Glem sommerkroppen. Nå er det løpekroppen som gjelder!

Birkebeinerløpet ble en opptur for meg. Jeg er en asfaltløper, som nylig har forelsket meg i terrengløping. Jeg har løpt i marka tidligere, men har holdt meg til grusvei. Jeg begynte å løpe på asfalt, noe som betyr at jeg er veldig god på å løpe på asfalt, og dermed veldig dårlig i terreng. Hvis jeg sier at jeg også er dårlig i motbakkene, så er jeg kanskje enda dårligere til å løpe nedover. Det var med andre ord veldig lurt å melde seg på Birkebeinerløpet; 21 km i kuppert terreng. 8 km motbakker, resten så å si nedover.

Likevel så ble dette en stor opptur. Snittempo på 6:09 min/km i den løypa, er jeg skikkelig fornøyd med. Spesielt med tanke på at jeg har panikktrent på sti de siste to ukene. Nå begynner det å bli en vane at jeg melder meg på ting jeg ikke kan, men jeg må innrømme at det er mye morsommere å meste noe man i utgangspunktet ikke tror man kan. Dobbel mestringsfølelse, ekstra morsomt.

Birkebeinerløpet- 21 km i euforisk glede

Birken
Spent før start.

Jeg sto på startstreken med en skrekkblandet fryd. 21 km i terreng. Distansen var jeg ikke redd for, terrenget derimot, der visste jeg ikke hva som ventet. Puljene før meg ble startet effektivt, og selv om jeg gikk på do nede i Haakonshall, så måtte jeg selvfølgelig tisse når det var bare 15 min igjen til min pulje skulle starte. Jeg hadde akkurat skiftet sko, det sto mellom asfaltsko eller terrengsko, jeg valgte terrengsko i siste liten. Det er jeg utrolig glad for. Løpeskjørtet var på, og det var bare å stille seg i dokø og håpe på det beste. Jeg rakk det akkurat.

Jeg rakk også å løpe noen drag frem og tilbake i startområdet, for å varsle kroppen om at nå skulle det løpes. Plutselig så var det min tur, og jeg stilte meg avslappet opp bakerst. Planen min, etter å ha sett på løypeprofilen på nett, var å starte rolig de første 8 km, og mose på i nedoverbakkene. Jeg siktet meg inn på negativ splitt. Jeg skal ha for optimismen.

Jeg var i gang. Jeg løp det jeg kunne, og til og med i de korteste bakkene. Det var flere enn meg som gikk i de bratteste bakkene. Jeg holdt lenge ryggen til en jente med Sentrumsløpet t-skjorte, og syntes det var koselig med et stille fellesskap, med ei som holdt mitt tempo. Jeg var veldig bevisst det å spare på kreftene, og prøvde å ikke bry meg om de som løp forbi. Jeg tok meg selv i å være nølende i de få nedoverbakkene som var i starten, og måtte ta meg selv i nakken for å tørre å kaste meg utfor.

Jeg nådde 8 km, og jeg nådde målet om å spare på kreftene. Jeg hadde virkelig greid å gjennomføre etter planen, få mest mulig gratis i motbakkene. Fra 8 km var det løpefest. Jeg gikk inn i en modus av euforisk glede. Nå var det bare å løpe det beina greide å følge med i terrenget. Jeg var sterk og fokusert. Jeg brydde meg ikke om gjørme, myr eller bekk. Jeg skulle sette foten der det passet i forhold til løpesteget, på en mest mulig trygg måte. Og jeg skulle fremover. Løpeskjørt, terrengsko, gjørme og myr er en perfekt kombinasjon.

Det var løpeteknikk på sti som stoppet meg denne gang, ikke kondisjonen. Derfor lå jeg alltid under terskelpuls, og kjente ikke noe til melkesyre. Derfor ble det også tid til å tenke på hvor mye jeg elsker å løpe. Jeg tenkte på hvor takknemlig jeg for at jeg kan løpe en halvmaraton så uanstrengt!

Det er spesielt en situasjon som ikke ble spesielt hyggelig for meg. I løp så prøver jeg å holde meg på høyre side i løypa, for å holde den uskrevne regelen: sakte til høyre, raske til venstre. Denne regelen er det ikke alle som holder. I et bratt steinete parti nedover, hadde jeg akkurat tatt sats for å hoppe ned på neste stein. I samme sekund kommer det en mann forbi på min høyre side, og smetter akkurat foran meg. Dette førte til at jeg trekker meg i hoppet, lander skjevt, og tråkker over. Hvorfor i all verden gjorde han dette? Det ble jo en potensielt farlig situasjon for meg. Det ble også flere kilometer med smerter i foten og ankelen.

