4 days to go… starten på konkurransesesongen 2015 er her…

… er jeg forberedt? Nei! Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hvilken topp jeg skal velge til mitt nye rosa løpeskjørt. For å være helt ærlig så har jeg ikke en topp som passer. Jeg har rett og slett ikke noe som passer til rosa underdel. Selv ikke etter å ha gravd meg ned i avdelingen av badet der de rene klærne ligger i en haug for øyeblikket. (Jeg skal legge dem sammen, snart.)

Når det gjelder den 10 kilometeren i Holmestrand på lørdag, så hadde jeg gitt opp den for lenge siden. Det vil si gi opp ny pers, som betyr å løpe fortere enn 49:39. Men så ble strategien “all in”, likevel. Hvorfor ikke? Hvem bryr seg om jeg eventuelt åpner for hardt, og må løpe roligere mot slutten? Ingen. Hva er det verste som kan skje? Ingenting. Jeg vet bare at jeg kommer garantert til å fullføre, jeg kommer til å ha det gøy, og jeg får medalje. Så kan tiden bli det den blir. Kanskje blir det pers.

Sannheten er at jeg har ikke vært motivert til å presse meg selv, og gå inn i noe jeg kaller for “modus” på trening i det siste. En modus der jeg er motivert til å ha det vondt, til å være skikkelig sliten, og likevel holde kroppen i gang. Det krever litt mental styrke for meg. For dette er VONDT.

Kanskje blir det sånn at å endelig delta på et løp, gjør noe med motivasjonen til å presse meg hardt? Det får vi se på lørdag. Blir jeg gira fordi det er konkurranse, så kan det bli pers.

Sees vi i Holmestrand?

Påskeferie

Endelig er det påskeferie. Etter en intensiv periode med månedsoppgjør på jobb, føles 5 dager fri ekstra godt. Jeg tilbringer påsken i Drangedal, sammen med en venninne. Ironisk nok så sa venninnen min i går at hun har aldri hatt en mer stillesittende påske. Det er godt gjort når hun er på ferie med den sprekeste venninna hun har. Det får meg ikke til å føle meg som en treningsmotivator. Når jeg tar opp temaet løping, avslutter hun bare raskt diskusjonen med å si: «Du trener nok for begge to».

Løpebagen.

Uken startet med to dager uten løping. Det skyldtes månedsoppgjør, og overtid. Ved ankomst hytta onsdag kveld prøvde jeg å være avslappet, og tenkte at det er helt greit å vente til i morgen med løpingen. Jeg vil ikke være nevrotisk, heller. Det gikk dårlig. Uroen i kroppen gjorde nesten vondt, og jeg hadde ikke evnen til å synke ned i sofaen. Jeg hørte løpeskoene rope fra bagen. «Jeg må ut på joggetur, jeg greier ikke finne roen før jeg har løpt». Venninna mi ser bare rart på meg, mens jeg stormer mot soverommet.

Kveldstur i måneskinn.

Planen var en rolig tur på 30-40 minutter. Det var blitt mørkt, og hunden måtte være med, hun er min trygghet på mørke kvelder. Jeg startet i ganske raskt tempo, for det som skal være en rolig tur. Min gode venn Garmin gir meg kilometertider underveis, og det er en funksjon som alt for ofte vekker konkurranse instinktet. Shit! Første kilometer på 05:54! Når andre kilometer ble på 05:46, så konkluderte jeg raskt med at dette skal være en 5 kilometer med fartsøkning. Moro! De neste tre kilometerne gikk på 05:27, 05:00 og 4:52. Pulsen var rundt terskel på slutten. Svett og fornøyd kunne jeg endelig starte ferien. Dusja selvfølgelig rett etterpå….

Solveggen.

