bratt nedover. Opp. Sving. Jeg henger meg på ryggen til han med den sorte genseren. På 6 kilometer lå jeg an til sub 50.

Jeg følte meg så tung. Jeg var ikke veldig sliten, ikke kjente jeg melkesyre heller. Jeg var bare tung. Jeg kan skylde på at de som var med på 5km-gå, gikk 5 stykker i bredden og sperret veien. Jeg kan skylde på at jeg har vært skadet og ikke fått trent som jeg ville. Jeg kan skylde på at jeg har hatt veldig vondt i venstre legg de siste 2 ukene (beinhinnebetennelse???). Men jeg skylder ikke på det.

For i går var det bare innmari tungt. Jeg sleit. Rett og slett. Siste kilometer gikk i 4:36 tempo, noe som tyder på at jeg hadde noe mer igjen av krefter. Men. Sånn er det bare. Nå må jeg bare slutte å være bitter på meg selv. Bruke det som en motivasjon til å trene enda bedre og smartere.

Når alt kommer til alt så er dette min nest beste 10 kilometer så langt i livet. Jeg kom på 9. plass i klasse 23-39. På søndag blir det 5km i Fredrikstad. På’n igjen. Håper vi får medalje der også.

En annen ting som var utrolig positivt med løpet i går var at jeg løp bort smerten i leggen. Jeg kjente ikke noe i går, og jeg kjenner fortsatt ikke noe i dag. Fantastisk! Da er det i hvertfall bare å hoppe ut i nye eventyr.

Og sist men ikke minst. Det sosiale med turen var helt topp. Jeg reiste til Holmestrand med Maratonmamma, og det er som å være på festival. Vi traff også på Christian Prestegård både før og etter løpet. Det ble mye skravling, og han hjalp oss med å ta bilder til Instagram (viktig). Resultatet er her:

IMG_95031-1

Musikk for visualisering og motivasjon

Jeg er alltid helt håpløst nervøs før løp. Jeg blir så nervøs at jeg føler meg influensasyk, og sover dårlig minst en uke før. Jeg vet at det er dumt å bruke energi på å grue seg til noe, men jeg tror jeg har vært sånn hele livet. Det høres kanskje rart ut at jeg betaler for å delta på noe jeg gruer meg til på forhånd? Men det er bare det at løping så gøy, at det er verdt de vonde dagene på forhånd.

Å delta på løp tar dessuten mye mer tid enn det jeg bruker fra start til mål. Jeg har for det første trent strukturert og målbevisst mot løpsdagen, brukt mye tid på å tenke på målsettinger, og ikke minst visualisert løpet. Det siste er noe jeg bruker mye tid på. Eller å drømme meg bort, som noen velger å kalle det.

Hva er det jeg gjør når jeg visualiserer? Jeg ser for meg det jeg skal gjøre i hodet. Dette er noe jeg har gjort hele livet, eller så lenge jeg kan huske. Enten det var før prøver på skolen, jobbintervju, foredrag for store forsamlinger og debatter. Alt jeg gruet meg til. Egentlig.

Derfor bruker jeg mye tid på å visualisere løp. Da ser jeg for meg løypa jeg skal løpe i, hvis jeg kjenner den på forhånd. Jeg kjenner på smerten som dukker opp underveis, men også at jeg greier å løpe videre på tross av smertene. Det viktigste av alt er at jeg ser for meg at jeg løper over målstreken, og jeg greier ALLTID målene mine. Det vil si at jeg vinner hver eneste gang, over meg selv. Dette kan være så rørende det, at jeg får ekte tårer i øynene…. Ser jeg for meg at barna mine står og heier ved målstreken, er det så rørende at det nesten ikke er til å holde ut!

Som den drømmeren jeg er, så er også musikk veldig viktig for meg. Jeg bruker musikk til visualisering, og til motivasjon under løp. Jeg har ikke noe bestemt sjanger for hvilken sang som blir motiverende, for det bare kjenner jeg når jeg hører sangen for første gang. Det skjedde når jeg hørte sangen «Headlights» med Robin Schulz, den gikk rett i motivasjonsboksen for 10 km i Holmestrand på lørdag. Og når jeg får sånn kick på en sang, som gir meg motivasjon til en bestemt hendelse, så hører jeg på sangen på repeat, til jeg blir lei!

Noen sanger blir jeg aldri lei, og de betyr mye for løpeturene mine. Her er noen utvalgte favoritter:

Intervall:
The Drift av Blackmill. Jeg er overbevist om at jeg løper fortere med den på øret.
Five Hours av Deorro. Et motiverende minne fra Oslo Maraton 2014. You can do it!
Ride on Time (massive mix) av Blackbox. Så moro å løpe til at jeg glemmer at jeg sliter.

Flow-løping:
Sweet Dreams av Eurythmics. Føler at jeg flyr. Selv om jeg fikk ideen til den her i en krimserie… (det er alltid joggerne det skjer noe med!)
Hello av Martin Solveig. Får lyst til å synge av full hals.
Nuvole Bianche av Ludvico Einaudi. Klassisk piano er undervudert som motivasjon

Jeg vinner (over meg selv):
Gortoz A Ran av Denez Prigent.
Indestructible av Robyn. Føler meg ofte «Indestructible» under en løpetur.

I kveld er dessuten kvelden før kvelden, og jeg kommer ikke til å få en fin kveld. Jeg har karboloadet meg selv konstant siden før jul, så de lagrene trenger jeg ikke fylle i kveld. Jeg er så klar som jeg kan bli til 10 kilometer i Holmestrand. Jeg skal reise sammen med en løpevenninne, og det kommer til å bli en løpefest!

Her er løpsantrekket:

Antrekk Holmestrand
De superraske Adidas Adizero Adios 2 skoene er et must. Det er også meldt løpeskjørt-vær, så det må på. Toner ned rosafargene med en sort topp, og sorte kompresjonsstrømper og FlipBelt. Dette blir moro!