Vel. Ned mot mål så løp jeg forbi ufattelig mange av dem som løp forbi meg i motbakkene. Det er ikke noe jeg blir spesielt glad for, fordi jeg ønsker alle det beste, men jeg tenkte likevel at jeg hadde disponert løpet bra. Kroppen var fin, og pulsen lav, og jeg fikk aldri den karakteristiske ultraløpersmerten. I målområdet sto barna og heiet på meg, og etter målgang fikk jeg en klem. «Mamma, gråter du?» «Neida, jeg tråkket over så jeg har bare så vondt i foten.» Jeg kjempet tappert mot tårene. «Snufs».

Glem sommerkroppen. Nå er det løpekroppen som gjelder.

I går i ett av mine euforiske øyeblikk i skogen, tenkte jeg på kroppen min. Jeg har sagt det før, men herlighet jeg er så takknemlig for det jeg faktisk greier. Det er mye fokus på kropp og utseende i samfunnet vårt. Vi møter press i alle kanaler. Til og med i såkalte treningsmagasiner for jenter, er det en underliggende tone at du skal spise 1200 kalorier om dagen, ha six-pack, lavest mulig fettprosent, på en ellers cellulitt- og strekkmerkefri kropp. Jeg sier bare: GLEM DET. Kroppen min er en løpekropp. Og jeg kan for første gang i mitt 36-årige liv si: jeg elsker kroppen min. Min kropp løfter meg til nye lengdeperser, løper meg til nye fantastiske opplevelser, og gir meg så utrolig mye glede. Jeg tror ikke en six-pack kunne gitt meg den samme gleden.

Birken2
I mål!

Advertisements

Ultraløper in the making

BaktroppenBaktroppen. Der magien skjer. Eller foruften forsvinner….

Jeg vet ikke hva som foregår i det hodet mitt, men jeg prøver å være fornuftig, men når det kommer til løping så greier jeg det ikke. Etter Ribbemaraton lovte jeg meg selv: aldri mer! Smerten var så rivende at jeg holdt på å bli knekt i to. Der fornuften mangler, så har jeg i hvert fall selvinnsikt. I denne bloggposten skriver jeg litt om at joda, jeg kommer nok til å løpe lange distanser igjen. Det er bare det at planen min var å ikke løpe lenger enn halvmaraton i 2015. La kroppen tilpasse seg langturer i sakte tempo, legge til en kilometer her, og en kilometer der, sånn at kroppen egentlig ikke skulle merke at jeg løp over 4 mil.

Ecotrailprove1
Løpeturer med denne gjengen er aldri kjedelig.

Vel vel. I dag sitter jeg her da, og hviler meg i form til en ultraløpsdebut som kom som julekvelden på kjærringa. Heftig og brutalt. Ingen 3- milsturer i treningsdagboka mi siden jul. Hva skjedde? Jo, EcoTrail kom til byen. Og med det så startet ballet.

Jeg skulle ikke engang delta på Ecotrail, for det passet overhodet ikke med årets løpeplan. Men så har jeg jo funnet meg noen fine løpevenninner, som tilfeldigvis liker å løpe langt. Ei av dem skal løpe 80 km, flere andre skal løpe 45 km. Tilslutt så meldte jeg meg på 18 km, så var jeg med jeg og. På en måte.

I tillegg til at jeg fikk forberedelsene til årets EcoTrail farlig nært innpå meg, så begynte vi å prøveløpe deler av EcoTrail løypa. Noen prøveløpte alle delene av løypa, og skrev skikkelig bra blogg om det. Optimistgammeln. Med det så vokste det frem en følelse av at jeg ville også løpe 45. Lenge greide jeg å motstå fristelsen. La fornuften seire. Huske smerten fra Ribbemaraton.

Helt til i går. Da overtok løpegleden og begeistringen. Jeg elsker jo å løpe. Klart jeg skal løpe 45. Jeg meldte meg også inn i Romerike Ultraløperklubb. Jeg skal bli Ultraløper. Nå. Ikke etter sommerferien. Ikke i 2016. Denne uka! Om 3 dager! Yes! Det føles riktig.

Jeg kommer da meg gjennom det. Jeg løp jo 43 kilometer i 15 minusgrader i desember, med mye mindre treningsgrunnlag enn jeg har nå. Dessuten er det jo perfekt oppladning til Birkebeinerløpet i juni, som nå bare blir et barneløp i forhold.