Torsdag ble løpeturen elegant byttet ut med solveggen og god drikke. Det var enda lenge igjen av ferien. Fredag ble det derimot en fin tur i sola. Rolig langtur er favoritten i løpet av uka. Her er det rom for mindfullness, og naturopplevelser. Når jeg til og med var på et nytt sted, visste jeg ikke hva som skjulte seg bak neste sving. Denne dagen ble det sjeldent vakkert også. For rundt en sving så sto det et rådyr. Jeg stoppet opp, og vi sto og så på hverandre noen sekunder før rådyret strøk til skogs. Et sjeldent vakkert øyeblikk som jeg kommer til å leve lenge på. Dagens plan var å løpe 8 kilometer, snu og løpe tilbake igjen. Problemer med IT-båndet i vinter gjør at jeg trapper opp forsiktig, og en lang stund uten smerter nå, gjør meg modig nok til å øke med 2 kilometer i uka.

Løpeteknikkanalyse. Len deg forover, sa dem…

Resten av påsken skal vi fortsette den gode trenden med kos, og trening. Venninnen min sa i dag: «Det er så godt liv, at jeg får nesten ikke til å nyte det. Det er så koselig at jeg blir stressa.» Med et glimt i øyet, selvfølgelig. På treningsplanen min gjenstår en økt med terskelintervaller, og i dag skal jeg løpe en kort kort tur.

2. påskedag er det Påskemaraton i Drammen. Da skal jeg ut på skribentoppdrag for Kondis. Det gleder jeg meg til, og jeg håper å treffe mange hyggelige bekjente. Ser at det er flere kjente fjes på deltagerlisten. God påske! 🙂

16 kilometer. Frisk og “rask”. Livet smiler.

Run Happy

Jeg elsker å løpe. Likevel så var det noe som ikke var helt som det skulle med formen og motivasjonen. Det sies at det er lov å ha dårlig dager. Hva med dårlige uker?

Det begynte å gå opp for meg at gresset ER grønnere på den andre siden. Hvertfall når det gjelder løperuter. Jeg var dritt lei å løpe gatelangs i nabolaget. Møte de samme menneskene på tur med hundene sine. Eneste forandringen var at det gradvis ble flere og flere joggere langs veien, jo nærmere våren vi kom.

Jeg følger en del løpere i sosiale medier, og det er veldig motiverende. Det deles bilder og kilometertider, perser og smil. Det som var så rart at det var så mye lysere der de andre løp. Mer sol. Varmere. Bedre. Eksotisk. Det er Frognerparken. Lysaker Brygge. Bygdøy. Akerselva medstrøms. Til og med kjelleren på Bislett så bedre ut. Lenge gikk jeg og drømte om å løpe fra jobb ned til sjøen. Jeg følte til og med jeg kunne kjenne lukta av saltvann. Og så kom en venninne med statusoppdateringen: “løpwtur på Bygdøy, og avsluttet med en kaffe på Aker Brygge”. Da var det gjort. Lets do this shit!

Planen var i utgangspunktet morgenløping ned til Lysaker for å se på soloppgangen. Men det ble for mange slumretrykk, og turen ble justert til solnedgang.

Turen startet ned Akerselva. Solen varmet i ansiktet. Jeg følte meg lett og fin i kroppen. Enn helt annen løper enn den med den tunge følelsen jeg har hatt de siste ukene. Jeg drømte meg tilbake til KK mila, og så på alle menneskene rundt meg, jeg måtte hoppe over to ender som plutselig krysset veien. Nede ved Ring 2 tok jeg retning mot Majorstuen. En dame på sykkel kjørte foran og trykket på fotgjengerovergangene for meg hele veien, og jeg fikk nesten en perfekt timet bølge av grønne menn. Når jeg tok henne igjen nede ved Majorstue-krysset ble det nesten komisk, vi smilte til hverandre, og dro i hver vår retning.

