Make It Happen- What a feeling

“First there’s nothing
but a slow glowing dream,
that your fear seems to hide
deep inside your mind.

En venninne spurte meg om hva som fikk meg til å komme over kneika med løpingen. Kneika regner jeg med er det som skiller mellom hat og kjærlighet til løping, det som skiller mellom følelsen av å dø og det å bli født på ny. Først var det et opprinnelig ønske om varig endring. Ekte indre motivasjon.

Den andre faktoren var målet. For meg var det halvmaraton, men det er viktig å finne sine egne mål. Og det må komme fra hjertet. Halvmaraton var et mål der jeg siktet mot månen. Så urealistisk var denne planen i startfasen, at jeg så på det som selvplaging, i hvert fall på de første joggeturene. Jeg visste også at hvis jeg greide dette målet, kom jeg til å føle meg utrolig bra!

Nøkkelen til et godt mål at det gir mening, og mestring. Det var akkurat det som fikk meg over kneika. Følelsen av mestring. Jeg begynte på et løpeprogram som ledet meg sakte men sikkert mot målet, så sakte at løpingen aldri fikk meg til å føle meg dårlig. Tvert i mot så følte jeg meg fantastisk. Til slutt kunne jeg bare løpe i verdens beste flow, med godfølelsen hele veien. Derfor gruer jeg meg aldri til en trening. Jeg gleder meg til hver og en av dem. Hvis jeg er sliten en dag, så venter jeg 10 min ut i løpeturen før jeg tar en avgjørelse om å ikke trene. Jeg har avbrutt kun 1 gang på et halvt år. Jeg kan være i så dårlig form enkelte ganger at jeg freser av sinne, eller gråter av frustrasjon. 5 km ut i løpeturen er alt snudd, og jeg smiler som ei sol.

«Life can pull you down, but running always lifts you up»
Jenny Hadfield

 I dag hørte jeg på sangen: “What a feeling” fra Flashdance. Jeg har hørt den tusenvis av ganger før, men det var først i dag at teksten slo gjennom til meg. Og for en tekst!

“What a feeling!
being is believing I can have it all.
Take your passion, and make it happen.”

 Take your passion and make it happen! Dette er egentlig så enkelt. Jeg fant min «passion», løpingen, og jeg unner alle andre å finne sin egen passion. Vi bør tørre å følge drømmene våre. Livet er for kort til å vente å se, da får man bare se mulighetene man gikk glipp av. Det er mye kritikk i media fordi barn vokser opp med den trua at de kan bli det de vil, og at det er feil å lære barn dette. Forklaringen er fordi ikke alle kan bli skuespiller eller modell!?! Javel? Jeg blir så provosert når jeg hører dette. For det første er dette bare latterlige eksempler. Alle barn har ikke en brennende glød om å bli skuespillere eller modeller. Men de som brenner skikkelig for det, og ønsker seg det mest av alt, blir det. Ikke ved hjelp av magi, men fordi de jobber mot det.

Selvfølgelig kan man bli, gjøre og være det man vil. Det er VIL som er nøkkelen her. Før halvmaraton sa venninna mi til meg (når jeg holdt på å gi opp på grunn av nerver): Den som vil. Den kan. Hvis det er sånn at man vil noe, i hjertet sitt, så går man for det. Med hele seg. Ønsker jeg å løpe maraton, så må jeg gjøre det som kreves. Jeg må løpe. Løpe mye og ofte. Langt og lenge. Jeg må ha det vondt. Jeg må svette. Grine. Le. Men jeg gjør det fordi jeg VIL. Jeg vil løpe over den mållinja, det gir meg mening, og det gir meg mestring.

Og så er det dessverre sånn at når noen forteller om drømmene sine, så er folk veldig flinke til å snakke dem ned. «Nei, det greier du aldri.» «Jeg kjenner en som er bedre enn deg, han greide det ikke, hvorfor tror du at du greier det?» Jeg får stadig høre ting som at jeg er for tynn, for tykk (smak og behag der altså…), useriøs fordi jeg løper i kjole. Jeg vet ikke hva. Jeg kommer aldri til å forstå hvilket behov noen har for å snakke ned andre. Jeg skjønner ikke hvorfor de orker å bruke energi på det. Jeg velger å fokusere på alle som gir meg positive tilbakemeldinger, de som løfter meg opp og bryr seg om meg. Alt det andre er bare støy.

Kan du drømme om å gjøre noe, så kan du gjøre det også. Det er ingen som har sagt at det skal være lett. Det er viktig å tenke på at mennesker som har behov for å være negative, og aldri kan unne andre suksess, egentlig bare er misunnelige fordi de aldri lykkes med noe selv. Hvis du som leser dette er en sånn person, jeg har en nyhet til deg- DU KAN GREIE DET DU OGSÅ! Bare prøv.

I dag skal jeg ut å følge drømmene mine.