Og så når jeg tenker på at 45 kilometer er langt, så kan jeg jo bare tenke på de to som akkurat nå er ute og løper EcoTrail 80 kilometer 4 ganger! 

Ecotrail2
Line og meg på første prøvetur av EcoTrail løypa.

– Jeg er ikke god nok

Lørdag skulle jeg løpe Holmenkollstafetten sammen med SK Rye. Og den begivenheten avslørte hvor liten tror jeg har på meg selv. Sånn når alt kommer til alt. Her er det mye å jobbe med, og det er jeg allerede i gang med. Her er hvordan jeg tenker: “Jeg er ikke god nok”. Typisk jentetankegang?

Fredag ble jeg flyttet fra den godt forberedte etappe 4, til den skumle lange etappe 10. I klassen damer senior. Jeg var veldig nervøs, og følte ikke at jeg hadde noe der å gjøre. Jeg var redd for at jeg ikke var god nok, og en rask titt på resultatlistene fra 2014 bekreftet dette. Vi skulle møte opp på Bislett for å ta lagbilde, og allerede her var stressnivået høyt. Jeg hadde glemt både drikkeflaske og mat, og løp Bislett rundt for å finne en kiosk som tok bankkort. Vann ble kjøpt, og bilde ble tatt.

Jeg gikk opp til Monolitten der etappen min sluttet. Planen var å sette bagen der, og jogge løypa oppover som oppvarming. Det var veldig lurt, for da fikk jeg en slags forberedelse likevel. Oppe ved starten av etappe 10 var det mange som ventet. Damer Senior startet etter Damer Elite, Veteraner og Junior. Menn Elite var også på plass. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at det var en annen orden i vekslingsområdet i disse klassene, enn under Bedrift A1 Mix flest menn med start 16:05. Jeg måtte faktisk bare se og lære hvordan de veksler, for som en dame sa: «feil veksling kan bety at man taper sekunder». Så her var det bare å stramme seg opp!

Nå fikk jeg sett på mange vekslinger og følte jeg hadde skjønte poenget med hvordan side stå på, i forhold til hvilken hånd lagvenninnen din hadde den i, og at det er du som tar i mot stafettpinnen som må tilpasse deg. Greit. Skjønner. Men plutselig så ropes det opp at Menn Elite nærmer seg veksling. Å nei! Der kom det biler, motorsykler, ekstremt raske løpere og Line som jeg skulle veksle med. Alle gode råd ble glemt, for hvor i all verden skulle jeg smette meg inn for å veksle? Det betyr ikke noe at det så ut som det var fri vei, for dem kom så fort over bakken at de var der før jeg fikk blunket.

Jeg fikk tatt i mot stafettpinnen, uten å krasje i noen, og begynte å løpe. Det var nedover, og jeg ble dratt opp i et voldsomt tempo for meg å være. Klokka viste tempo 3:33, og det er bare helt usannsynlig at jeg skal holde det, uansett om det går nedover. Så jeg fikk stabilisert meg litt i et roligere tempo. Første kilometer gikk lett, og jeg følte meg helt fin. Klokka viste at første kilometer gikk på 4:14. Hva skjer da? Jo, jeg tenker: det greier jeg ikke. Så jeg roer ned enda mer. Neste kilometer løp jeg på 4:45, hva tenker jeg da? Det er alt for rolig. Så jeg løper siste 800 meter på 4:30. Det går overraskende greit, jeg stivner ikke, ingen syre og jeg er ikke kvalm. Veksling. Ferdig. Enda en gang greide jeg mer enn jeg tror på forhånd. Skal jeg aldri slutte å bli overrasket over meg selv? Oi, jeg greide det…

Misforstå meg rett, jeg har aldri løpt så langt, så fort. Jeg har bare løpt dette tempoet som intervall, med pause og melkesyre til haka. Jeg er fornøyd. Jeg er bare så innmari skuffet over at jeg hele tiden er redd for å holde et høyere tempo enn det jeg er vant til å holde. Det jeg har gjort før. Det tempoet jeg vet jeg klarer. Jeg er så lei av å ikke tørre å ta i litt mer enn litt ekstra. Hva er jeg så redd for? Jeg tror jeg må øve på dette på Sognsvann Rundt Medsols- åpne for hardt og se hva som skjer. I verste fall så får jeg meg en fin spasertur rundt vannet.