Jeg løp mot Frognerparken, og svingte en liten tur innom, og så Vigelandsparken i det fjerne. Jeg ville ned til Skøyen. Til sjøen. Jeg er ikke veldig kjent det,  men så plutselig et skilt mot Bygdøy. Og plutselig var jeg der.  Det var ikke helt som i Lofoten, men det luktet saltvann. Jeg tok meg i å kjenne på hvor mye jeg savner havet. Jeg vokste praktisk talt opp i fjæra, og nå bor jeg i innlandet. Heldigvis er sjøen nå bare en liten joggetur unna.

Jeg har lengtet etter sjøen en stund…

Frognerstranda var bare en fryd å løpe på. Et helt annet liv der enn på Riksvei 4. Syklister heier, og løpere vinker. Jeg løp også forbi Liv, fikk high Five, utvekslet noen gode ord, og løp videre. Jeg løp videre inn mot Aker Brygge, og mot Rådhusplassen, der jeg hadde bestemt meg for å være urban og ta en kaffe. Luksus for en jente fra bygda. Det ble en protein smoothie i stedet, den ble dagens middag. Jeg tok t bane tilbake til jobb, full av glede og positiv energi. Rett og slett en fantastisk løpetur.

Dette må jeg gjøre igjen.

Visdomsord langs Akerselva.

Hva gjør man når løpeplanene 2015 går i vasken allerede i februar?

1.februar var jeg på løpetur med Romerike Ultraløperklubb. På programmet sto 25 kilometer rundt Lillestrøm. Ved 15 kilometer måtte jeg avbryte treningen, venstre kne var sykt vondt. Dagen etter ble det enda verre, og jeg greide ikke bøye kneet. Det ble legebesøk, sterke medisiner og et problem med IT-bånd i kneet, en uke hvile, og ellers ikke mulighet til å trene som jeg vil.

5km i november 2014. Foto: Bjørn Hytjanstorp

Skadet? Egentlig ikke. Jeg tror på å lytte til kroppens signaler. Jeg har ikke sansen for å ta smertestillende, og så løpe videre. Jeg har trent mye utendørs i vinter, i all slags vær og underlag. Det har ført til et annet løpesteg enn jeg er vant til, og kombinert med lite tøying, var det IT-båndet som fikk gjennomgå. Jeg måtte bare ta to skritt tilbake. Få banket inn i hodet: skal du løpe så mye du vil kan du ikke skulke unna styrketrening og tøying. Ja, jeg har lært det nå. Etter et par runder med meg selv så måtte jeg innse at halvmaraton i Holmestrand i april ikke blir noe av. Det blir noen uker til med løping under 10 km, og fokus på å bygge mer styrke i kroppen.

Hva gjør jeg da? Jeg kan fortsette å fokusere på det jeg ikke fikk til, eller så kan jeg tenke nytt. Kne er helt smertefritt, så nå tør jeg begynne å tegne opp nye løpeplaner, og nye treningsprogram. Hva er mine nye mål første halvår 2015? Blir raskere på 5 og 10km. Det er innmari gøy det også! Jeg skal se tider ned mot 45 minutt på 10 km, og sub 22 minutt på 5 km. Nå er løpebanen på Trondheimsveien snø- og isfri også, så her er det bare å sette inn med intervalløkter. Livet er ganske herlig, egentlig!

Nå har halvmaraton i Holmestrand blitt erstattet med 5 km i Fredrikstad. Løpsbirken måtte gå ut til fordel for gjørmeløping under Råskinnet i mai. Jeg skal delta i Sentrumsløpet for første gang, for en fest det skal bli! Fornebuløpet i mai skal også prøves for første gang. Det er mye å glede seg til. Og så er det sol, og vårfølelse ute. RunHappy!

Vær rå. Bli best. Løp som en mann.

