Trail Running: ” It comes from a very pure place…. that feeling of freedom and openness”.

Hei igjen! Nå har jeg lyst til å blogge igjen. I sommer har det skjedd mye med meg som løper. Jeg har tatt valg, og jeg har bestemt meg for en ny vei. Nå vet jeg hvilken løper jeg ønsker å være. Jeg. En “trail runner”.

IMG_20150809_154346_Fosen

Det har vært en lang prosess. Jeg har slitt med å rive meg løs fra den løperen jeg var. Asfaltløper. 5 km løper. 10 km løper. Halvmaraton pers. Løpe i kø på store arrangement. Intervalltrening. Progressiv løping. 10 km i 4:30 fart. Folkehav. Høy musikk. Biltrafikk. Det er veldig spennende å følge med andre som holder på med dette, og jeg gleder meg over andres seier og suksess. Men jeg gikk rundt på Oslo Maraton forrige helg, og tenkte: «dette orker jeg ikke mer».

IMG_20150718_211532_Blefjell
Blefjells Beste i juli.

Jeg er 36 år, og har funnet tilbake til barnet i meg. I barndommen var jeg en guttejente. Jeg spilte fotball, håndball, skøyt med luftgevær og klatret i trær. Som barn var vi ute hele dagen. Det var en evig kamp om å skyve på innetider.

  • Du må komme inn åtte!
  • Nei, kan jeg ikke få være ute til ni. Alle andre får være ute til ni!

Hver sommer var jeg i Lofoten. Vi lekte i fjellene. I fjærsteinene. Lette etter pærler i blåskjell. Løp etter sauer. Lagde flåte. Vi ble alltid våte på beina. Den eneste gangen vi var inne var mens vi ventet på at et skotøy ble tørt nok til å gå ut igjen. Vi lekte i naturen. I all slags vær.

DSC_0224_movatn

På veien mistet jeg dette. Jeg ble voksen og flyttet til Oslo. Jeg bodde i byen, gikk på cafe, og var ute med venner. Likevel kjente jeg på en følelse jeg fikk hver gang jeg var i nærheten av sjøen, og kjente lukten av råtten tang og salt som reiv meg i nesen. Det er en egen følelse å stå på et svaberg ute ved havet, og kjenne den salte vinden rive deg i håret. Det var som jeg kom hjem.

Stiløping og løping i fjellet ga meg den samme følelsen. Frihetsfølelsen. Nærheten til naturen. Det er her jeg skal være. Det er meg, og det er en overveldende følelse av å være en del av den mektige naturen. Det er ingenting som kan slå følelsen av å slepe deg opp på fjelltopp nummer 3. Den berusende følelsen av å nå toppen, bare for å finne ut at det er enda en topp som gjemmer seg like bak. Likevel så greier du å komme deg opp dit også, selv om det kjennes ut som alle krefter ligger strødd nedover bergene du akkurat krøyp opp. Den beste følelsen får du likevel når du løper nedover, og hestehalen, som er våt av svette og regn, holder rytmen til løpestegene .

20x30-BLEF0323-1

Jeg var på cafe med Maratonmamma i byen i går. (Det var som vanlig kjempekos ❤ )  På vei inn kjente jeg noe som satt fast i håret. Det var et blad. Det er meg. Kvister og blader i håret. Blå tånegler. Gjørme opp til ørene. Da har jeg det fint.

Jeg har solgt startnummeret mitt til Hytteplanmila. Pers på 10 km er ikke viktig. Ikke nå lenger. Jeg skal bli god i terrenget. Jeg skal løpe i fjellet.

Jeg. En «Trail Runner».

Advertisements