“Løpevettreglene”

Jeg hadde en løpetur i dag, der jeg begynte å gå gjennom en del regler jeg har opparbeidet meg i løpet av det siste året. Alt er ikke sant, og noe er selvfølgelig litt tull. Litt.

Inspirert av fjellvettreglene.

  • Legg ikke ut på langtur uten trening.
    Det er sykt rått å løpe maraton, og det tar seg godt ut på Facebook og Instagram. Det er mulig å slite seg gjennom 42 km, men det anbefales å ta et par 30 km-økter først, for å minske ubehaget og kroppens sjokktilstand. Løping skal være gøy også, og starter du med langturene for tidlig, er det ikke sikkert du har lyst å gjøre det igjen. Når det er sagt så er det moro å løpe 10 km også….
  • Ta en selfie fra treningsturen
    Det er viktig å dokumentere treningsøkta skikkelig. En god treningsdokumentasjon bør helst logges på 3-4 forskjellige sosiale treningsdagbøker. I tillegg til at det bør legges ut en selfie på sosiale medier, inneholder bildet et vann eller noe annet fint fra naturen er det et pluss. Det er veldig kjedelig å måtte ringe rundt til alle venner og bekjente for å fortelle at du har løpt mandagsmila.
  • Vis respekt for været og værmeldingene
    Du må ha respekt for at kroppen prøver å kvitte seg med varme når du løper. Det er minst mulig klær som gjelder. Vintertights, 3 lag på overkroppen, buff og fleece-pannebånd er i meste laget når det er over 10 varmegrader. Nå er det shorts til oktober. Minst. Er det kaldt tar du på langermet på overkroppen.

 

  • Vær rustet mot sivile aktiviteter etter løpeturen. Husk alltid håndkle i løpesekken når du løper til jobb.
    Kollegaene dine har sikkert fått med seg at du er en løper for lenge siden. La de slippe å se deg i 2xu-shorts på jobb, eller slite med tørket svette i 8 timer. Husk håndkle, og sivile klær (ikke glem sko) i løpesekken.
  • Lytt til erfarne løpere
    Spør erfarne løpere om alt mulig. Det er ikke noe grunn til at du skal erfare alle tabber på egenhånd. Saumfar også sosiale treningsdagbøker etter kart over fine løperunder, hvis en og samme person løper samme rute om og om igjen er det en grunn til det. Det er imidlertid ikke lurt å google skader, symptomer på skader eller vondter. Hvis du er så uheldig å likevel google dette, så må du huske på at de som kommenterer på diverse forum ikke er LEGE. Du må også tenke på at en lege ALDRI ville gitt deg diagnoser over subjektive skriftlige egenvurderinger av en skade. Dette krever grundig undersøkelse av fagpersoner. Sist men ikke minst: all smerte nedenfor kneet er ikke benhinnebetennelse.
  • Bruk pulsklokke og GPS
    Har du ikke logga, har du ikke jogga. Det er innmari moro å se sin egen fremgang. Mer er det ikke å si om denne saken.
  • Løp ikke alltid alene
    Det er deilig å løpe alene for å kvitte seg med både stress, og problemer. Eller bare være i mindfullness, eller finpusse på det gode humøret. Noen ganger er det likevel hyggelig med en sosial løpetur, og veldig praktisk for hjelp til å variere bildebruken til noe annet enn den samme selfien, med den samme vinkelen. Selfie med to er dobbelt så bra!

 

  • Vend i tide, men samle kilometer så økta får runde tall
    Ja, det er ingen skam og snu. Det er menneskelig å ha dager der du sleper bena etter deg, og hver kilometer virker som en mil. Men har du startet på en kilometer, så fullfører du den før du avslutter økta. Økter må avsluttes med runde tall. Helst partall.
  • Spar på kreftene og ta en energi gel om nødvendig.
    Ikke start for hardt. Spesielt i startfeltet i et løp. La de tøffe gutta åpne alt for hardt, mens du fortsetter i ditt planlagte tempo. Skal du løpe i 5 m/km, er det for hardt å åpne i 4:20 m/km, selv om alle andre gjør det. Du kan trøste deg med at du plukker dem en etter en i løpet av et par kilometer uansett, og så ser du dem aldri igjen. Blir du sliten er det ingen skam å ta en energigel, men husk å notere ned disse kaloriene i matdagboka…

#kondisjentene

Jeg er full av energi etter Kondis sitt landsmøte i helgen. En helg full av aktiviteter sammen med en herlig gjeng, avsluttet med Fredrikstadløpet på søndag. Under gruppearbeidet på lørdag, for å diskutere strategi, ble #kondisjentene født. #kondisjentene er treningsglede og fellesskap for spreke jenter. Det viktigste av alt er at det er for alle jenter. Les om landsmøtet her.

kondisselfie
En morgenøkt på Kondislandsmøtet som ga skikkelig positiv energi.