«Pain is your middle name», «jeg elsker smerte», «du er rå, Anita». Nei. Ikke noe her som treffer hjertet. Det hjelper rett og slett ikke at jeg skriker «pain is your middle name» i hodet mitt under intervalløktene. Jeg greier nemlig ikke å lure meg selv. Lure hjertet. Jeg har lest «Bli Best med mental trening» av Bertrand Larssen. En tidligere marinejeger, med mange gode råd for å bli en bedre utgave av seg selv. Dette er en veldig bra bok, jeg kan anbefale til de fleste. Men skal du lykkes, må du kunne relatere innholdet til deg selv. Du må tilpasse det til ditt liv.

Løpe fort kan man gjøre i kjole og tiara også! Her fra den røde løperen på forhånd.
Bli best
Skal du bli best så må du bygge på din egen personlighet. Det er ikke en marinejeger å bygge på hos meg, jeg elsker ikke smerte heller. Hvis jeg skal leve som en marinejeger, så varer det nok ikke lenge. Da blir jeg en utgave av en annen, og ikke en bedre utgave av meg selv.

Vær rå
RÅ er heller ikke et uttrykk som passer i ordforrådet mitt, eller i hjertet mitt. Her kan det derimot gjøres en jobb for å få det til å passe inn. Det handler bare om å omdefinere hvordan jeg ser på ordet, og innholdet i uttrykket. Nå skvetter jeg når noen sier: «Anita, du er rå!». Rå? Jeg gjør jo bare det jeg hadde bestemt meg for på forhånd. Jeg er ikke rå. Jeg er bare dedikert, strukturert og jeg elsker det jeg gjør. Jeg gir aldri opp, for jeg ser målet langt der fremme. Men det er vel nettopp det. Jeg kan putte alle disse setningene inn i ett uttrykk. Jeg er rå! Dette må imidlertid øves på, jeg skal si det foran speilet hver eneste dag. Jeg må tro på det selv også.

“Løp til du kaster opp i munnen” med løpeskjørt, der andre hadde ullunderbukse.

Løp som en mann.
Det er mange som sier jeg må løpe som en mann for å bli bedre. Er det i motsetning til å «løpe som en kjærring», som er negativt ladet? Dette får meg til å tenke på debattskoleringene i Unge Høyre i gamle dager. Jeg hadde 3 utrolig dyktige debattanter som forbilder. Gutter. Morsomme, kjapp i replikken og de knuste motstanderne i skoledebattene hver eneste gang. Jeg prøvde, øvde og strevde for å bli som dem. Jeg var hverken morsom eller kjapp i replikken. Det var helt til jeg fikk en visshet om at jeg måtte finne min egen stemme, min egen stil, og være meg selv. Da ble det bra. Det samme gjelder for løpingen. Mange av løperne jeg beundrer mest er menn, de er innmari gode og de løper fort. Likevel så kan jeg ikke løpe som en mann. Det jeg kan er å løpe som en jente. Løpe som en jente som i: løpe fort, løpe riktig, løpe smart, løpe bra, løpe langt, løpe lenge. Løpe. Trene. Glede meg. Gjøre min greie. Uansett strategi, så må jeg finne ut hvilken trening jeg responderer på. Men ikke si til meg at «jeg gjør det som en mann».

Kaldt? Det er bare å kle på seg nok (lite nok).

Løper som en jente!
Hva er så mine styrker? Jeg er målbevisst, jeg tror alt er mulig og jeg har konkurranseinstinkt. Dette fører meg fremover som løper. Dette skal gjøre meg raskere i 2015. Konkurranseinstinktet mitt er ganske interessant. Når jeg hører noen snakke om å løpe på bestemte tider, tenker jeg at det skal jeg også greie- det er bare snakk om tid. Når noen forteller meg at det kommer jeg aldri til å få til, eller det er for ambisiøse mål- får jeg en fandenivoldsk innstilling. Da jobber jeg hardere enn noen gang, for da skal jeg bevise at dette går lett som bare det. Det er den ekstra dytten jeg trenger.

Mila på under 50 min. Snart løper jeg på under 45 min.