Jeg skal fortelle min historie fra da jeg begynte å løpe i 2014. Jeg var veldig redd for å blande meg inn i løpeverden, for der hadde ikke jeg noe å gjøre. Løping var det bare friidrettsutøvere som holdt på med. Derfor jogget jeg helst etter mørkets frembrudd, og gikk hvis jeg møtte folk, fordi jeg var så redd for å være andpusten. Etter at løpeformen steg litt, så sluttet jeg å gå hvis jeg møtte andre. Jeg tok også joggeturene i sola. Jeg fikk lyst til å delta på løp, men jeg trodde at det var 3 løp for meg: Iform-løpet, KK-mila og Oslo Maraton. Alle de andre løpene, som så spennende ut, var kun for eliten.

IMG_95031-1
Plutselig var man tøff nok til å stille på 10km under Holmestrand Maraton i Løpeskjørt.

Det er så trist å tenke sånn. Og så feil jeg tok! Instagram fikk meg i kontakt med andre løpere, og jeg fikk vite om Sognsvann Rundt Medsols. Et treningsløp. Jeg tok mot til meg og møtte opp en dag i april. Det var iskaldt den onsdagen i april, og jeg var vettskremt. Jeg løp en runde, overlevde og løp rett i bilen. De påfølgende onsdagene hadde også planer om å delta, men jeg satt med vondt i magen på jobb hver onsdag, så det ble august før jeg turte å delta igjen. August var en god måned, da var jeg der 2 ganger. Sakte men sikkert steg motet, og jeg avsluttet sesongen med å delta på Hytteplanmila.

toneoganita
Kondisjenter.

På veien fra Sognsvann i april til Hytteplanmila i oktober ble jeg kjent med mange løpere. Det skulle vise seg at jeg tok innmari feil når jeg trodde gateløp var kun for eliten. Det er veldig trist hvis det er flere enn meg som tenker sånn som jeg gjorde. For hvis du tenker sånn så går du glipp av så utrolig mye bra. For å si det rett ut, jeg anbefaler å delta på alle andre løp enn nettopp Iform-løpet eller KK-mila. Det finnes så utrolig mange kvalitetsløp i hele landet, som faktisk bryr seg om å levere et bra arrangement. De to nevnte løpene er for det første veldig dyre, og du får ikke igjen for det du betaler for. På Østlandet har du eksempelvis Fornebuløpet, Ryeløpet, Jessheim mila, 10 000 m på Bislett, Fredrikstadløpet, Påskemaraton i Drammen, Holmestrand maraton og mange kommuner med ulike løpskaruseller. Ta med vennene dine på disse arrangementene i stedet. Mye bedre.

puls189
Her er det puls 189 på slutten av 5km Fredrikstadløpet. Det er pers, ikke en skjønnhetskonkurranse, i følge Silja. Foto: Fredrikstad Blad.

Det er en kontrastenes verden nå i forhold til den gangen jeg løp alene i mørket, med hunden som eneste selskap. Nå løper jeg til jeg blir våt av svette, gjerne med salt i ansiktet etter at første runde med svette har tørket, og med fødselspust. Hadde jeg fortsatt alene, med privat instagram-konto hadde jeg ikke:

  • Utviklet meg så positiv som løper. Det har jeg gjort ene og alene på grunn av all motivasjon, kunnskap, inspirasjon og råd fra alle jeg har blitt kjent med.
  • Vært med på den ene fantastiske opplevelsen etter den andre: Sosiale løpeturer, sosiale turer for å delta på løp og så mange morsomme after runs (om det er på pub eller på en stein utenfor en bensinstasjon- bankett er bankett).
  • Fått trening inn som en naturlig del av livet.

treningssamling
Treningssamling på Bislett.

Treningsglede er for alle. Jeg håper flere jenter vil bli med i løpegrupper, og at flere jenter vil delta på løp. Vi har alle ulike ambisjoner og nivå, men vi støtter hverandre i personlige opp- og nedturer. Uansett. Bli med du og. Og tilslutt. Ta en titt på medlemskap hos Kondis, en organisasjon som garantert er noe for deg som trener.  Her får du 10 utgaver av kvalitetsmagasinet Kondis, rabatt på løp og 15% rabatt på Løplabbet- for å nevne noe.